Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2003
Forfattere
Steinar Dragland Haruki Senoo Kenjiro Wake Kari Holte Rune BlomhoffSammendrag
Krydder-, te- og medisinplanter ble dyrket på Planteforsk Kise og analysert for totalinnhold av antioksidanter ved Institutt for ernæringsforskning, Universitetet i Oslo. Forskjellene i innhold var svært store og varierte fra om lag 3 mmol/100g tørrvekt av koriander, til om lag 150 mmol/100g i bergmynte (oregano). Analysene omfattet også krydder fra kommersiell omsetning. Resultatene fra disse viste fra 0,3 mmol i valmuefrø til 464 mmol/100 g i kryddernellik. Bergmynte fra kommersiell omsetning hadde bare 45 mmol, dvs. bare 30% av antioksidantinnholdet i bergmynte fra norsk dyrking.
Sammendrag
Forsøk med nye og tradisjonelle plantekvaliteter av seks arter til juletreproduksjon viste at andelen av planter som fremdeles var i live og godt etablerte høsten 2002, var størst for pluggplanter (Hp 150). Unntaket var serbergran, der barrotplanter (2/2) etablerte seg bedre enn pluggplanter. Ved starten av forsøket var barrotplanter omtrent like høye som pluggplantene, men barrotplantene hadde større stammediameter. Pluggplantene startet veksten raskest, men barrotplantene tok igjen pluggplantene etter tre vekstsesonger.
Sammendrag
I denne undersøkelsen ble det først sett på hvilken betydning ulike plantedeler av jordbær har som smittekilde for gråskimmel (Botrytis cinerea Pers. ex Fr.) i jordbærfelt. Det ble også tatt ut prøver av ugras, halm og jord. Prøvene ble tatt over 3 år hos 5 jordbærdyrkere i Sør-Norge. Alle overjordiske plantedeler av jordbær kunne være infisert av B. cinerea. De viktigste var visnende blad, døde blad og døde blomsterstilker. Smitte av gråskimmel fra halm, jord og planterester i jord var ubetydelig, mens visnende eller dødt tofrøblada ugras kunne være en viktig smittekilde. Videre ble det undersøkt hvilken betydning sklerotier (mørk klump av tettpakka, tjukkvegga soppmycel) har for overvintringen i forhold til ordinært mycel. Sklerotier utgjorde i gjennomsnitt 50% av smittepotensialet, men det varierte mye mellom år og felt (fra 5 til 99%). Sklerotier er antatt å være mer motstandsføre overfor fungicider enn vanlig soppmycel. Ved sprøyting høst og vår med fenheksamid var det klart redusert sporulering (konidiedanning). Det var mulig å redusere sprøytingen under blomstringen ved bruk av fenheksamid høst og vår, uten at avlingen ble vesentlig forringet i forhold til normal sprøyting. Tolylfluanid hadde ikke tilsvarende virkning som fenheksamid. I laboratorieforsøk var det klart redusert konidiedanning fra sklerotier behandlet med fenheksamid, mens det ikke var effekt av tolylfluanid. Konidier som var eksponerte for tolylfluanid, reduserte derimot spiringsevnen betydelig.
Sammendrag
Artikkelen sklidrar kvar i frukthagen bitterrote fins og symptom på ulike plantedelar av kirsebær, plomme og eple.
Sammendrag
Arbeidet viser at dekking med plasttak i søtkirsebær reduserer angrep av rotesoppar og kan erstatta bruk av soppmiddel. Di lengre periode fruktene er dekka med tak, di mindre trong er det for soppmiddel. Dekking heilt frå blomstring uten sprøyting gav like godt resultat som dekking 3 til 4 veker før hausting og 2 til 5 sprøytingar.
Forfattere
Gunnhild Jåstad Sverre Kobro Peter Witzgall Anna-Carin Bäckmann Marie BengtsonSammendrag
Rognebærmøll er det viktigaste skadedyret i norsk epledyrking. I dei åra då rogna har lite eller ikkje bær fyk rognebærmøll hoene inn i eplehagen og legg egg på eple. Luktstoff vart samla inn og analysert frå rogn og eple. Vi fann at fleire av dei same komponentane var til stades i både rogn og eple. For å undersøkje om hoene reagerte på nokre av desse komponentane vart dei undersøkt ved hjelp av GC-EAD. Resultata viste at hoene reagerte på fleire av komponentane. Vidare vart desse komponetane testa i felt i limfeller i felt for å sjå om dei virka tiltrekkjande eller fråstøytande. Resultata viste at ein av komponentane og denne eine saman med ein til virka signifikant tiltrekkjande på både hannar og hoer av rognebærmøll. Resultata er diskutert med tanke på tiltak mot eggleggingsklare hoer.
Sammendrag
Fleire forsøk vart gjennomført for å sjå på ein mogleg effekt av to forsvarsaktivatorar (acibenzolar-S-methyl og kitosan) på motstandsevne mot rotstokkròte og raud marg i jordbær. Begge stoffa hadde god effekt mot rotstokkròte hjå to ulike jordbærsortar, og effekten auka når tida mellom behandling og smitting vart utvida frå 2 til 20 dagar. Det var ingen skilnad mellom behandlingane når konsentrasjonen av acibenzolar-S-methyl vart auka frå 10 til 1000 µg a.i./plante. For kitosan var effekten best i dei lågaste konsentrasjonane.cibenzolar-S-methyl og soppmiddelet Aliette. Berre acibenzolar-S-methyl hadde effekt mot raud marg (Phytophthora fragariae var. fragariae), og verknaden var der framleis når plantene vart smitta 40 dagar etter behandling. For begge sjukdomane var effekten av elicitorane samanlikneleg med effekten av fungicidet Aliette.
Forfattere
Lars Olav Brandsæter Siri AbrahamsenSammendrag
En forsøkserie bestående av 4 forsøksfelt på henholdsvis Kløfta, Apelsvoll og Stange (2), med ulike høstkornarter ble etablert høsten 2001. De ulike høstkornartene ble sådd ved 2 forskjellige tider og kombinert med eller uten ugrasharving ("blindharving") i en faktoriell struktur. Feltet på Apelsvoll gikk ut pga av dårlig overvintring mens kornet på de 3 andre feltene viste god overvintring. Både sein såtid og "blindharving" har redusert ugrasveksten i alle forsøksfeltene. Det var mindre ugras i ruter med rughvete enn i ruter med høsthvete eller høstrug. Med unntak av sein såtid på Kløfta, har sein såtid og harving enten ikke påvirket avlingen i det hele tatt eller økt den litt. Denne lille undersøkelsen er å betrakte som et forprosjekt og det er behov for mer omfattende forsøk, som går over flere år, for å øke kunnskapen om økologisk høstkorndyrking i Norge.
Sammendrag
Gjennom eit 4-årig prosjekt ("Miljøvennlige tiltak mot gråskimmel i jordbær") har vi arbeidd med ulike tiltak for å redusera bruken av soppmiddel under blomstringa og kartdanninga hos frilandsjordbær. Sprøyting etter varsel om fare for infeksjon av gråskimmel og bruk av reduserte doseringar av to soppmiddel har fungert så godt at det kan gi grunnlag for mindre sprøyting under blomstringa. Haust- og vårsprøyting med fenheksamid (preparat: Teldor) har også gitt redusert trong for ordinær sprøyting under blomstringa. Bruk av nyttesoppar til biologisk bekjemping av gråskimmel kan derimot ikkje tilrådast i kommersiell jordbærdyrking.
Sammendrag
I denne undersøkelsen ble det først sett på hvilken betydning ulike plantedeler av jordbær har som smittekilde for gråskimmel (Botrytis cinerea Pers. ex Fr.) i jordbærfelt. Det ble også tatt ut prøver av ugras, halm og jord. Prøvene ble tatt over 3 år hos 5 jordbærdyrkere i Sør-Norge. Alle overjordiske plantedeler av jordbær kunne være infisert av B. cinerea. De viktigste var visnende blad, døde blad og døde blomsterstilker. Smitte av gråskimmel fra halm, jord og planterester i jord var ubetydelig, mens visnende eller dødt tofrøblada ugras kunne være en viktig smittekilde. Videre ble det undersøkt hvilken betydning sklerotier (mørk klump av tettpakka, tjukkvegga soppmycel) har for overvintringen i forhold til ordinært mycel. Sklerotier utgjorde i gjennomsnitt 50% av smittepotensialet, men det varierte mye mellom år og felt (fra 5 til 99%). Sklerotier er antatt å være mer motstandsføre overfor fungicider enn vanlig soppmycel. Ved sprøyting høst og vår med fenheksamid var det klart redusert sporulering (konidiedanning). Det var mulig å redusere sprøytingen under blomstringen ved bruk av fenheksamid høst og vår, uten at avlingen ble vesentlig forringet i forhold til normal sprøyting. Tolylfluanid hadde ikke tilsvarende virkning som fenheksamid. I laboratorieforsøk var det klart redusert konidiedanning fra sklerotier behandlet med fenheksamid, mens det ikke var effekt av tolylfluanid. Konidier som var eksponerte for tolylfluanid, reduserte derimot spiringsevnen betydelig.