Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2011
Sammendrag
Current season needle necrosis (CSNN) has been a serious foliage disorder on noble fir (Abies procera), Normann fir (A. nordmanniana) and grand fir (A. grandis) in Europe and North America for more than 25 years. Approximately 2-4 weeks after bud break, needles develop chlorotic spots or bands that later turn necrotic. The symptoms were reported as a physiological disorder with unknown aetiology. In a recent study in Norway, Sydowia polyspora (anamorph: Hormonema dematioides) was found to cause CSNN. To determine if fungi found to cause diseases on fir (Abies spp.) might be seed borne, seed samples from Austria, Georgia, Russia, Canada and Norway were tested using agar plate methods. Some fungi were identified to species based on sequencing of ITS regions of rDNA. S polyspora was isolated from 10 of the 12 seed samples tested, representing all countries of the study. The fungus occurred in frequencies from 0.5 – 87%. Sirococcus conigenus, causing shoot blight of several conifer species, was found in a Norwegian A. procera seed lot (31% infected seeds), which to our knowledge is the first report of this pathogen on noble fir seed. Caloscypha fulgens, the seed or cold fungus, was recorded at low levels on subalpine fir from Canada. In addition the following fungus genera was recorded: Acremonium, Acremoniella, Alternaria, Aspergillus, Botrytis, Cephalosporium, Chaetomium, Cladosporium, Dictyopolyschema, Epicoccum, Fusarium, Genicularia, Mucor, Neonectria, Penicillium, Phoma, Rhizopus, Sordaria, Trichoderma and Trichothecium, and an unidentified fungus. Species within some of these fungal genera are known pathogens in nurseries and production fields. In 2009, we discovered S. polyspora on samples of pine and spruce seedlings from germination tests at the Norwegian Forest Seed Center. Due to these latter findings, we tested 44 conifer seed lots for S. polyspora this year. The main results will be presented. There is reason to consider seeds infected with S. polyspora as an important source of inoculum for infection of young trees. To reduce the damages in production fields, and to limit the risk of long distance spread of important seed borne diseases of conifers by international trade, seed health testing of fir seeds is recommended.
Forfattere
Thomas Alfoeldi Urs Gantner Mette Vaarst (Eds.) Bo Algers Phillipa Nicholas Elisabeth Gratzer Britt I.F. Henriksen Cecilie Mejdell Berit Hansen Becky Whay Michael Walkenhorst Gidi Smolders Silvia Ivemeyer M Hassing Stephen Roderick (Eds.) Christine Leeb Christoph Winckler Elisabeth Stöger Jan Brinkmann Johann Huber Solveig March Lindsay WhistanceSammendrag
The process of minimising medicine use through dialogue based animal health and welfare planning. Livestock are important in many organic farming systems, and it is an explicit goal to ensure high levels of animal health and welfare (AHW) through good management. In two previous EU network projects, NAHWOA & SAFO, it was concluded that this is not guaranteed merely by following organic standards. Both networks recommended implementation of individual animal health plans to stimulate organic farmers to improve AHW. These plans should include a systematic evaluation of AHW and be implemented through dialogue with each farmer in order to identify goals and plan improvements. 11 research institutions in 7 European countries have been involved in the ANIPLAN project with the main objective to minimise medicine use in organic dairy herds through active and well planned AHW promotion and disease prevention. The project consisted of 5 work packages, 4 of which comprised research activities building on current research projects, new applications across borders, exchange of knowledge, results and conclusions between participating countries, and adopting them to widely different contexts. International and national workshops have facilitated this exchange. In the project, animal health and welfare planning principles for organic dairy farms under diverse conditions were developed. Animal health and welfare assessments, based on the WelfareQuality parameters, were conducted in different types of organic dairy herds across Europe. Finally, guidelines for communication about animal health and welfare promotion in different settings were also developed relevant to both existing animal health advisory services or farmer groups such as the Danish Stable School system and the Dutch network program. These proceedings contain the presentations at the final workshop, which also included invited external guests. The proceedings also contain three reports which are deliverables of the project. They are focused on the process of planning for better animal health and welfare, and how farmers and facilitators manage this situation. The focus areas are animal health planning, AHW assessment using animal based parameters and development of advisory systems and farmer groups.
Forfattere
Annette Folkedal Schjøll Ingeborg Klingen Maria Bjørkman Pierre Antoine Allard Idun Bratberg Richard MeadowSammendrag
A successful push-pull strategy needs to include means to kill pest insects in order to control and reduce the pest population. The use of Chinese cabbage as a trap crop where insect pathogenic fungi may proliferate has been tested in a series of push-pull strategy experiments both in the laboratory, in semi-field and field. In this work, the aim is to develop a push-pull-kill strategy in which the transmission of the entomopathogenic fungi Entomophthora muscae is facilitated with the aim to reduce the population of cabbage- and turnip root flies (Delia radicum and Delia floralis). In the lab experiment, Chinese cabbage proved to be more attractive compared to Broccoli and Broccoli undersown with red clover, for oviposition of both healthy and E. muscae infected D. floralis females. Infected flies also died and sporulated on or near the Chinese cabbage. This pattern was also evident in a preliminary field study in which sporulating Delia spp. cadavers were found on Chinese cabbage only. These results indicate that Chinese cabbage may be used as a trap crop for D. floralis oviposition, but it may also be a sink where healthy flies become infected through contact with sporulating cadavers. This summer, we tested the strategy in larger scale and under more natural conditions in a semi-field study. Healthy D. floralis were released in cages with Broccoli and Chinese cabbage plants, with or without the presence of E. muscae infected D. radicum. Our hypothesis were that 1) D. floralis released in cages with infected flies will be infected, and die and sporulate on or near the Chinese cabbage, 2) Fewer eggs will be laid by D. floralis in cages with infection compared to control cages, 3) More D. floralis eggs will be laid on Chinese cabbage compared to Broccoli. The results from the semi field study strenghtens our previous results which showed that using Chinese cabbage as a trap crop is a promising strategy for the management of D. floralis and D. radicum, both as an oviposition attractant and as a source for fungal transmission between flies.
Forfattere
Ricardo HolgadoSammendrag
Potetcystenematodene (PCN) Globodera spp. er opprinnelig fra fjelltrakter i Peru og Bolivia. PCN er en av de mest avanserte og fremgangsrike planteparasitter. PCN ble påvist i Europa av Kühn i 1881, og i 1923 erklærer Wollenweber den som egen art. Stone i 1973 skiller PCN i to arter. Gul PCN (Globodera rostochiensis) og hvit PCN (G. pallida). I Norge ble PCN først påvist 1955 i Agderfylkene. PCN har spredt seg raskt og i1993 ble de første funn gjort i Nord-Trøndelag. På verdensbasis er PCN funnet utbredt i 23 land og har en begrenset forekomst i 42 land, og i tillegg er det 130 land det ikke er blitt påvist enda. Både gul og hvit PCN er klassifisert som karanteneskadegjørere i 106 respektive 55 land. I de siste årene har PCN blitt påvist i Australia, Canada og USA, som på nytt satt fokus på hvor lett PCN kan spres og hvilke nasjonale konsekvenser PCN har. De plantesanitære og økonomiske konsekvensene av PCN er betydende. I EU vil PCN bli regulert i det nye EU direktivet 2007/33/EC som implementeres nå. Formålet med direktivet er å begrense og kontrollere spredningen til PCN. I direktivet gjøres det ingen forskjell mellom gul og hvit PCN, det nevnes at arealer for settepotet og planter til videre dyrking må ha en offisiell dokumentasjon om PCN status, det skal årlig gjennomføres offisiell prøvetaking av 0,5 % av arealet av felt for produksjon av annen potet enn settepotet. Smittede felt får ikke brukes til produksjon av settepotet eller planter til videre dyrking. Bekjempelsestiltak iverksettes på smittede felt som skal brukes til produksjon av annen potet enn settepotet. Ved resistensbryting skal PCN populasjonen rase testes. Det skal sendes en årsrapport til EU om tiltak som iverksettes i hvert land. I dag benyttes nematicider for å kontrollere PCN, og samtidig disponeres mye resurser for å foredle sorter med resistens. Potetprodusenter i England bruker ca. Nok. 584 mill. pr år for å sikre sin potetproduksjon. Etter siste oppdagelse av PCN i Australia har mye ressurser blitt benyttet for å utrydde PCN, da det er blitt estimert at det vi koste ca. Nok 216 milliarder i en periode av 20 år hvis PCN blir utbredt i landet. I tillegg til Australia har land som Israel, USA og Canada investert store ressurser for å utrydde PCN, da de mener at på lang sikt er dette billigere enn å leve med PCN. For å gjøre dette mulig har disse land satt i verk strenge restriksjoner. Disse restriksjonene omfatter forbud mot å dyrke potet og andre vertsplanter, benytte store menger nematicider, og prøvetaking. I USA har det 2006-2009 blitt analysert 257 700 prøver, etter påvising av hvit PCN i 9 felt i Idaho. USA har som målsetting å utrydde PCN på 7 år. Som resultat av EU:s direktiv (EC) No 1107/2009 om begrensning av giftige kjemikaler som forårsaker som forårsaker helse- og miljøproblem forventes bruket av de fleste nematicidene å være forbudt i 2015. For å imøtekomme disse utfordringene har forskere i Storbritannia startet sekvensering av hvit PCN. Det er ledet av University of Leeds, i samarbeid med Rothamsted Research, SCRI, og Sangers Institute, og har et budsjett av Nok 15 mill. Det forventes at dette kan gi nye bærekraftige alternativer til bekjempelse av PCN. I tillegg bruker andre Europeiske land ressurser på å finne alternativer for bekjempelse med fangevekster og biofumiganter. I det fleste land omfatter bekjempelse i dag bruk av nematicider, bruk av sertifisert settepotet, og kontrollert bruk av resistente sorter for å unngå oppformering av resistensnedbrytende raser. I tillegg har de et karanteneregelverk. Dette bidrar til en lønnsom potetproduksjon.
Forfattere
Marianne Bechmann Sigrun Kværnø Johannes Deelstra Ivar Hovland Ole Kristian Stornes Atle HaugeSammendrag
Drenering og avling Rapporten sammenfatter eksisterende kunnskap når det gjelder dreneringskostnader, og positive og negative virkninger av jordbruksdrenering, både på bruksnivå og på samfunnsnivå. Den foretaksøkonomiske gevinsten av grøfting på bruksnivå er anslått, basert på avlingstall fra tidligere forskning, til dels fra svært gamle forsøk. Undersøkelser fra 1980-tallet viste at ca 2/3 av jorda i Norge har et naturgitt behov for drenering, mens 1/3 er selvdrenert og dermed ikke har behov for grøfting. I 2010 omfattet Landbrukstellingen et spørsmål om dreneringsbehov og det angis at ca 10 % av den dyrka jorda vurderes som dårlig drenert. Hovedgrunnene til grøfting er ønske om høyere avling, og driftsmessige forhold knyttet til jordarbeiding og transport ved å øke kjørbarheten på jorda. Avlingsøkningene som er vurdert i dette prosjektet baserer seg på tilgjengelig litteratur, i hovedsak fra norske kilder. Det er lite nyere data på dette området og datagrunnlaget er forholdsvis gammelt. Undersøkelsene er hovedsakelig gjort for å finne den optimale grøfteintensitet. Forsøk viser generelt bedre avlingseffekt av grøfting for korn sammenlignet med dreneringsforsøk på eng. Eldre kornforsøk viser at en kan få en økning i avling på 25-30 kilo vårkorn ved halvering av grøfteavstanden, helt ned til 4 meter. Virkningen av tidligere jordarbeiding og såing er en stor del av denne gevinsten. Svensk forskning antyder en avlingsøkning i korn på ca 10 prosent ved halvering av grøfteavstand. En norsk spørreundersøkelse viste en avlingsøkning på 90 kg korn/daa når grøftetilstanden forbedres fra «Dårlig» til «Svært god», mens en forbedring fra «Brukbar» til «Svært god» økte avlingen med 66 kg/daa. Effekten av grøfting på avling skyldes for en stor del at jordarbeiding og såing er mulig på et tidligere tidspunkt på våren. Forsøkene er utført for å belyse avlingseffekt ved nygrøfting av tidligere ugrøftet jord. I praksis vil det i de fleste tilfeller være snakk om nygrøfting av tidligere grøftet jord. På slik jord kan en ha delvis fungerende grøftesystem, og avlingsgevinsten kan ikke vurderes ut fra disse forsøkene. Avlingsgevinsten vil også variere med hvilke vekster som dyrkes og klimaforhold på stedet. Det er generelt mindre dreneringsbehov på arealer med eng, fordi tidlig våronn ikke er avgjørende for avlingen. Forsøkene viser ingen stor avlingsøkning ved intensiv grøfting av eng, men eldre norske forsøk viser en avlingsøkning på 20-25% ved minsking av grøfteavstand fra 30 til 10 meter. Et enkelt forsøk viser derimot at det i tørre år kan være lavere avling på grøftet sammenlignet med ugrøftet jord. Driftsmetodene og kornsortene har endret seg siden disse avlingsregistreringene ble gjort for ca 30 år siden og mer. Det er sannsynlig at dagens gras- og kornsorter har større potensial til å utnytte gode år og god dreneringstilstand, slik at avlingsgevinsten blir større. Det har også vært en utvikling mot større og tyngre maskiner, som krever bedre bæreevne på jorda enn tidligere. I tillegg er effektivitetskravene skjerpet, slik at en gardbruker må drive større arealer enn tidligere, og vanskelig kan makte driftsstans på grunn av våte forhold. Dette kan også gi økte pakkingsskader, som over tid vil øke behovet for tettere grøfting. Grøfteøkonomi på bruksnivå Grøftebehovet vurderes ut fra økonomisk lønnsomhet for den enkelte bedrift. Fordeler en oppnår må holdes opp mot de kostnadene tiltaket medfører. Slik sett kan en si at den riktige grøftetilstand er den som er mest økonomisk lønnsom på lengre sikt for den enkelte bonde. Fordelene ved grøfting omfatter økte inntekter som følge av avlingsøkning og dessuten bedre lagelighet for kjøring, som fører til større fleksibilitet i jordarbeidingstidspunkt, bedre jordstruktur, tidligere såtid og ofte som følge av dette økt avling. Tørrere jord gir mindre pakkingsskader dypt i profilet, noe som kan være nærmest uopprettelig. I tillegg kan dårlig drenering gi driftsavbrudd, ventetid, og dette kan dermed gi overinvesteringer i maskinpark for å bedre flyteevne og få mer trekkraft. Kostnadene ved grøfting varierer mye med de naturlige forholdene på bruket. Investeringskostnader, rentenivå og beregnet levetid for grøftene virker sterkt inn kostnadene ved grøfting og dermed indirekte på den meravling en må oppnå for å kunne forsvare nygrøfting fra et foretaksøkonomisk perspektiv. Med gode forhold slik at en kan bruke enkel grøfteteknikk med Rådahlshjul, og i tillegg lave renter og lang levetid for grøftingen (50 år), vil det være behov for en meravling på under 50 kg/daa for å kunne betale grøftingen. En slik avlingsøkning vil kunne opnås på en stor del av den dårlig drenerte jorda. Med skuffegraver øker kostnadene mye, og dermed kravet til meravling. For grasproduksjon må en tilsvarende avlingsøkning være på 78 FEm/daa med de laveste grøftekostnadene, og 122 FEm/daa med kostnader som er vanlige med skuffegraver under lette forhold. Ved vanskelige graveforhold kan kostnadene bli langt høyere. Beregningene baserer seg på systematisk grøfting. I mange tilfeller, kanskje særlig i grovforområdene, er det mer aktuelt med usystematisk grøfting for å drenere de våteste områdene, og for å avskjære vannet i skråninger. Slike lokale tiltak kan ha virkning også for resten av jordet. Prisen pr dekar kan derfor bli lavere for området sett under ett. For en så langsiktig investering som grøfting vil grøfteaktiviteten i mange tilfeller ikke gjenspeile lønnsomheten direkte. Beregninger som inkluderer grøftetilskudd vil medføre at kravet til meravling minker. Likevel har andre forhold, som anleggets forventede levetid og rentenivå større betydning for lønnsomheten ved grøfting enn et grøftetilskudd på for eksempel 1000 kr/daa. Nedgangen i grøfteaktivitet etter at tilskuddene falt bort er markant, men den store nedgangen kan også relateres til andre forhold enn økonomi. Bakgrunnen kan blant annet være den store omleggingen til mer leiejord som har skjedd fra 1980-tallet til i dag. En del jord leies kortsiktig uten kontrakt. Etter dagens regelverk gjeldende fra 1.juli 2009, skal jordleiekontraktene nå gjelde for en periode på minimum 10 år. Grøfting er en langsiktig investering, som sjeldent svarer seg på kort sikt. I tillegg varierer nedbørmengdene mye mellom år, og jord som enkelte år er for våt, kan være tilfredsstillende grøftet andre år. Manglende grøfting kan også skyldes kunnskapsmangel eller kapitalmangel. Kanskje er der også fremdeles en psykologisk virkning av de tidligere grøftetilskuddene, der brukerne venter på at denne ordningen skal reetableres. Samfunnsøkonomiske vurderinger God drenering har klare samfunnsmessige fordeler, med en stabil og høy matproduksjon på arealer i drift. Det er et mål med en høy matproduksjon i Norge, og tilfredsstillende drenering er en forutsetning for dette. Dette sikrer en høy selvforsyning, og kan spare naturområder fra oppdyrking, selv med en økende befolkning. God dreneringstilstand gir lengre vekstsesong for korndyrking, og dette kan øke de begrensede arealene en har for korndyrking i Norge. Med sterkt varierende nedbør over år vil dårlig drenering kunne gi sterk avlingssvikt enkelte år. Dette kan gjelde veldig våte somre og høster, særlig når det gjelder korn og grønnsaker. For varig eng kan isbrann være et større problem på dårlig drenert jord, noe som kan gi stor avlingsskade i enkeltår med spesielle forhold. Sterkt varierende avling mellom år er et stort problem for bonden. I tillegg kan dette gi grunnlag for erstatning i forhold til avlingsskade eller naturskade. Miljøeffekter Grøfting har også en rekke miljøeffekter. Det er et viktig tiltak mot jordpakking, fordi jordpakking forekommer ved kjøring og jordarbeiding på jord med for høyt vanninnhold. Jordpakking har uheldige konsekvenser i form av økt overflateavrenning, erosjon, næringsstofftap og lystgassutslipp, i tillegg til dårlige forhold for plantevekst. Grøfting påvirker hydrologien gjennom at jordas kapasitet til å lagre vann øker, ettersom drenerbart porevolum tømmes raskere og jordstrukturen ofte blir bedre (mindre pakkingsskader og gjenslemming av overflata). Mengden overflateavrenning reduseres. Totalt avrenningsvolum kan enten øke eller reduseres. Jo større grøfteintensitet, jo høyere blir totalt avrenningsvolum og maksimal avrenningsintensitet. Under norske forhold er det få undersøkelser som sier noe om hvordan grøfting virker på erosjon og tap av næringsstoffer og plantevernmidler til vann og vassdrag. Data fra Norge forteller oss at grøftene kan være en viktig transportvei for både partikler og næringsstoffer, men det er lite informasjon om hva grøfteintensiteten har å si. Undersøkelser fra utlandet tyder på at grøfting kan være et effektivt tiltak mot både erosjon, fosfortap og tap av plantevernmidler, men det fins også motstridende resultater. Mer udiskutabelt er det at grøfting øker nitrogentapene. Nitrogentapene øker med økende grøfteintensitet. Grøfting påvirker også utslipp av drivhusgassene karbondioksid, metan og lystgass til atmosfæren. Dette ser ut til å være best dokumentert på organisk jord. Grøfting av organisk jord medfører reduserte metanutslipp, men sterk økning i utslipp av karbondioksid og lystgass. En annen negativ effekt er myrsynking, grunnet setning og nedbryting av organisk materiale. I Norge har man nylig satt i gang målinger av lystgassutslipp ved ulik dreneringsgrad på mineraljord. Både ved korndyrking på østlandet og ved grasdyrking på Vestlandet er det dokumentert høyere lystgassutslipp på dårlig drenert jord enn på utilstrekkelig og moderat godt drenert jord. Ved grasdyrking på Vestlandet er det også målt til dels høye metanutslipp på vassjuk jord. I henhold til klimascenarioene vil det bli endringer i klimaet i Norge, som kan få betydning for grøftebehovet. Det forventes høyere totalnedbør, samtidig som det skal forekomme flere nedbørepisoder med høy intensitet samt at intensitet skal øke. Dette kan gi større problemer med erosjon og næringsstoffavrenning, og vanskeligere våronn og innhøsting. På den annen side er det forventet høyere temperaturer, som kan bedre grunnlaget for landbruksproduksjon, og øke mulighetene for å dyrke vekster med større avkastning. For å kunne utnytte potensialet og hindre negative konsekvenser av disse endringene, vil tilfredsstillende grøfting være en viktig faktor.
Forfattere
Christer MagnussonSammendrag
Nematodes, commonly known as round worms, are the most common multicellular animals on planet Earth. After 1000 million years of evolution members of the phylum Nematoda have a high bionomic diversity. As habitants of the soil and rhizosphere nematodes are involved en energy fluxes, and affect carbon and nutrient cycles. As plant parasites, either alone or in synergism with other pathogens, nematodes are responsible for plant disease complexes and major crop losses. A growth depression in a field of potato (Solanum tuberosum) cv. Saturna [resistant to pathotype Ro1 of potato cyst nematode (PCN) Globodera rostochiensis], suggestive of potato cyst nematode damage, was detected in Grue, eastern Norway. Analyses of soil samples did not detect PCN, but demonstrated the occurrence of a large number of lesion nematodes Pratylenchus penetrans .Tubers from the depressed part of the field had severe symptoms similar to those caused by the common scab bacterium Streptomyces scabies. Potato yield was reduced by 50% in the affected area of the field. Transect-sampling showed plant growth to be negatively correlated with densities of P. penetrans and suggested a damage threshold of potato to the nematode of 100 specimens per250 g of soil. Common scab (Streptomyces scabies) occurred frequently in the affected area. P. penetrans was present in roots, underground stems, stolons and tubers. Tubers from the depressed part of the field had severe symptoms similar to those caused by the common scab bacterium. In tubers, nematodes were detected inside cross-lesions typical symptoms of common scab, and occurred also in the outermost 0.5 mm tissue associated with such lesions. In pots with sterile sand, micro-tubers of potato cv. Saturna, produced from meristems, were grown in a green-house infected with, P. penetrans, S. scabies, and a combination of P. penetrans and, S. scabies. P. penetrans alone induced tuber lesions similar to those of common scab. Also, the combined inoculation of the bacterium and the nematode seemed to enhance symptom expression. Similar scab symptoms, in connection with lesion nematode infections, have been observed on potato tubers cv. Oleva, which also is relatively tolerant to common scab. Symptomatic tubers cv. Saturna first stored at 4o C for 20 weeks were transferred to pots with sterile sand and grown for 3 months in the green-house. In these cultures P. penetrans was first detected in soil 8 weeks after planting. Examination at harvest of soil, roots, stolons, tubers demonstrated symptoms typical of P. penetrans. Interestingly, P. penetrans survives storage of potatoes, from which new infections may develop. Hence, potato tubers do appear to be an important means for the spread of P. penetrans to new areas. The fact that the symptoms induced by this nematode may be mistaken for symptoms of common scab suggests that the frequency of S. scabies might have been overestimated in regular surveys. Infections by P. penetrans have important implications for scab control. This pertains in particular to recommended maintenance of high soil moisture at and during 4-9 weeks after tuber set. If symptoms are related to nematode infection rather than to the scab bacterium, this recommendation would allow for a rapid build-up of lesion nematodes resulting in a decrease in both yield and marketability of the tubers. Further studies are needed to investigate the extent of this problem.
Forfattere
Sigrun KværnøSammendrag
Modeller har blitt uunngåelige verktøy for en lang rekke problemstillinger knyttet til landbruk og miljø. Samtidig er modellering forbundet med usikkerhet, noe som kan ha konsekvenser når beslutninger skal fattes. En av hovedkildene til usikkerhet i modellering er inputdata, blant annet for jordas fysiske egenskaper. Jordas fysiske egenskaper kan variere sterkt i tid og rom, og er vanskelig og kostbart å måle. Mangel på måledata av høy kvalitet er derfor ofte et problem, og data må dermed avledes fra alternative kilder og via tilleggsmodeller, for eksempel pedotransferfunksjoner (PTFer). Med bakgrunn i dette var hovedformålet med denne avhandlingen å kvantifisere variasjon i jordas fysiske egenskaper, usikkerheter forbundet med datakilde, og effekter av variasjon og usikkerhet på utvalgte funksjonelle kriterier. Hovedstudieområde var Skuterudbekkens nedbørfelt (450 ha) i Sørøst-Norge, representativt for jordbruksområder med kornproduksjon på marine avsetninger. Studier av romlig variasjon og usikkerhet knyttet til jordsmonnkart ble utført gjennom statistiske analyser av data for kornfordeling og karboninnhold i matjordlaget, innsamlet i to rutenett: ett rutenett med 100 m prøveavstand, som dekket all dyrka mark i feltet, og et rutenett med 10 m prøveavstand som lå midt på grensen mellom to kartenheter, den ene sandig strandavsetning, den andre leirholdig havavsetning. Romlig variasjon i disse jordegeskapene var betydelig, og romlig korrelert. Parametre for romlig korrelasjon avhang av rutenettskala. Variasjon innen de mest utbredte jordseriene ble kvantifisert – variasjonskoeffisientene var mellom 10 og 69 %, og spennet i variabelverdier var stort for alle jordserier. Sammenlikning av faktisk teksturklasse og teksturklasse basert på jordsmonnkartet viste at det var betydelig feilklassifikasjon i jordsmonnkartet. Lettleire og sandig lettleire var særlig underrepresentert, mens siltig lettleire var overrepresentert. Feilklassifisering var særlig høy i det minste rutenettet, og indikerte glidende grenseovergang mellom kartfigurer og større usikkerhet i jordsmonnkartet i disse områdene. Et bestemt aspekt av tidsvariasjon ble undersøkt, dvs. effekter av frysing og tining på aggregatstabilitet. Tre jordtyper ble samlet til dette formålet: en mellomleire fra den mest utbredte jordserien i Skuterud, samt en siltjord og en planert siltig mellomleire fra et annet område. Repakkede aggregater (1-4 mm) ble fuktet opp til vanninnhold tilsvarende tre bestemte matrikspotensialer, og deretter frosset og tint ulikt antall ganger. Aggregatstabilitet ble målt med regnsimulator og med våtsikting. Studien viste at aggregatstabilitet ble redusert ved gjentatt frysing og tining. Reduksjonen var større for den i utgangspunktet mer ustabile siltjorda (relativ effekt 55 % reduksjon etter 6 fryse-tinesykluser) enn på de to mer stabile leirjordstypene (ca 20 % reduksjon). Ulike måleteknikker ga ulik aggregatstabilitet, og forskjellen i aggregatstabilitet mellom de to metodene var større jo mer ustabil jorda var (siltjord, mange fryse-tinesykluser). Usikkerheten i PTFer for jordas fuktighetskarakteristikk (SWRC) ble evaluert på et datasett bestående av 540 jordprøver fra ulik jord i Norge. Tekstur varierte fra sand til stiv leire. For hver prøve var det målt kornfordeling, organisk materiale, jordtetthet (ρb) og vanninnhold ved bestemte matrikspotensialer. To punkt-PTFer utviklet for jord i Norge, og seks parameter-PTFer utviklet for jord i Europa og USA, ble evaluert ved hjelp av flere statistiske indikatorer. Punkt-PTFene ga generelt gode resultater. Parameter-PTFene ga variable resultater. En av parameter-PTFene som ga gode resultater i de fleste tilfeller, var en kontinuerlig PTF utviklet av Wösten et al. (1999). Klasse-PTFene ga dårligere resultater enn de kontinuerlige PTFene, særlig hvis organisk materiale ikke var en input til PTFen. Konsekvenser av variasjon, usikkerhet og datakilde ble undersøkt for utvalgte funksjonelle kriterier i Skuterudfeltet. Maksimalt vanninnhold for optimal laglighet (Wopt) ble beregnet vha. en eksisterende PTF, og antall dager til Wopt ble oppnådd etter snøsmelting om våren, ble beregnet vha. en enkel funksjon der vanninnhold ved feltkapasitet og ρb, begge beregnet vha. PTFer, og potensiell fordamping og Wopt var input. Episodedrevet overflateavrenning og jordtap fra nedbørfeltet ble simulert vha. den prosessbaserte modellen Limburg soil erosion model (LISEM). Tekstur og organisk materiale ble brukt for å avlede modellinput for vannledningsevne, SWRC, aggregatstabilitet og kohesjon. Sistnevnte ble beregnet for hele nedbørfeltet vha. en lokal PTF, utviklet fra målte skjærfasthetsdata. De andre inputene ble beregnet med eksisterende PTFer. For alle de funksjonelle kriterer ble både lokale måledata for tekstur og organisk materiale, og data avleda fra jordsmonnkart, brukt i beregningene. Effekten av variasjon på Wopt og Nd så ut til å være viktig, tatt i betraktning små marginer pga. få dager sammenhengende uten nedbør om våren. Effekt av datakilde på simulert overflateavrenning og jordtap var stor, med høyere verdier simulert ved bruk av data avledet fra jordsmonnkart og jordsmonndatabasen enn ved bruk av lokale måledata. I denne studien var det lite forskjell i resultater ved å beholde informasjon om variasjon innen kartenheter ved stokastisk fordeling av måledata sammenliknet med å bruke en middelverdi av måledata for hver kartenhet. Studien viste også at forskjellene relatert til datakilde kan være større enn forskjeller som resultat av forskjellig risiko for avrenning og erosjon (situasjon med plantedekke sammenliknet med ”worst case”-situasjon med redusert stabilitet og uten plantedekke). Hovedkonklusjonen av dette arbeidet er at inadekvat valg av inputdatakilder kan gi betydelig under- eller overestimering av Wopt, antall dager til Wopt oppnås, overflateavrenning og jordtap, og dermed også effekter av for eksempel klimaendring og tiltak.
Sammendrag
Oil transportation from the Russian part of the Barents Region along the Norwegian coast had insignificant volumes before 2002. However, in 2002 there was a dramatic increase in oil shipment, when 4 million tons was delivered westwards by the Barents Sea. In 2003, the volume reached 8 million tons. The trend continued in 2004, and about 12 million tons of export oil and refined products were transported from the Russian part of the Barents Region to the western market along the Norwegian coast. From 2005 to 2008, the annual shipment volumes were on the levels between 9.5 and 11.5 million tons. In 2009, Russian oil-and-gas export cargoes carried by the Barents Sea rose to 13 million tons, and in 2010, exceeded the level of 15 million tons. Norwegian Snøhvit, the first offshore production in the Barents Sea, added to these volumes 5 million cubic metres of liquefied gases (LNG and LPG) each of two recent years. The terminals loading oil for export in the Russian Western Arctic seas have been continuously developed, and the overall shipping capacity has been enlarged. The changes in oil volumes carried for export through the Barents Sea during the recent years were not so much dependent on the terminals‟ capacities and logistic schemes as on the external factors. The changes in the export taxes by the State and rates for cargo transportation by Russian railways, development of new trunk pipelines and sea terminals in the Baltic Sea and Far East by Transneft, bankruptcy of Volgotanker were a few examples that induced oil transport operators to develop new terminals in the Kola Bay and to focus more on petroleum products than crude oil. The big oil export challenges that occurred in the recent years due to conflicts between Russia and neighbouring transit countries made the Russian Government and Transneft to reorient the Russian oil export routes and increase the capacities of the Baltic Pipeline System (BPS) to 75 million tons in 2007, with the prospects to reach 150 million tons in 2015. Construction of Eastern Siberia-Pacific Ocean pipeline (ESPO) was launched, the first phase with a branch to China was put on stream in 2010, and a new terminal in the Far East started to ship oil for export. In the south, the project of Burgas-Alexandropoulis pipeline was developed. In the north, Kharyaga-Indiga pipeline project was frozen because a new Varandey terminal came on full scale. The year of 2009 started with an export gas transit conflict between Russia and Ukraine. The Government of Russia and Gazprom highlighted the importance of constructing Nord Stream and South Stream gas pipelines through the Baltic and the Black seas to let Russia export natural gas to Western Europe bypassing its neighbouring countries, the former Soviet sister-republics. In 2009, Russia launched its first LNG plant in Far East in Sakhalin. Three more LNGs are planned in the Arctic, in the Kola Peninsula, in Nenets region, and in Yamal. Those plants can start shipping liquefied gas in 2016-2017. The first oil from offshore production in the Russian Barents should come from Prirazlomnoye oil field. Prirazlomnaya platform left Severodvinsk and came to Murmansk for completion in the fall of 2010. The plan is to deliver the platform on its production destination and put the oil field on stream in 2011. The Prirazlomnaya platform will be the second big offshore installation in the Pechora Sea. The first one, 12 million tons Varandey terminal, was launched in 2008, and already in 2009 sent more than 7 million tons of crude oil for export. Lukoil plans to increase the terminal oil offloading volumes building 8 million tons pipeline from Kharyaga to Varandey. In the present report on oil transportation in the Barents Region, we have given special attention to the description of the existing and prospective offshore and onshore oil and gas terminals in the northern regions of Russia and Norway, and their connection to hydrocarbon reserves on one hand and to the export routes on the other. We demonstrate that even without a Russian oil trunk pipeline to the Barents Sea coast, that was discussed a few years ago, the overall capacity of the terminals shipping oil and gas for export along the northern coast of Russian and Norway can reach 100 million tons in five years perspective. In Russia, about 50 million tons of crude oil and petroleum products can be delivered by railway to the Murmansk port terminals in the Barents Sea, and Kandalaksha and Arkhangelsk in the White Sea. In addition, up to 20 million tons of oil will come from the northern Timano-Pechora oil fields - 12.5 million via the new Varandey terminal, and 7.5 million from Prirazlomnoye field. Dolginskoye oil field, which is estimated to be three times as big as Prirazlomnoye, will be the next large offshore field in the Pechora Sea put on stream. With port infrastructure developed on Yamal, the terminals in the Kara Sea can ship 3 million tons of Western Siberia crude oil for export. Shtokman in the Barents Sea and Tambey in Yamal gas fields can offload 12.5 million tons of liquefied gas in 2017, when the first phases of both LNG plants are completed. In Norway, in addition to 5 million tons of liquefied gas shipped from Snøhvit, Goliat oil field in the Barents Sea should be put on stream in 2013 and produce 5 million tons of oil in 2014. In 2010, there were made a number of historic voyages by the Northern Sea Route. We will see more cargo vessel passages through this Arctic shipping lane in 2011. In a long term perspective, the Northern Sea Route will give the way for huge Yamal and Kara Sea oil-and-gas resources to the western markets via the Barents Sea; and it will also open possibilities for transit cargo transportation from Europe to Asia Pacific along the Arctic coast. In the European part of Russia there are three possibilities for shipping oil for export - through the Black Sea, the Baltic Sea, and the Barents Sea. Out of these three options, only the northern way can provide the stable cargo shipping directly to major European and North American harbours, avoiding transit challenges through neighbouring countries or heavy traffic in the sea straits. Oil pollution prevention should be the central issue during oil transportation in the Barents Sea. The year 2010 was marked with the Mexican Gulf accident, the largest oil spill ever happened in the sea that put issues of marine environmental protection against oil pollution to a high international political agenda. In this report, we pay attention to the environmental safety matters in oil transportation and Norwegian-Russian co-operation in the oil pollution prevention. We see more advanced and safer terminals and vessels operating in the region. However, the number of accidents with sea vessels was increasing worldwide the last 10 years due to human errors. Traffic control and monitoring are developed both in Norway and Russia. Establishment of an early warning and notification system between two countries should be the next step. The Treaty on a delimitation line in the Barents Sea, that was signed between Norway and Russia in 2010 and ratified in 2011, should put relations between two countries on a new level opening wider possibilities for oil-and-gas, maritime shipping and environmental cooperation.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag