Hopp til hovedinnholdet

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2025

Til dokument

Sammendrag

Denne 14-årige studien fra Vindberg undersøker hvordan konvensjonell flatehogst og heltrehogst med uttak av hogstavfall (GROT) påvirker bakkevegetasjonens artsmangfold og artssammensetning. I alt ble 121 plantearter registrert i 70 faste vegetasjonsruter à 1 m². Før hogst forekom 87 arter. Etter 14 år var artsantallet økt til 92, men sammensetningen var vesentlig endret: 17 arter forsvant, mens 36 nye etablerte seg. Dette viser at hogst utløser omfattende og langvarige endringer, særlig som følge av økt lysinnslipp, endringer i mikroklima og høyere næringstilgang. Før hogst preget blåbær feltsjiktet. Arten ble sterkt redusert umiddelbart etter inngrepet, men reetablerte seg gradvis, spesielt i konvensjonelle ruter, hvor den etter 14 år nådde opprinnelig dekning. I disse rutene økte også forekomsten av smyle og småbregner. GROT-ruter hadde høyere dekning av nitrofile arter som bringebær og geitrams, som ikke var til stede før hogst. Disse artene etablerte seg i lysåpne og næringsrike forhold. Smyle ekspanderte raskt de første årene, men avtok mot år 14. I bunnsjiktet ble torvmoser, levermoser og bladmoser sterkt redusert etter hogst. Kun etasjemose og fjærmose økte gradvis i dekning. GROT-ruter hadde gjennomgående lavere dekning og færre mosearter. Artssammensetningen endret seg raskt etter hogst, fra dominans av skyggetilpassede arter til økt forekomst av lystolerante arter. Etter seks år begynte noen arter gradvis å nærme seg sin opprinnelige tilstand, men etter 14 år var vegetasjonen fortsatt preget av inngrepet.

Sammendrag

Flersjiktede og bredere kantsoner langs vassdrag anses som et aktuelt tiltak for å oppnå bedre vannkvalitet, økt naturmangfold og sikring mot (bekkekant)erosjon. Derfor ønsker Lørenskog kommunen en oppdatering av kunnskap om kantsoner, særlig om status for kantvegetasjon langs vassdrag i kommunens jordbruksområder, men også bedre oversikt over særlig erosjonsutsatte områder og en oversikt over aktuelle tiltak. Oppdraget omfattet (1) en kartanalyse med identifisering av bratte bekkekanter, manglende flersjiktet vegetasjon og smale kantsoner, (2) en feltbefaring med vurdering av dagens tilstand og utfordringer i representative områder, og (3) et tiltaksforslag med anbefalinger for forbedring av kantvegetasjonen der denne er mangelfull. Kart alene gir ikke et presist bilde av kantsonens økologiske kvalitet. Feltbefaring er nødvendig for å vurdere faktorer som artssammensetning, fremmede arter og biologisk mangfold. Kartanalysen kan hjelpe å identifisere «hot spots» til befaring og indikere hvor tiltak bør prioriteres, f.eks. bratte områder med helning over 20 grader og jordbrukstype. Det noe uklare arealtypen «åpen fastmark» er det nest mest vanlige arealet og ligger ofte mellom vassdrag og jordbruksområder. Det er ofte observert ensjiktet vegetasjon i disse arealene og disse arealene kan forbedres med f.eks. flersjiktet vegetasjon som bl.a. vil øke biomangfoldet. Majoriteten av arealer med fulldyrka jord i Lørenskog kommune har vegetasjonsdekke mesteparten av året. Denne er allikevel ofte ensjiktet og det anbefales utvidelse av bredde og artssammensetning også her. I tillegg, det mangler initiativer for kantsonearealer mot innmarksbeite. Rapporten beskriver relevante tiltak basert på litteratur, lokal arealbruk og vegetasjonsegenskaper, kommunikasjonsarbeid og digitale verktøy for å styrke arbeidet med kantvegetasjon. Men det påpekes også at kantvegetasjon alene ikke kan rense forurenset vann, da mange dreneringsrør leder urenset vann til vassdragene. Kartlegging av hydrotekniske anlegg kan gi bedre oversikt over avrenningsproblematikken. Et helhetlig landskapsperspektiv, med tiltak på tvers av sektorer og jordbrukstyper, er nødvendig for å forbedre den økologiske og kjemiske tilstanden i vassdragene.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi har i perioden 2013-2023 utført vegetasjonskartlegging i Vestvågøy kommune i Nordland. Kartlagt areal er totalt 415 km². Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK25). Det er laget vegetasjonskart og avleda temakart for sauebeite. Denne rapporten beskriver metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og vegetasjonsfordeling i området. Det er gitt en omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt råd omkring skjøtsel av kulturlandskap og utnyttelse av beitet.

Sammendrag

Rapporten gir en gjennomgang av metodikken som brukes i utvalgte europeiske land for å beregne direkte lystgassutslipp fra dyrka mark ved tilførsel av mineralgjødsel og husdyrgjødsel og en vurdering av overføringsverdi til Norge. Videre gir rapporten en vurdering av om Norge bør gå fra standard faktorer til en eller flere nasjonale faktorer og hvilke feltforsøk dette i så fall hadde krevd. Rapporten inneholder også en vurdering av om det er flere faktorer som bør disaggregeres enn vått/tørt klima og mineralgjødsel/husdyrgjødsel og hva dette i så fall vil kreve av nasjonale utslippsfaktorer.

Sammendrag

I økologisk landbruk er det et mål at gårder med husdyr skal være mest mulig selvforsynt med fôr. Minimumskravet til egenprodusert fôr har over tid blitt høyere. Rapporten presenterer ni økologiske melkeproduksjonsbruk med produksjonsdata og gårdbrukernes tanker om og prioriteringer med hensyn til selvforsyning med fôr. Vi har beregnet ulike mål på gårdenes selvforsyningsgrad og diskuterer hvordan ulike strategier på gårdene virker inn på disse resultatene. De ni økologiske melkebrukene ble valgt ut for å representere ulike klimatiske forhold og tilnærminger til selvforsyning. Data ble samlet inn i 2018 gjennom intervjuer med gårdbrukerne. Resultatene viser at selvforsyning med fôr var et viktig mål for de økologiske melkeprodusentene, først og fremst styrt av egne verdier og mål for økologisk landbruk. Studien viser at ulike strategier kan brukes for å oppnå høy selvforsyningsgrad, avhengig av gårdens beliggenhet, arealgrunnlag, melkekvote og økonomiske situasjon. Bøndenes strategier for å øke eller beholde høy selvforsyningsgrad inneholdt ulike agronomiske tiltak: øke grovfôrkvaliteten gjennom forbedret gjødselhåndtering, drenering og oftere fornyelse av enga. Noen gårder kombinerte høy ytelse med egen produksjon av korn, proteinvekster og oljevekster, mens andre økte selvforsyningsgraden ved å redusere kraftfôrnivået. Alle gårdene i denne studien hadde en høy selvforsyningsgrad med fôr. I 2017 hadde alle over 70 % fôr fra gården eller regionen, medberegnet kraftfôr, som var kravet til regelverket som trådte i kraft i 2024. Selvforsyningsgraden til gårdene varierte mellom 61 % og 100 % på tørrstoffbasis når kun fôr produsert på gården ble inkludert, og mellom 78 % og 100 % når også norskprodusert fôr ble inkludert.

Til dokument

Sammendrag

Rapidly maturing frameworks for investing in and committing to mitigation of climate change through forest management have focused almost exclusively on the benefits of carbon sequestration, without accounting for collateral changes in geophysical factors such as surface albedo. Newly available 30 m albedo retrievals derived from imagery acquired by the Landsat 8 satellite, analyzed at 273 652 field plots monitored by the United States Forest Service, suggest that large areas of the US Inter-Mountain West’s forests have a net warming impact on the planet’s surface energy balance. For the conterminous US, the impacts of albedo offset approximately half of the recognized non-soil forest carbon storage benefit. The emerging capacity to resolve albedo evolution at the scale of a large number of inventory plots also provides unprecedented empirical evidence that albedo impacts vary strongly as a function of both tree age and species group. This research highlights a correctable source of uncertainty in operational monitoring of forest-climate interactions, and it may temper expectations for forest establishment as a means of mitigating global climate change.