Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2019
Sammendrag
Effects of annual versus biennial cropping with varying shoot densities on plant structure, berry yield and quality were studied in ‘Glen Ample’ raspberry over a period of four seasons (two cropping years). In the vegetative phase, primocane height and internode length were larger in the annual than in the biennial cropping system. These parameters as well as Botrytis infestation increased with increasing shoot density. In both cropping years, berry yields per unit area were about 20% higher in the biennial cropping system, whereas yields per shoot were not significantly different in the two systems. In both cropping systems, yields per shoot strongly declined with increasing shoot density, while yields per metre row increased slightly. Regardless of cropping system, yields per metre row did not increase with increasing shoot density beyond eight shoots per metre. The concentrations of dry matter, soluble solids, titratable acidity and ascorbic acid as well as the intensity of juice colour all declined with increasing shoot density. We conclude that under controlled shoot density conditions, there is little scope for biennial yield increases that fully compensates for the lost crops every second year. However, the system greatly facilitates berry harvest and eases plant disease pressure.
Forfattere
Van Minh Dang Stephen Joseph Huu Tap Van Thi Lan Anh Mai Thi Minh Hoa Duong Simon Weldon Paul Munroe David Mitchell Sarasadat TaherymoosaviSammendrag
Heavy metal contamination of crop lands surrounding mines in North Vietnam is a major environmental issue for both farmers and the population as a whole. Technology for the production of biochar at a village and household level has been successfully introduced into Vietnamese villages. This study was undertaken to determine if rice straw biochar produced in simple drum ovens could remediate contaminated land. Tests were also carried out to determine if biochar and apatite mixed together could be more effective than biochar alone. Incubation trials were carried out over 90 days in pots to determine the total changes in exchangeable Cd, Pb and Zn. Detailed tests were carried out to determine the mechanisms that bound the heavy metals to the biochar. It was found that biochar at 5% (BC5) and the mixture of biochar and apatite at 3% (BCA3) resulted in the greatest reduction of exchangeable forms of Cd, Pb and Zn. The increase in soil pH caused by adding biochar and apatite created more negative charge on the soil surface that promoted Pb, Zn and Cd adsorption. Heavy metals were mainly bound in the organic, Fe/Mn and carbonate fractions of the biochar and the mixture of biochar and apatite by either ion exchange, adsorption, dissolution/precipitation and through substitution of cations in large organic molecules.
Forfattere
Louise Eriksson Johanna Boberg Thomas L. Cech Tamara Corcobado Marie-Laure Desprez-Loustau Ari Hietala Marilia Horta Jung Thomas Jung Hatice Tugba Dogmus Lehtijarvi Funda Oskay Slavtcho Slavov Halvor Solheim Jan Stenlid Jonas OlivaSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
2018
Sammendrag
et er ikke så enkelt å lagre karbon i jord. Både i kjøkkenhagen og i bondens åker er karbonholdige molekyler ettertraktede energikilder og byggeråstoff for organismene i jorda. Karbon tilfører vi gjennom husdyrgjødsel, kompost, jorddekke og via røttene til levende planter. Bare en liten del av karbonet vi tilfører jorda, det som skjermes for omdanning i såkalt stabil humus, vil være igjen i jorda etter noen år. Et viktig resultat av biologisk aktivitet i jorda, både plantevekst og all annen aktivitet, er dannelse av humusmolekyler. Det er fra naturens side ingen automatikk i å lagre store mengder karbon i jord hvor det samtidig produseres og høstes store avlinger. Karboninnholdet i jord bestemmes av likevekten mellom det som tilføres og det som brukes i jorda. I Norge er det 5-10 % karboninnhold i jord under gras/kløver eng og 5 % eller mindre i mye jord der det dyrkes korn og grønnsaker. Det er utfordrende å øke dette nivået med bare 0,5 prosentpoeng, eksempelvis fra 3-3,5 %, hovedsakelig fordi mye karbon tas ut i form av produkter som korn, gras og grønnsaker. Videre vil karbonholdige stoffer som blir igjen i jorda brukes som energi og byggeråstoff av mikrobiologiske og andre livsprosesser i jorda. Det er rift om karbonet, alle vil ha det og få vil lagre det. Humus med 50 % karbon Et viktig resultat av biologisk aktivitet i jorda, både plantevekst og all annen aktivitet, er dannelse av humusmolekyler. De inneholder rundt 50 prosent karbon, og er et viktig og relativt stabilt lagringssted for karbon. På norsk er mold og humus gjerne samme begrep. Humusmolekyler inneholder flere forskjellig stoffer, men har en sentral del som består av både karbon, hydrogen, oksygen, nitrogen og svovel. Humusmolekylene er som snøkrystaller, de har komplekse strukturer og ingen er helt like, men alle er humusmolekyler. Til forskjell fra snøkrystaller, er en del humus svært stabil i jorda i mange tiår, men resten av karbonet og de andre stoffene i humusmolekylene brukes av jordlivet og plantene, og nytt karbon og noen andre stoffer må jevnlig tilføres, helst hvert år. Humusdannelse For at det skal dannes nye humusmolekyler, må byggesteinene og organismene som trengs være tilstede. Organisk materiale av de aller fleste typer gir råstoff til humusproduksjon. Husdyrgjødsel, kompost, planterester og levende planter kan jordlivet bruke til å lage byggeråstoff til humus. Humus kan sees på som næringslagre for jordlivet og planterøttene, den stabile humusdelen er selve skapet, mens næringshumusen er matvarene inne i skapet. Det kan både bygges på skapet (stabil humus) og bruke og tilføres matvarer inne i skapet (næringshumus). Hvor lenge karbonet blir i jorda vil avhenge av hvor i dette systemet det blir lagret. Bilde av tredimensjonal snøkrystall fra Forskning.no sitt arkiv? To typer humus Det er forsket og diskuteres mye omkring humus, med enighet bare om at humus kan dannes på flere måter. Flere prosesser bidrar til humusdannelse. Nedbryting av organisk materiale er en måte, mikrobiell oppbygging av humusmolekyldeler en annen, samt at ulike kjemisk og enzymstyrte prosesser i jorda binder ulike tilgjengelige molekyldeler sammen til nye eller større humusmolekyler. Karbonholdige molekyler som kan bli til nye humusmolekyler er eksempelvis ligninmolkyler i stilker hos planter, kitinmolekyler i skallet til insekter og jordmidd, i tillegg til glomalin- og kitinmolekyler i sopphyfer. Også mer vanlige stoffer som jordlivet lager, som aminosyrer, ulike karbohydrater og DNA kan inngå i humusmolekyler. Dersom jordlivet klarer å få løs næring fra humusmolekylet, kalles det gjerne næringshumus, mens dersom ikke det er tilfelle, vil det inngå i jordas stabile humusandel. Mye tyder på at det er en glidende overgang mellom næringshumus og stabile humus. Karbon finnes både som næringshumus og stabile humus i samme molekyler i jorda. Er det å unngå tap av karbon egentlig et mer realistisk mål? Det er altså ingen lett sak å lagre karbon i dyrket jord hvor det samtidig produseres og høstes avlinger. Levende planter og tilført organisk materiale er kilder til karbon inn i jorda. I tillegg trengs nok mengde og riktig type organisk råstoff til humusbygging, og ikke bare karbon, men eksempelvis også betydelige mengder nitrogen. Et mangfold av sopp, bakterier og meitemark trengs for å bryte ned organisk materiale og til å vedlikeholde og danne nye humusmolekyler. Lagring av karbon bør sees på som en økosystemtjeneste som plante-jord-jordliv økosystemet utfører, den er dynamisk og ikke stabil. Er karbon i matjordlaget i dyrket jord et så ettertraktet og viktig råstoff at det uansett vil sirkulere mellom luft og jord og ikke så lett lar seg lagre? Kanskje det å unngå tap av karbon fra norsk landbruksjord er et stort nok mål i seg selv? Håper noen vil motbevise dette og forklare hvordan stor økt karbonlagring i dyrket jord skjer i praksis uten negative effekter for plantevekst, jordliv eller miljø.
Sammendrag
26 accessions of spring wheat were compared in fiedl at 2 sites in Trøndelag in 2017. Results are reported here. Old varieties performed well With rspect to yields, but were more challenging to use for bread baking.
Sammendrag
Å ta i bruk nedlagte innmarksbeiter til vårbeite for søyer og høstbeite for livsauene kan gi betydelige kutt i kraftfôrkostnadene og en betydelig økning i dekningsbidraget. Dette viser et forskningsprosjekt gjennomført av NORSØK og NIBIO.
Sammendrag
– Senk skuldrene; ta deg tid til å erfare skogen. Du vil bli overrasket over det avanserte livet her, sier planteforsker og forfatter Lars Sandved Dalen fra Ås.
Sammendrag
Varmere somre, mer tørke, mer regn og mildere vintre kan gi mindre karbonlagring i skog og frigjøre klimagasser til atmosfæren.
Forfattere
Lars Sandved DalenSammendrag
https://vitenparken.no/event/bok-i-parken-den-fantastiske-skogen/
Forfattere
Kristin Sørheim Juni Rosann E. Johanssen Emma Brunberg Lise Grøva Solveig Marie StubsjøenSammendrag
I dette prosjektet har vi utreda om kortisonmålinger i ull fra sau kan være egna som en velferdsindikator. Vi har samla inn ullprøver fra lam og målt kortisoninnholdet i ull hos dyr som har gått på beite i et område med stor forekomst av flått og den flåttbårne sykdommen sjodogg (Anaplasma phagocytophilum). Kortison i ull har vært sammenligna med kortisolmetabolitter i feces, som er en kjent indikator på stress eller påkjenninger hos et individ, og kortisol i ull. Resultatene viser en signifikant økning i kortisonnivå i ull hos lam som har hatt infeksjonssykdommen sjodogg (flåttbåren sykdom) sammenlignet med lam som ikke har vært syke. Nivået av kortisolmetabolitter i feces var også forøket hos lam som utviklet sjodogg på beite. Det ble ikke funnet noen signifikant sammenheng mellom kortisolnivå i ull og sjodogg. Dette styrker hypotesen om at det er mulig å bruke målinger av hårkortison som en biomarkør for kronisk stress hos sau.