Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2023
Forfattere
Marlee A. Tucker Aafke M. Schipper Tempe S.F. Adams Nina Attias Tal Avgar Natarscha L. Babic Kristin J. Barker Guillaume Bastille-Rousseau Dominik M. Behr Jerrold L. Belant Dean E. Beyer Jr. Niels Blaum J. David Blount Dirk Bockmuhl Ricardo Luiz Pires Boulhosa Michael B. Brown Bayarbaatar Buuveibaatar Francesca Cagnazzi Justin M. Calabrese Rok Cerne Simon Chamaillé-Jammes Aung Nyein Chan Michael J. Chase Yannick Chaval Yvette Chenaux-Ibrahim Seth G. Cherry Dusko Cirovic Emrah Coban Eric K. Cole Laura Conlee Alyson Courtemanch Gabriele Cozzi Sarah C. Davidson Darren DeBloois Nandintsetseg Dejid Vickie DeNicola Arnaud L.J. Desbiez Iain Douglas-Hamilton David Drake Michael Egan Jasper A.J. Eikelboom William F. Fagan Morgan J. Farmer Julian Fennessy Shannon P. Finnegan Christen H. Fleming Bonnie Fournier Nicholas L. Fowler Mariela G. Gantchoff Alexandre Garnier Morten Heim Marco Dietmar Heurich Petra Kaczensky Jonas Kindberg John Durrus Linnell Erling Meisingset Bram Van Moorter Atle Mysterud Manuela Panzacchi Christer Moe Rolandsen Erling Johan Solberg Olav Strand Peter Sunde Nathan J. Svoboda Jonathan Swart Jeffrey J. Thompson Katrina L. Toal Kenneth Uiseb Meredith C. VanAcker Marianela Velilla Tana L. Verzuh Bettina Wachter Brittany L. Wagler Jesse Whittington Martin Wikelski Christopher C. Wilmers George Wittemyer Julie K. Young Filip Zięba Tomasz Zwijacz-Kozica Mark A. J. Huijbregts Thomas MuellerSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Robert Spitzer Cecilia Åström Annika Felton Monica Eriksson Erling Meisingset Erling Johan Solberg Christer Moe RolandsenSammendrag
Coprophagy, the eating of feces, has been documented in a wide range of species but appears to be rare or difficult to detect in deer (Cervidae). Here, we report the first observation of coprophagy in moose Alces alces, which was recorded using camera collars on free-ranging moose in Norway. The footage shows an instance of allocoprophagy by an adult female moose in spring (May). We summarize the current knowledge about coprophagy in deer and briefly discuss potential drivers and possible implications for disease transmission. Further research is needed to determine whether coprophagy occurs frequently in moose and whether this behavior is positive (e.g., increased intake of nutrients) or negative (increased infection by parasites or pathogens). Alces alces, camera collar, chronic wasting disease, coprophagy, foraging, moose
Forfattere
Atle Mysterud Erling Johan Solberg Erling Meisingset Manuela Panzacchi Geir Rune Rauset Olav Strand Bram Van Moorter Christer Moe Rolandsen Inger Maren RivrudSammendrag
The management of infectious wildlife diseases often involves tackling pathogens that infect multiple host species. Chronic wasting disease (CWD) is a prion disease that can infect most cervid species. CWD was detected in reindeer (Rangifer tarandus) in Norway in 2016. Sympatric populations of red deer (Cervus elaphus) and moose (Alces alces) are at immediate risk. However, the estimation of spillover risk across species and implementation of multispecies management policies are rarely addressed for wildlife. Here, we estimated the broad risk of CWD spillover from reindeer to red deer and moose by quantifying the probability of co-occurrence based on both (1) population density and (2) habitat niche overlap from GPS data of all three species in Nordfjella, Norway. We describe the practical challenges faced when aiming to reduce the risk of spillover through a marked reduction in the population densities of moose and red deer using recreational hunters. This involves setting the population and harvest aims with uncertain information and how to achieve them. The niche overlap between reindeer and both moose and red deer was low overall but occurred seasonally. Migratory red deer had a moderate niche overlap with the CWD-infected reindeer population during the calving period, whereas moose had a moderate niche overlap during both calving and winter. Incorporating both habitat overlap and the population densities of the respective species into the quantification of co-occurrence allowed for more spatially targeted risk maps. An initial aim of a 50% reduction in abundance for the Nordfjella region was set, but only a moderate population decrease of less than 20% from 2016 to 2021 was achieved. Proactive management in the form of marked population reduction is invasive and unpopular when involving species of high societal value, and targeting efforts to zones with a high risk of spillover to limit adverse impacts and achieve wider societal acceptance is important. disease management, host range, moose, multihost pathogens, niche overlap, Norway, population estimation, red deer, reindeer
Forfattere
Eva Narten HøbergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Eva Narten HøbergSammendrag
Om bærekraftig matproduksjon og - forbruk. Nøysomhet og utnyttelse av råvarer Eva Narten Høberg er forsker hos Nibio og ekspert på matkultur. Hun mener man kan lære mye av å gå noen år tilbake, og trekker fram hvordan vi bruker kylling i kosten som et eksempel. – Det å ha dager uten kjøtt var jo aldeles helt vanlig i det norske kostholdet i mange år, for eksempel tomatsuppe, pannekaker og fisk. Begrepet kjøttfri dag eksisterte ikke, fordi det var helt naturlig. Også den utmerkede grøten på lørdager som mange fortsatt holder på. Da hadde man ofte noe ekstra godt på lørdagskvelden, og det kunne i beste fall være kylling. Man gledet seg til kylling. Der lørdagskyllingen lenge var rådende, har kylling nå blitt hverdagsmat. Fortsetter utviklingen slik den har gjort siden 1959, er den snart den dominerende proteinkilden i norsk kosthold. Måten vi bruker dyret på har også forandret seg. Blodklubb, innmatkaker og lungemos er nærmest fremmedord for mange. Høberg mener vi har mye å lære av husmødrene om målet er mer bærekraftig kost. – Husmora var veldig god på nøysomhet og god utnyttelse av råvarer, det er nødvendig når økonomien er trang og maten er dyr. Matsvinn var et begrep som ikke eksisterte. – Man får høre at det er forbrukeren som bestemmer, men det er ingen tvil om at det er mange forhold som påvirker forbrukeren. Kylling blir pushet, både gjennom kostholdsråd og prising, da går det som det går med økt kjøttforbruk. Jeg synes det blir fryktelig feil å gi drøvtyggerne skylda for det økte kjøttforbruket og dermed miljøproblemene. Uetiske proteiner: Høberg har nylig vært i Nairobi i Kenya, et besøk i en matbutikk der gjorde inntrykk. Hun forteller at det satte mat og hvorfor vi spiser i et annet perspektiv. Det er hva kroppen trenger som er grunnen til at vi spiser, selv om vi også setter pris på at maten smaker godt, sier hun. – Det var veldig sterkt for meg da en lokal person tok meg med inn i en butikk. Det var ikke snakk om å kjøpe noe kjøtt, det var for dyrt. Det gjaldt heller å se på hvilke proteinkilder vi kunne plukke med oss for å tilfredsstille næringsbehovene.Det billigste var en belgfrukt, men som dessverre førte med seg magetrøbbel. Ville man unngå fordøyelsesbesvær måtte andre belgfrukter velges, og prisen ble da høyere. Soya var viktig, fordi det minnet om kjøtt i konsistensen. – Vi kan spise mer vegetabilske matvarer i Norge, produsert på egne ressurser. Men vi bør ikke kjøpe belgvekster og soya ut av hendene på land som Kenya fordi vi skal være såkalt bærekraftig her hjemme. Det er veldig slående hva slags luksusproblem vi har i Norge når du ser et samfunn med en annen økonomi, som mer enn gjerne vil spise kjøtt, men som ikke har mulighet. Hun forteller også at det var beitedyr hun så mest av, storfe, sau og geit ble ledet til den minste lille gressflekk. – Hvor var svinene? Det er naturlig at når man har lite mat og matavfall kan man ikke fôre opp griser. – Jeg tror mange spiser lite grønnsaker og poteter, som kanskje Lundteigen illustrerer. Vi må gjerne spise mer grønt, men det betyr ikke at man må bli vegetarianer. Grønt og kjøtt må møtes, det er helt naturlig, og vi bør ha en mer bærekraftig kjøttproduksjon. Da må vi bruke drøvtyggerne våre. Hun tar til orde for å bruke rotvekstene vi kan produsere, som kålrot, nepe og beter. Og ikke minst sauen, som hun kaller det beste beitedyret vi har. Den er ekstremt godt tilpasset ressursgrunnlaget i Norge, og fordi vi ikke er ute etter melken kan den slippes i utmark.
Forfattere
Eva Narten HøbergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Eva Narten HøbergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Eva Narten HøbergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Eva Narten HøbergSammendrag
Lammelår er et vanlig ord for helstekt lår av lam. Låret kan stekes helt med beinet i, eller man kan utbene låret og surre kjøttet sammen til en stek. Fårekjøtt fra eldre dyr enn lam kan også brukes. Lammelår spises hele året, men i Norge forbindes det spesielt med påske.
Forfattere
Eva Narten HøbergSammendrag
Driftssyklusen i sauenæringa planlegges ut fra naturens tilgang på næringsrikt beitegras, og hele driftsformen er tilpasset veksten av beiteplanter i utmarka. Dette innebærer at lammene fødes om våren når graset begynner å gro, og slaktes om høsten når planteveksten avtar. Stekt lammelår krever ferskt lammekjøtt, og man skulle derfor tro at dette var en typisk høstrett i likhet med fårikål. I stedet er lammelår blitt selve symbolet på påskemat – noe som altså ikke skyldes sauenæringas naturlige driftssyklus.