Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2017
Sammendrag
Øygruppen Tarva har siden 2010 hatt status som Utvalgt kulturlandskap, hovedsakelig begrunnet i de store arealressursene med kystlynghei i god hevd. Kystlynghei er en trua naturtype beskyttet av naturmangfoldloven som såkalt Utvalgt naturtype. Naturtypen er avhengig av beiting for å opprettholdes, og grunneier på Tarva har nå søkt konsesjon for hold av 50 tamrein. Samtidig ønsker han å fase ut storfeholdet. Rein er et ukjent beitedyr for forvalting av kystlynghei og i rapporten er det foretatt en gjennomgang av tilgjengelig vitenskapelig litteratur for å belyse rein som beitedyr på bestilling av grunneier. Reinsdyras beitepreferanser er sammenlignet med hvordan gammelnorsk sau (GNS) beiter i kystlynghei. På et generelt grunnlag er det ikke funnet store forskjeller i valg av plantemateriale mellom GNS og rein, begge beitedyra beiter gjerne både på vedvekster, urter og gras. Lav utgjør en betydelig større del av dietten hos rein. Fordi det ikke er funnet vitenskapelige studier som tar opp denne problemstillingen eller studier som undersøker reinens beitepreferanser i kystlynghei spesifikt, er det ikke mulig å trekke noen konklusjon i spørsmålet. Det foreligger heller ingen studier fra områder der røsslyng er utbredt, og det er påfallende at denne planten er fraværende i mange av de viktigste reinbeitedistrikta. Kystlynghei er sårbar for intensiv beting etter lyngsviing. Det blir derfor tilrådd oppfølging av revegetering i kystlynghei etter lyngbrenning, dersom konsesjon for hold av rein blir innvilget. Trakkskader er ikke ventet å bli forverret av å erstatte storfe med rein. Eventuelle dyreetiske betenkeligheter er ikke vurdert i rapporten, men det knytter seg enkelte bekymringer med å flytte rein til områder med et varmere sommerklima enn det de er tilpasset til. Rapporten er utarbeidet av forskere tilknyttet Norsk Viltskadesenter i NIBIO.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Synnøve GrenneSammendrag
Denne rapporten presenterer skjøtselsplan for kystlynghei for lokaliteten Brandal, Heia i Vanylven kommune, på oppdrag fra Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Kystlynghei som naturtype er i dag sterkt truet i Norge. Skjøtselsplanen er utarbeidet etter mal for skjøtselsplaner for kystlynghei i regi av Miljødirektoratet.
Forfattere
Synnøve GrenneSammendrag
Denne rapporten presenterer skjøtselsplan for kystlynghei for lokaliteten Sandvikdalen i Vanylven kommune, på oppdrag fra Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Kystlynghei som naturtype er i dag sterkt truet i Norge. Skjøtselsplanen er utarbeidet etter mal for skjøtselsplaner for kystlynghei i regi av Miljødirektoratet.
Forfattere
Synnøve GrenneSammendrag
Denne rapporten presenterer skjøtselsplan for kystlynghei for lokaliteten Syltedalen, Botnen-Ausa i Vanylven kommune, på oppdrag fra Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Kystlynghei som naturtype er i dag sterkt truet i Norge. Skjøtselsplanen er utarbeidet etter mal for skjøtselsplaner for kystlynghei i regi av Miljødirektoratet.
Forfattere
Kristin DaugstadSammendrag
Eit prosjekt finansiert av Norsk genressurssenter har sidan 2003 hatt som mål å utvikle nye lokalsortar (landsortar, gardsstammer) i tre av våre viktigaste engvekster. Desse vekstene er grasartane timotei (Phleum pratense) og engsvingel (Festuca pratensis), og belgveksten raudkløver (Trifolium pratense). Metoden for å få til dette er enkel: Først blir dei tre artane sådd ut i blanding, deretter blir enga hausta til fôr dei neste to åra og til slutt lar ein enga stå til frø det tredje engåret. Frøet som så blir hausta blir brukt til å anlegge nytt felt på samme staden. Kvar engsyklus tek fire år, og tanken er at etter gjentatte syklusar vil artane tilpasse seg klima og driftsmåte på staden, og bli til nye lokalsortar. Denne metoden liknar på måten me fekk tilpassa norske sortar den tida engdyrking starta opp i Norge sist på 18oo-talet. Det vart brukt importert frø av sortar som ikkje var tilpassa norsk klima og engene overvintra dårleg. Ved å produsere frø på garden på overlevande planter fekk ein etter kvart sortar tilpassa norske forhold. Prosjektet starta med å krysse saman breie populasjonar av dei tre artane (2003-2006). Desse var basert på innsamlingar lagra hos Nordgen, men også av moderne handelssortar. I 2007 starta den første engsyklusen med 7 engfelt. Desse felta var 600 m2 og plassert på Bioforsk-stasjonar og hos Norsk landbruksrådgjeving. I 2011 starta andre engsyklus. Totalt 15 felt vart sådd i hovedsak på vidaregåande skular med naturbrukslinje. Felta er i denne runda berre 100 m2, noko som skal gjere det overkommeleg med manuell frøhausting. Frø har hittil vorte hausta på 11 av desse felta. Tre felt har gått ut og eitt felt skal haustast i 2017.
Forfattere
Kristin DaugstadSammendrag
Naturgrunnlag og tradisjon legg til rette for at Oppland er eit grovfôr og beitefylke. Så lenge dagens dyretal held seg vil både innmarksbeite og utmarksbeite bli brukt. Nedlegging av mange gardsbruk og utviklinga mot færre og større besetningar fører til at mange små beiteareal går ut av bruk. I andre delar av Oppland er det auka press på først og fremst dyrkamarka, men også på bruken av innmarksbeite. Etter at kravet om gjødsling av innmarksbeita vart fjerna har det vore ein auke i areal innmarksbeite i Oppland. Både denne auken og andelen innmarksbeite i forhold til dyrkamark varierer frå kommune til kommune. Fleire stader er utmarksbeitet av så god kvalitet at det er lite bruk av innmarksbeite. Landbrukskontora i 17 kommunar i Oppland tilhøyrande AK-sone 5, vart spurt om bruken av innmarksbeita, omfanget av nye beite og kva erfaring dei har med godkjenninga av innmarksbeite for produksjonstilskot. Tilbakemeldingane er at godkjenninga av innmarksbeite går bra, og at den blir bedre med auka erfaring. Framgangsmåten blir diskutert på fellessamlingar og med kollegaer elles for å få praksisen mest muleg lik. Bruken av innmarksbeita er variabel, og det er særleg små beite som ligg langt frå besetninga som går ut av bruk. Mange dårlege gjerde hindrar også bruken av beita. Det er ulik praksis på om innmarksbeita blir gjødsla eller ikkje. I område der det er tradisjon for ikkje å gjødsle er det fleire beite som får RMP-tilskot for stort biologisk mangfald. Det blir brukt SMIL-middel for å rydde attgrodde beiter. Sjøl om grunneigar ikkje har plikt til å søke om å gjere om skog til beite er landbrukskontoret gjerne involvert ved oppstart. Dette gjeld i alle fall i dei kommunane der det er eit visst omfang av nye beite frå skog. Det blir ofte gjødsla og tilsådd med beitefrøblanding på nye beite, og då blir beitet raskare klassifisert som innmarksbeite. Nye beite som berre blir rydda for skog kan det ta lengre tid å få godkjent. Det blir anlagt nye beite både i gardsnære område og i tilknytning til seterområde. Skogen som blir rydda kan også vere attgrodd historisk beitemark. I enkelte kommunar er det vanleg å gjerde inn delar av utmarka for å ha betre kontroll på dyra. Manglande gjerde mellom innmark og utmark gjer at beiting i bygdenær utmark mange stader er nærast umuleg.
Rapport – Effekt av fjerning av sitkagran (Picea sitchensis) i kystlynghei på Svinøya
Per Vesterbukt
Forfattere
Per VesterbuktSammendrag
Rapporten tar for seg effekter av fjerning av sitkagran i kystlynghei på Svinøya i Vikna kommune. Det ble valgt å se på spredning og frøspiring med sitkagran som respons på skjøtselstiltak i form av: 1. hogst av plantasjer med sitkagran, 2. brannflater i kystlyngheia. Resultatene viser at sitkagran re-etablerer seg med frøspirer fra frøbanken i hogstflater der sitkagrana er hugget ut. I tilgrensende kystlynghei ble det registrert flest frøspirer 10 m. fra hogstflata, mens tettheten var lavere ved avstand 3 og 20 m. Det ble ikke påvist frøspirer med sitkagran i brannflater beliggende 300 m. fra nærmeste hogstfelt. I skjøtselsammenheng betyr det at hogst av frøproduserende plantasjer med sitkagran ikke er tilstrekkelig for å fjerne arten fra et område. Dette fordrer ytterligere tiltak etter hogst, og en skjøtsel tilpasset egenskapene sitkagrana besitter som pionérart og ved reetablering
Forfattere
Per VesterbuktSammendrag
Rapporten tar for seg effekter av fjerning av sitkagran i kystlynghei på Troningen i Åfjord kommune. Det ble valgt å se på spredning og frøspiring med sitkagran som respons på skjøtselstiltak i form av: 1. hogst av plantasjer med sitkagran, 2. ryddet spredningsareal med sitkagran, 3. brannflater i kystlyngheia. Resultatene viser at sitkagran reetablerer seg med frøspirer fra frøbanken i hogstflater der sitkagrana er hugget ut. I tilgrensende kystlynghei ble det registrert flest frøspirer nærmest hogstflata, mens tettheten avtar raskt med økende avstand. Det ble ikke påvist frøspirer med sitkagran i brannflater med høy brannintensitet fra ryddet kvistavfall i hogstfeltene. I skjøtselsammenheng betyr det at hogst av frøproduserende plantasjer med sitkagran ikke er tilstrekkelig for å fjerne arten fra et område. Dette fordrer ytterligere tiltak etter hogst og en skjøtsel tilpasset egenskapene sitkagrana besitter som pionérart og ved reetablering
Sammendrag
GLORIA-Norge er et prosjekt hvor biofysiske variabler i norsk fjellnatur overvåkes i seks fjellområder langs kyst - innlandgradienter, i høydegradienter fra nordboreal til høyalpin sone, og langs snøleiegradienten i Midt- og Nord-Norge. Denne årsrapporten beskriver resultater fra analyser på forskjeller i vegetasjonen fra 2009 til 2016 i det kystnære fjellet Stortussen/Snøtind i Møre og Romsdal og vekstsesongovervåkingen som er gjort i 2016.