NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Forfattere
Yngve RekdalSammendrag
Norsk institutt for bioøkonomi utførte somrene 2015 og 2016 vegetasjonskartlegging av deler av Romedal- og Stange og almenninger i Stange kommune. Samla areal var 158 km². Hele området ligger i barskog med aktivt skogbruk. Kartlegginga er gjort etter instruks for vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og to avleda temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriver metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og deres fordeling i området. Det er gitt en vurdering av beiteverdi og beitekapasitet. The vegetation types over a total of 158 km2 in Stange municipality have been mapped according to the methodology for vegetation mapping (scale 1:20 000 - 50 000). The whole area is in the coniferous forest, with active forestry. A vegetation map have been produced, from which two different thematic maps have been derived. This report describes the methodology and gives a detailed description of the registered vegetation types and their distribution in the area. Further, a description of other information which could be derived from the vegetation map is provided, with emphasis on grazing conditions for domestic animals.
Sammendrag
Grantrærne danner høstskudd dersom knoppene som dannes etter vekstavslutning, bryter på nytt samme sommer. Dette kan føre til skader og feil på stammen i form av gankvist og krok som gir redusert virkeskvalitet. Denne rapporten presenterer resultater fra registreringer av høstskudd og toppskader i genetiske forsøk med provenienser, familier og kloner av gran. Den viser at det er stor genetisk variasjon i forekomst av høstskudd på alle tre nivåer, og at det kan være klare sammenhenger mellom frekvens av høstskudd og skader, og mellom høstskudd og tidspunkt for vekststart og vekstavslutning. Samtidig er det store forskjeller mellom år og mellom forsøkslokaliteter - noe som sannsynligvis skyldes variasjon i klima og vekstforhold (bonitet). Det vil være store muligheter for å produsere plantematerialer som gir redusert andel trær med toppskader forårsaket av høstskudd ved å gjøre utvalg enten direkte (mot høstskudd og toppskader), eller indirekte gjennom utvalg for senere vekststart om våren.
Rapport – Effekt av fjerning av sitkagran (Picea sitchensis) i kystlynghei på Svinøya
Per Vesterbukt
Forfattere
Per VesterbuktSammendrag
Rapporten tar for seg effekter av fjerning av sitkagran i kystlynghei på Svinøya i Vikna kommune. Det ble valgt å se på spredning og frøspiring med sitkagran som respons på skjøtselstiltak i form av: 1. hogst av plantasjer med sitkagran, 2. brannflater i kystlyngheia. Resultatene viser at sitkagran re-etablerer seg med frøspirer fra frøbanken i hogstflater der sitkagrana er hugget ut. I tilgrensende kystlynghei ble det registrert flest frøspirer 10 m. fra hogstflata, mens tettheten var lavere ved avstand 3 og 20 m. Det ble ikke påvist frøspirer med sitkagran i brannflater beliggende 300 m. fra nærmeste hogstfelt. I skjøtselsammenheng betyr det at hogst av frøproduserende plantasjer med sitkagran ikke er tilstrekkelig for å fjerne arten fra et område. Dette fordrer ytterligere tiltak etter hogst, og en skjøtsel tilpasset egenskapene sitkagrana besitter som pionérart og ved reetablering
Forfattere
Per VesterbuktSammendrag
Rapporten tar for seg effekter av fjerning av sitkagran i kystlynghei på Troningen i Åfjord kommune. Det ble valgt å se på spredning og frøspiring med sitkagran som respons på skjøtselstiltak i form av: 1. hogst av plantasjer med sitkagran, 2. ryddet spredningsareal med sitkagran, 3. brannflater i kystlyngheia. Resultatene viser at sitkagran reetablerer seg med frøspirer fra frøbanken i hogstflater der sitkagrana er hugget ut. I tilgrensende kystlynghei ble det registrert flest frøspirer nærmest hogstflata, mens tettheten avtar raskt med økende avstand. Det ble ikke påvist frøspirer med sitkagran i brannflater med høy brannintensitet fra ryddet kvistavfall i hogstfeltene. I skjøtselsammenheng betyr det at hogst av frøproduserende plantasjer med sitkagran ikke er tilstrekkelig for å fjerne arten fra et område. Dette fordrer ytterligere tiltak etter hogst og en skjøtsel tilpasset egenskapene sitkagrana besitter som pionérart og ved reetablering
Forfattere
Kristin DaugstadSammendrag
Eit prosjekt finansiert av Norsk genressurssenter har sidan 2003 hatt som mål å utvikle nye lokalsortar (landsortar, gardsstammer) i tre av våre viktigaste engvekster. Desse vekstene er grasartane timotei (Phleum pratense) og engsvingel (Festuca pratensis), og belgveksten raudkløver (Trifolium pratense). Metoden for å få til dette er enkel: Først blir dei tre artane sådd ut i blanding, deretter blir enga hausta til fôr dei neste to åra og til slutt lar ein enga stå til frø det tredje engåret. Frøet som så blir hausta blir brukt til å anlegge nytt felt på samme staden. Kvar engsyklus tek fire år, og tanken er at etter gjentatte syklusar vil artane tilpasse seg klima og driftsmåte på staden, og bli til nye lokalsortar. Denne metoden liknar på måten me fekk tilpassa norske sortar den tida engdyrking starta opp i Norge sist på 18oo-talet. Det vart brukt importert frø av sortar som ikkje var tilpassa norsk klima og engene overvintra dårleg. Ved å produsere frø på garden på overlevande planter fekk ein etter kvart sortar tilpassa norske forhold. Prosjektet starta med å krysse saman breie populasjonar av dei tre artane (2003-2006). Desse var basert på innsamlingar lagra hos Nordgen, men også av moderne handelssortar. I 2007 starta den første engsyklusen med 7 engfelt. Desse felta var 600 m2 og plassert på Bioforsk-stasjonar og hos Norsk landbruksrådgjeving. I 2011 starta andre engsyklus. Totalt 15 felt vart sådd i hovedsak på vidaregåande skular med naturbrukslinje. Felta er i denne runda berre 100 m2, noko som skal gjere det overkommeleg med manuell frøhausting. Frø har hittil vorte hausta på 11 av desse felta. Tre felt har gått ut og eitt felt skal haustast i 2017.
Forfattere
Jørgen Todnem Tor LunnanSammendrag
Saueholdet i fjellbygdene bygger på utnytting av utmark, men av total beitetid beiter sau og lam gjennomsnittlig 30 - 35 prosent av tida ― vår og høst — på innmark. Kvalitet og mengde av beite vår og høst er viktig, og i dette prosjektet har vi prøvd raigrastyper, både til ett- og flerårig bruk, og ulike svingelarter for å undersøke potensialet til disse artene i fjellbygdene. Flerårige arter ble prøvd i blanding med timotei i to toårige forsøk. Flerårig raigras (Lolium perenne) etablerte seg raskt og trengte delvis tilbake timotei, men raigraset var lite varig. Arten er lite aktuell i fjellbygdene og kan bare brukes til svært kortvarig eng og beite. Strandsvingel (Festuca arundinacea) gjorde lite av seg i begynnelsen, men blandingen med strandsvingel ga større totalavling og høyere svingelandel i andre- enn i første engår, og i middel for to engår større eller lik stor avling som engsvingelblandinga. Strandsvingel har grove planter, men fôrkvaliteten var god og beiteforsøk vår og høst viste god lammetilvekst. Timotei og strandsvingel synes å passe godt i blanding for eng til kombinert slått og beite i fjellbygdene og bør prøves ut videre som et alternativ til timotei/engsvingel. Raisvingelsorten ‘Hykor’ (x Festulolium) ble også prøvd med godt resultat. ‘Hykor’ er nær beslektet med i strandsvingel, og denne sorten har gjort det bedre i fjellbygdene enn raisvingelsorter med annen bakgrunn. Til ettårig bruk hadde westerwoldsk raigras raskere start enn italiensk raigras i den første tida etter såing, men italiensk raigras hadde størst tilvekst sist i vekstsesongen. Total tørrstoffavling for hele vekstsesongen var størst for westerwoldsk raigras. Westerwoldsk raigras hadde god fôrkvalitet på bladstadiet, men et klart fall i kvalitet ved skyting. Italiensk raigras hadde generelt meget god kvalitet. Tørrstoffinnholdet var lavt hos begge raigrastypene, og dersom avlingen skal konserveres, for eksempel som rundballer, er behovet for fortørking stort. Blanding av westerwoldsk og italiensk raigras utjevnet forskjellene mellom artene med hensyn til avling og kvalitet. Dersom slåtteavling har stor prioritet, synes det fornuftig å nytte 50-70% westerwoldsk raigras i blandingen. Har beiteavling størst prioritet, vil en anbefale å benytte mer italiensk enn westerwoldsk raigras i frøblandingen. Bruksmåten for raigraset har stor betydning for egnet tidspunkt for såing. Skal det bare brukes til beite, er tidsrommet for såing vidt, men en må beregne nødvendig veksttid fra såing til beitestart. Dersom en ønsker både slått og høstbeite, må en i tillegg til å beregne nødvendig veksttid før og etter slått også ta hensyn til at værforholdene omkring slåttetidspunktet normalt gir gode fortørkingsforhold. Tidlig såing – første halvdel av mai - synes å være et godt egnet tidspunkt for to slåtter og høstbeite. Anlegg etter vårbeiteperioden (ca. 20. juni) synes å være et godt såtidspunkt dersom formålet er én slåtteavling og høstbeite. Ved såing noe ut i juli synes tidlig avpussing og god høstbeiteavling å være beste utnyttelse av raigraset.
Forfattere
Ellen Johanne SvalheimSammendrag
NIBIO fikk i 2016 i oppdrag fra Fylkesmannen i Buskerud og foreta en registrering av den seminaturlige engfloraen på Haugplassen på Raje i Kongsberg kommune. Denne rapporten gir en oversikt over planter og vegetasjonstyper som ble registrert under befaringen 29.juni 2016. Slåttemarka på Haugplassen er artsrik og inneholder flere sjeldne arter. Tidligere funn av andre artsgrupper, bl.a. innsekter, på Haugplassen er hentet ut fra Artskart (www.artsdatabanken.no) og vedlagt rapporten.
Forfattere
Per VesterbuktSammendrag
Beitlandet har i dag slåttemarkene Stakkekra og Nergården registrert i Naturbase med høyeste verdi. Lokalitetene ble kartlagt 2011, beskrevet som; «slåttemarker med høy artsdiversitet og god hevd. Den er et fint eksempel på hvordan en tradisjonell driftsform påvirker det stedegne biologiske mangfoldet». For å kunne evaluere og ivareta skjøtselen av verdifulle naturtyper på en best mulig måte ble naturengene på Beitlandet rekartlagt 2016, og nye skjøtselsplaner utformet for Stakkekra og Nergården. Undersøkelsen viste at skjøtsel på Beitland gjennom siste fem år har styrket A-verdien på slåttemarkene Stakkekra og Nergården. På Stakkekra har restaureringsarbeid med hogst av kantskog og skogøyer redusert omfanget av skyggesoner i enga og økt innslaget av urter. Marinøkkel ble påvist i Stakkekra 2016 (ikke tidligere beskrevet her) og er en indikator på ekstensiv skjøtsel av slåttemarker og fravær av gjødsling. Nergården fremtrer med større innslag av urter fremfor gras siden 2011 og et høyt artsmangfold. Konklusjonen er at utført skjøtsel siden forrige kartlegging har hatt positiv effekt på vegetasjonsstrukturen for naturtypen, og anvendte skjøtselsmetoder kan anbefales videreført.
Forfattere
Øyvind HansenSammendrag
Rapporten viser økonomisk stilling og utvikling for de nordnorske deltakerbrukene i NIBIOs Driftsgransking. Jordbruksinntektene økte med i gjennomsnitt 19 prosent i 2015. Det er betydelig variasjon mellom produksjoner og størrelse på brukene. I rapporten analyseres også netto mekaniseringskostnad per fôrenhet. Her vises stor spredning bak gjennomsnittstallene, og noe overraskende ingen stordriftsfordeler.
Sammendrag
Arbeidspakke 4 i prosjekt Plant Quality omfatter samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser av åpning for import av epletrær og jordbærplanter. Fram til 2015 var det i Norge ikke tillatt å importere epletrær eller jordbærplanter fra utlandet, hovedsakelig av den grunn at man ønsket å beskytte næringen og naturmangfoldet for uønskede sykdommer og andre skadegjørere. Når det ble tillatt å åpne for import, var dette av økonomiske årsaker. Prosjektet er i hovedsak basert på kvalitative metoder, både intervjuer og dokumentgjennomgang. Det er gjennomført en rekke intervjuer av personer innen næring, verdikjede og rådgiving. I tillegg er det gjort en del økonomiske beregninger i form av dekningsbidragskalkyler for eple og jordbær basert på norskproduserte og importerte planter. Prosessen som førte til at Mattilsynet endret regelverket og derved gjorde det tillatt å importere epletrær og jordbærplanter, kom i gang etter påtrykk fra deler av næringen. I tilfellet med epler var hovedargumentet at det i Norge ikke lot seg gjøre å produsere det antallet toårige epletrær som næringen hadde behov for. Det ble sagt at import derfor var nødvendig for å dekke etterspørselen. Norske treprodusenter var ikke enig i denne fremstillingen og fremholdt at de som bestilte i god tid alltid ville få de trærne de ønsket. Men misnøye i næringen med enkelte leveringer av trær, som ble avdekket i dette prosjektet, tyder på en viss underdekning i markedet. Dette kan delvis forklares ved manglende evne og vilje til å ta risiko hos treprodusenter, og delvis ved ulike naturlige hindre for markedsadgang for eventuelle nye aktører..........