Bynære bønder trenger tilpassede salgskanaler

I prosjektet URBANFARMS har forskerne studert ulike salgskanaler som kan gjøre hverdagen litt enklere for lokalmatprodusenter og kundene deres. Målgruppen for prosjektet har vært bynære bønder tilknyttet Oslo og Bergen.

– Vår jobb føles meningsfull når vi kan samle informasjon til dem som lurer på hvilke muligheter som finnes, hvordan de ulike salgskanalene fungerer og hvilke løsninger som er best egnet for deres drift, forteller NIBIO-forsker Anna Birgitte Milford.

Spennende tid med nye digitale plattformer

– Lokalmat er veldig i tiden i serveringsbransjen. Stadig flere kafeer og restauranter i Oslo og Bergen tilbyr mat som en opplevelse. De ønsker å bruke lokalmat som et markedsføringstiltak. Det bidrar til økende etterspørsel etter lokale råvarer og gode salgskanaler, forteller NIBIO-forsker Frøydis Gillund.

– Det finnes allerede en del digitale plattformer som kobler produsenter med ulike forbrukergrupper. Noen fungerer som utstillingsvindu med betalingsløsning, mens andre også tilbyr frakt av varer. Noen er begrenset til en region, andre dekker hele Norge, og noen jobber til og med internasjonalt, sier Gillund.

Akkurat nå pågår det et kappløp om å utvikle den ledende digitale appen som kobler produsenter og kunder på enklest mulig vis. Ifølge forskerne er det ingen som helt har knekt koden ennå. Men det er bare et spørsmål om tid.

– Vi er i en spennende tid hvor det skjer veldig mye veldig fort, sier Milford.

Bristol har lyktes med tilrettelegging

I prosjektet ble Bristol brukt som en slags «satellitt case». Bristol er en by i Sørvest-England med om lag 470 000 innbyggere. Byen er kjent for å ha lyktes med å legge til rette for salg av lokalmat. Forskerne var interesserte i å finne ut hva vi i Norge har å lære av dette.

– I Bristol er det to store gårder midt i byen med husdyrhold og grønnsaksdyrking på ganske store arealer. I tillegg finnes det mange mindre kolonihager rundt omkring. Det har vi en del av i Oslo også, men ikke midt i sentrum på samme måte. Koblet til de store gårdene i Bristol er det butikker, kafeer og barnehage. I Oslo er kolonihagene mye mer isolerte, hver parselleier dyrker på sin lille flekk, forteller Milford, som er fra Bergen, men som bodde fire måneder i Bristol i løpet av prosjektperioden.

I Bristol har de flere butikker og markeder som alternativer til de etablerte dagligvarekjedene. Her kan man kjøpe lokalproduserte varer, og forskeren mener det kanskje er her vi i Norge har mest å lære.

I Bristol kan man også abonnere på lokalmat som leveres på børa.

– Jeg abonnerte på Community Farm, og fikk en boks med grønnsaker levert på døra én gang i uken. Du vet aldri helt hva du får siden det avhenger av hva som er i sesong, men du kan velge om du vil ha mer frukt eller grønnsaker, og hvor stor boks du vil ha. Tilsvarende ordninger finnes for kjøtt, og overalt i England kan man fremdeles få melk levert på døra, forteller Milford.

I Oslo finnes andre forretningsmodeller for salg, som Oslo Kooperativ, REKO-ringer og Dagens. Dagens er en salgskanal spesielt tilrettelagt for storkjøkken og restauranter som ønsker å kjøpe lokalprodusert mat. Disse kanalene er verdt et søk om du er interessert i å vite mer om mulighetene for å handle lokalmat i nærheten av deg. Forskerne fant ikke noe lignende i Bristol.

Hvor lokal skal lokalmat være?

Det er viktig å komme til en bred enighet om hvordan lokalmat skal defineres, fordi lokalmat er en merkevare med kvalitetsstempel. Det handler om matens historie, om tilhørighet, kvalitet og miljø.

Enkelte av gårdene som var med i URBANFARMS ligger halvannen til to timers kjøring utenfor Oslo. Er det lokalt nok? Er lammekjøtt fra Stavanger et lokalt produkt i en restaurant i Bergen? Det er lokalt sammenlignet med lam fra New Zeeland, men hva om man sammenligner med sau som beiter på Fløyen?

– Det finnes ingen sonekart for hvor lokal lokalmat skal være. Det kommer an på hvor nært man kan få tak i samme råvare. Sauen fra Stavanger oppfattes ikke som lokal i Bergen. Men hvis det var et helt annet produkt, som for eksempel kimchi-produkter (Koreas nasjonalrett), kan plutselig Stavanger være lokalt nok, forteller Milford.

Begrepet lokalmat er med andre ord relativt. Men lokalmat som merkevare skal oppleves som trygt, nært og miljøvennlig. I tillegg har produktene gjerne en historie, og denne historien er de som driver salgskanaler opptatt av å fortelle.

– Gjennom salgskanalene løftes gjerne enkeltprodusenter fram gjennom bilder og historier. Å bli kjent med produsentene kan bidra til å øke betalingsviljen blant forbrukerne. Og ved å bli litt kjent med produsenten får forbrukeren en følelse av å komme litt nærmere maten. Dette er for mange et viktig ledd i å gi folk litt mer kunnskap om hvordan matproduksjonen foregår, forteller Gillund.