Her er de åtte prinsippene som står i forskriftens vedlegg nr 2. For helt fullstendig tekst, se lenke til venstre på siden.
1. Preventive tiltak
Angrep av skadegjørere skal forebygges, fortrinnsvis gjennom:
- Vekstskifte
- Hensiktsmessige dyrkingsteknikker (f. eks. falsk såbed, såtidspunkt- og tetthet, underkultur, beskjæring, redusert jordbearbeiding og direkte såing.
- Resistente og/eller tolerante sorter og standardfrø / sertifisert frø og sertifisert plantemateriale når dette er relevant.
- Balansert (dvs. tilpasset) gjødsling, kalking, vanning og drenering
- God plantehygiene (f. eks. rensing av maskiner og utstyr, fjerning av infisert plantemateriale) for å hindre spredning av skadegjørere.
- Beskytte og fremme nytteorganismer gjennom forebyggende tiltak eller ved tilretteleggelse av leveområder for økt biodiversitet og for bevegelse av nytteorganismer mellom ulike leveområder (f. eks gjennom etablering av vegetasjonsstriper i og utenfor produksjonsområdet).
2. Overvåkning
Skadeorganismer må overvåkes med passende metoder og verktøy. Overvåkning omfatter observasjoner i felt, vurdering av skadeterskel, varsling og tidlig diagnose i tillegg til faglig veiledning av kvalifiserte rådgivere.
3. Beslutningsgrunnlag
På bakgrunn av resultatene fra overvåkningen skal yrkesdyrkeren avgjøre om planteverntiltak skal gjennomføres eller ikke. Robuste og vitenskapelige grenseverdier er vesentlige elementer i beslutningen. Hvis mulig skal det før eventuell behandling tas hensyn til skadeterskler som er fastlagt for skadegjøreren regionalt, for spesifikke områder, for kulturen eller for særskilte klimatiske forhold.
4. Ikke-kjemiske metoder
Bærekraftige biologiske, mekaniske eller ikke-kjemiske bekjempelsesmetoder skal alltid foretrekkes hvis de er tilstrekkelig effektive.
5. Valg av plantevernmiddel
Plantevernmiddelet som blir brukt skal være så spesifikt mot målorganismen som mulig og samtidig ha færrest mulige bivirkninger på menneskelig helse, miljø og ikke-målorganismer.
6. Redusert bruk av plantevernmidler
Yrkesdyrkere bør begrense bruken av kjemiske plantevernmidler og andre tiltak til det nødvendige gjennom reduserte doser, redusert antall behandlinger eller begrenset omfang (f. eks. gjennom presisjonssprøyting), for å sikre akseptabel risiko i miljøet og mindre risiko for resistensutvikling hos skadegjørere som er til stede.
7. Anti-resistens strategier
Hvis risiko for resistens mot et planteverntiltak er kjent og mengden av skadegjøreren i kulturen krever gjentatte sprøytinger med plantevernmiddel, bør tilgjengelige strategier for å motvirke resistens anvendes for å bevare effektiviteten til produktene. Dette kan for eksempel omfatte bruk av andre plantevernmidler med forskjellig virkemåte.
8. Evaluering
Yrkesdyrkeren bør, med utgangspunkt i sprøytejournal og overvåkning av skadegjøreren, kontrollere at de planteverntiltak som er brukt, har virket.
Utskrift
