Biologisk bekjempelse

Ifølge EU retningslinjer og Forskrift om plantevernmidler, er mikroorganismer «en mikrobiologisk enhet, cellulær eller ikke-cellulær, herunder laverestående sopper og virus, som kan formere seg eller overføre genetisk materiale». Makroorganismer defineres som «parasittoider, parasitter og predatorer innen insekter, edderkoppdyr og nematoder».

Strategier

Det er fire ulike strategier for bruk av nytteorganismer i biologisk bekjempelse av planteskadegjørere:

1) Introduksjonsmetoden (classical)
Den klassiske metoden omfatter organisert utslipp av en fremmed, ofte eksotisk nytteorganisme mot en innført og nyetablert skadegjører. Den aktuelle nytteorganismen har vanligvis samme geografiske opprinnelse som planteskadegjøreren. Her er det forventet permanent etablering av nytteorganismen, og dermed langtidskontroll av aktuell planteskadegjører. Denne metoden er foreløpig ikke brukt i Norge.

2) Oversvømmelsesmetoden (inundation)
I den tradisjonelle metoden blir masseoppformerte fremmede eller naturlig forekommende nytteorganismer satt ut gjentatte ganger og ofte i store mengder mot planteskadegjørere. Her er det ikke forventet permanent etablering, men det forventes at kontrollen oppnås kun ved hjelp av nytteorganismen som er satt ut.

3) Sesongintroduksjonsmetoden (inoculation)
Sesongintroduksjonsmetoden er en spesialisert utgave av oversvømmelsesmetoden. Dette er den vanligste metoden i kommersiell plantedyrking i veksthus og plasttunneler i Norge og Europa. Metoden blir brukt mot skadedyr som har mange og kortvarige generasjoner, som for eksempel spinnmidd, bladlus, mellus og trips. Nytteorganismer slippes ut for å gi en øyeblikkelig virkning, men også en varig virkning gjennom hele vekstperioden. Det forventes at nytteorganismen formerer seg og kontrollerer planteskadegjøreren over en lengre periode, men ikke permanent.

4) Konserveringsmetoden (conservation)
Denne metoden omfatter økologiske og agronomiske strategier for å beskytte og fremme naturlig forekommende nytteorganismer som er effektive mot skadedyr. Her legges forholdene til rette i plantekulturen eller i omgivelsene for å gi best mulig levevilkår for nytteorganismer som er til stede i vegetasjonen. I konserveringsmetoden kan miljø og dyrkningspraksis manipuleres, for eksempel ved å kombinere bruk av luktstoffer, blomstrende kantsoner og overvintringsplasser. Ulike luktstoffer kan tiltrekke ulike nytteinsekter, for eksempel gulløyer, blomsterfluer og marihøner til produksjonsarealer, men bruken av luktstoffer (signalstoffer) er på forskningsstadiet. Artsrik flora med kontinuerlig blomstring i kantvegetasjonen fremmer naturlige populasjoner av nytteinsekter ved å gi tilgang på mat, skjulesteder og overvintringsplasser. Kunstige og naturlige overvintringsplasser i omgivelsene sikrer overlevelse av nytteinsekter fra høst til vår. I konserveringsmetoden er det også aktuelt å begrense bruken av kjemiske plantevernmidler som skader nytteorganismene.

Historikk

Mikrobiologisk bekjempelse har en lang historie. Allerede i 1835 påviste Agostino Bassi at mikroorganismer (Beauveria bassiana) kan infisere silkespinner (Bombyx mori).

Den moderne historien for bruk av makrobiologisk bekjempelse begynte i 1888, hvor det ble innført en marihøne (Rodolia cardinalis) fra Australia til California for å bekjempe sitrusskjoldlus (Icerya purchasi). I Norge har NIBIO forsket på biologisk og integrert bekjempelse siden 1966. Biologisk bekjempelse har særlig vært vellykket i veksthuskulturer. I 1968 publiseres for første gang praktiske resultater med bruk av rovmidd mot veksthusspinnmidd i agurkproduksjon.

I begynnelsen av 1970-årene ble det i flere europeiske land igangsatt masseproduksjon av naturlige fiender til utslipp i veksthus. Metoden ble tilpasset norske forhold, og er i dag grunnlaget for biologisk og integrert bekjempelse av skadedyr.

Introduksjonen av kjemiske plantevernmidler etter andre verdenskrig bidro til betydelige avlingsøkninger, men har over tid medført negative konsekvenser for helse og miljø. Biologiske plantevernmidler ble lenge betraktet som nisjeprodukter med begrenset marked og lav kommersiell verdi. Dette har endret seg de siste årene som følge av at integrert plantevern (IPV) er lovpålagt i EU (direktiv 2009/128/EC), og at tiltak for å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler er styrket gjennom nasjonale handlingsplaner. EU har samtidig økt innsatsen for å fremme utvikling og godkjenning av biologiske plantevernmidler, inkludert preparater med mikroorganismer og lavrisiko stoffer (low‑risk substances, LRS).

Godkjente nytteorganismer

Utvalget av godkjente preparater med nytteorganismer mot planteskadegjørere i Norge er begrenset. Slike preparater er per i dag kun godkjent mot skadedyr og sykdommer, og ikke mot ugras. Per mai 2026 er det godkjent 26 makroorganismer (arter) mot skadedyr (Tabell 1), og henholdsvis 4 og 9 (totalt 13) mikroorganismer (isolater/stammer) mot skadedyr og plantesykdommer i Norge (Tabell 2). Oversikt over godkjente nytteorganismer (inkludert preparater) til biologisk bekjempelse i økologisk og konvensjonelt landbruk finnes på Mattilsynets nettsider.

Det er godkjent 114 makroorganismer (kun mot skadedyr) i EPPO og 73 mikroorganismer (hvorav 28 mot skadedyr og 45 mot plantesykdommer) i EU per mai 2026. Flere av disse er aktuelle i norsk plantedyrking. Informasjon om godkjente makroorganismer i Europa finnes i EPPO standard PM 6/3. Oversikt over godkjente mikroorganismer og lavrisiko-stoffer i Europa finnes i EU Pesticides Database (kryss av for "Microorganisms" under "Search options" og "Type").

Retningslinjer for godkjenning

EU, OECD og EPPO har utarbeidet regelverk og retningslinjer for utprøving og godkjenning av mikroorganismer og mikrobiologiske plantevernmidler. 

Det er ingen felles EU-regelverk for godkjenning av makroorganismer og makrobiologiske preparater, slik det er for mikroorganismer. Norge har et eget regelverk om innførsel og utslipp av makroorganismer. Import av fremmede arter er regulert av Naturmangfoldloven, og makroorganismer til biologisk bekjempelse er regulert av Matloven. Ifølge Matloven (Forskrift om Plantevernmidler) skal biologiske plantevernmidler ha "tilfredsstillende agronomisk virkning", og de kan ikke ha «uakseptable skadevirkninger overfor menneskers og dyrs helse" eller "vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold".

Plantevernmidler kan bare importeres, markedsføres og brukes i Norge dersom de er vurdert og godkjent av Mattilsynet. Risikovurderinger fra EFSA og EU er sentrale i vurderingene av mikrobiologiske plantevernmidler. Vitenskapskomiteen (VKM) involveres hvis det er behov for særskilte helse- og miljørisikovurderinger for Norge. NIBIO utfører agronomiske vurderinger på bestilling fra Mattilsynet. Dette omfatter vurderinger av effektiviteten til plantevernmidlene i omsøkte kulturer. 

Følgende kriterier er vurdert som viktige for å få biologiske plantevernmidler med nytteorganismer godkjent så raskt og enkelt som mulig i Norge (ref. handlingsplanprosjekt 2012-2018):

• Næringen skal ha behov for preparatet.
• Organismen bør være godkjent i EU/EPPO (fortrinnsvis nordre sone) fordi dokumentasjon og vurderinger da allerede er tilgjengelig.
• Organismen (arten) bør finnes naturlig i Norge (spesielt for friland/ plasttunnel).
  Hvis ikke, må det dokumenteres at den ikke kan overvintre og etablere seg på friland.
• Det bør finnes effektivitetsforsøk fra tilsvarende klimatiske forhold (område/ land), slik at krav om effektivitetsforsøk i Norge kan reduseres eller bortfalle helt.
• Organismene må ikke være genmodifisert (jfr. Forskrift om økologisk produksjon).

Fremtidig plantevern

Flere trender stimulerer til økt bruk av biologisk plantevern. Færre nye kjemiske plantevernmidler forventes å bli tilgjengelige på grunn av høye kostnader for utvikling og godkjenning. Planteskadegjørere fortsetter å utvikle resistens mot kjemiske plantevernmidler, særlig i arealmessige store kulturer der intensiv bruk og gjentatte behandlinger utøver sterkt seleksjonspress. Det er også et økende behov og krav fra allmennheten og myndighetene, om å redusere risiko og total bruk av kjemiske plantevernmidler av hensyn til helse og miljø. EU har satt som mål å redusere bruk og risiko av kjemiske plantevernmidler med 50 prosent innen 2030 (Farm to fork strategien).

På grunn av kravet om å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler, samtidig som flere tradisjonelle midler trekkes fra markedet, forventes det at fremtidig bruk av biologiske plantevernmidler vil øke. Det forventes at biologisk bekjempelse vil være et viktig alternativ til kjemisk bekjempelse, og at slike midler kan brukes i større skala enn i dag.

For å sikre et bærekraftig landbruk og samtidig beskytte helse og miljø, bør planteverntiltak kombineres og videreutvikles innen integrert plantevern (IPV). Biologisk bekjempelse bør brukes i IPV, og gjerne som et supplement til enkelte kjemiske plantevernmidler. Det finnes f.eks. kjemiske midler som er skånsomme mot nytteorganismer (se "side effects" lister fra firmaer som produserer nytteorganismer). En fordel med økt bruk av biologiske midler er at nytteorganismer også angriper resistente individer.  Biologisk bekjempelse kan dermed bidra til å opprettholde effekten av kjemiske midler på grunn av langsommere resistensutvikling.

Tabell 1. Makroorganismer godkjent mot planteskadegjørere i Norge 2026 
Fôrmidd, sterile sommerfuglegg og bankerplantesystem er ikke inkludert her, ettersom de ikke er direkte nytteorganismer, men et supplement for å øke effekten av nytteorganismene.