Frøavl

Norsk frøavl sikrer frøforsyningen av klimatilpassa sorter til bruk i eng, beite og grøntanlegg over hele landet. Det avles for tida frø av 31 sorter, fordelt på tolv ulike arter av gras og kløver. NIBIO utvikler optimale frøavlsteknikker for disse sortene.

Publikasjoner

Sammendrag

Bladfaks er et varig og tørkesterkt fôrgras med kraftig utløperdanning. Viktige artskjennetegn er blad som er rullet i knoppleie, bladslire som er tynt behåret og lukket nesten helt opp til kragen, og et karakteristisk W-merke i bladplatene. Bladfaks er naturlig tilpasset kontinentale områder med kalde vintre og varme somre, så som Russland, Ukraina og prærie-områdene i USA og Canada. I Norge dyrkes bladfaks først og fremst i fjell- og dalbygdene på Østlandet, ikke minst i de tørre områdene i øvre Gudbrandsdalen / Ottadalen. Men på sandjord er bladfaks populær også i andre landsdeler, for eksempel i Nordland og indre fjordstrøk på Vestlandet.

Sammendrag

Engkvein (Agrostis capillaris L.; tidligere også benevnt Agrostis tenuis Sibth.) er en nøysom grasart med svak utløperdanning, rulla bladslire og lyse, jamt avsmalende blad med tydelige karstrenger. I eng og beite kommer engkvein ofte inn når andre grasarter går ut av enga, for eksempel på grunn av mangel på kalking eller gjødsling. Av denne grunn inngår engkvein i noen frøblandinger til ekstensiv eng og beite, men ellers tilsier både tørrstoffavling og fôrkvalitet at engkvein er lite egna som sådd jordbruksvekst. Langt viktigere er den i frøblandinger til grøntanlegg, alt fra kortklipt golfgreen til ekstensive veiskråninger. På slike steder sås engkvein ofte i blanding med rødsvingel, men på grunn av frøstørrelsen inngår det sjelden mer enn 10 vektprosent engkvein i blandingene. Etter skyting vil engkvein ofte sette et vakkert og mørkerødt preg på kulturlandskapet. Dette gjenspeiles av det svenske navnet ’rödven’. I Danmark kalles engkvein ’almindelig hvene’.

Sammendrag

Engrapp (Poa pratensis L.) er et flerårig, vintersterkt bladgras med god gjenvekstevne. Arten har underjordiske stengelutløpere (rhizomer) og danner dermed en tett og slitesterk grasbunn. Av denne grunn er engrapp en viktig komponent i frøblandinger til beite, ferdigplen, fotballbaner og andre grasarealer med mye slitasje. Engrapp er treg i etableringsfasen og tåler dårlig klipping under 2 cm, men den er hardfør og varig. Ved avbeiting på et tidlig stadium er den en ypperlig fôrplante.

Sammendrag

Engsvingel (Festuca pratensis Huds.) Er et tuedannende gras med god gjenvekstevne. Etter timotei er engsvingel den viktigste arten i norsk eng- og beitedyrking. Årlig frøbehov er ca. 400 tonn. Det avles i dag frø av fem ulike sorter. Disse er ’Fure’, ‘SW Minto’,’Norild’, Vinjar’ og ‘Vestar’. 'Norild' er en vinterherdig sort (godkjent i 2001) som er hovedsort for fjellregionen og de sentrale og nordlige deler av landet. På sikt er det tenkt at ‘Vinjar’, som ble godkjent i 2012 og frøhøstet for første gang i 2015, skal erstatte ‘Norild’. På Vestlandet og i lavlandet i Sør-Norge har ’Fure’ (godkjent i 1989) vært hovedsort de siste 25 åra, men nå har den svenske sorten SW Minto (godkjent 2008) overtatt «denne tronen». SW Minto er mye lik Fure, men med tendens til noe bedre overvintring og varighet. Den nyeste sørlige sorten, ‘Vestar’, som ble godkjent i 2013 og frøhøstet for første gang i 2016, vil trolig med tida overta for ‘Fure’ og ‘SW Minto’.

Sammendrag

Rødkløver en den viktigste engbelgveksten i Norge. Sammenlikna med grasartene gir rødkløveren et smakelig fôr med høyt protein- og mineralinnhold. Rødkløverfrø utgjør derfor 10-20 vektprosent av de fleste frøblandinger til slåtteng og kombinert eng/beite. Rødkløveren er imidlertid ei lite varig plante, og særlig ved sterk nitrogengjødsling og kraftig beiting vil den gå ut av enga etter et par år.

Sammendrag

Hundegras (Dactylis glomerata L.) er et tuedannende flerårig gras med meget god gjenvekstevne. Arten egner seg godt både i eng og beite. Interessen for hundegras har imidlertid vært synkende de senere årene, og årlig frøforbruk har avtatt fra ca 150 tonn på midten av 1980-tallet til bare om lag 16 tonn i 2012. Nedgangen kan ha sammenheng med at hundegraset utvikler seg svært hurtig (2 til 3 uker tidligere 6kyting enn timotei) slik at det må høstes ofte for å unngå tap av smakelighet. Problemer med overvintringen (stor utgang av planter ved barfrost og lengre tids isdekke), samt at graset er lett mottakelig overfor virus og bladflekksjukdommer, har også hatt betydning. I tillegg har hundegras en aggressiv voksemåte og egner seg derfor dårlig i blandinger med andre grasarter. Flerårig raigras og frøblandinger med engsvingel og timotei har i mange tilfeller overtatt hundegrasets posisjon.

Sammendrag

Kvitkløver (Trifolium repens L.) er en næringsrik og smakfull engbelgvekst. I vill tilstand er arten utbredt over hele Europa, men den gjør mest av seg i nedbørrike og kystnære områder. Innafor kvitkløver er det stor variasjon i voksemåte og varighet - fra storblada, opprette og nærmest ettårige typer i Middelhavsområdet, til småblada, krypende og flerårige typer i Nord-Skandinavia. Som kulturplante er kvitkløver mest brukt i frøblandinger til beite, men den er også aktuell som grønngjødslingsvekst, i frøblandinger til plen og grøntanlegg, og i blandinger til varig grasmark som skal brukes både til slått og beite.

Sammendrag

Både til fôrproduksjon og i plen er flerårig (engelsk) raigras (Lolium perenne) den mest brukte grasarten i Europa. Rask etablering, store tørrstoffavlinger, gode gjenvekstevne og fremragende forkvalitet er viktige årsaker til at denne grasarten har blitt så populær. De viktigste ulempene er at raigraset er følsomt for tørke og lite vinterherdig. Flerårig raigras egner seg derfor best i kystnære områder med lang vekstsesong, mye nedbør og milde vintre.

Sammendrag

Rødsvingel (Festuca rubra L.) er et bladgras med god gjenvekstevne. Sitt største bruksområde har arten i grøntanlegg, både kortklipte golfgreener, plener og grasbakkearealer (veiskråninger og lignende). Sammenlikna med andre grøntanleggsgras har rødsvingel lite nærings- og vatningsbehov og stor skyggetoleranse. I Norge inngår rødsvingel også i noen få frøblandinger til varig eng og beite, særlig i områder med vanskelige overvintringsforhold. Rødsvingel har imidlertid dårlig smakelighet, og verdien som fôrplante er derfor begrenset.

Sammendrag

Strandrør (Phalaris arundinacea L.) er et høgvokst og storbladet strågras, som kan gi store tørrstoffavlinger, både på tørr og våtlendt jord. Arten formerer og sprer seg ved hjelp av frø og krypende jordstengler. Jordstenglene har stor evne til å armere jorda, og sitt største bruksområde har derfor strandrør på myrjord, der den gir bedre bæreevne. Skuddene hos strandrør har evnen til å strekke seg uten at de har blitt indusert til blomstring. Disse sterile skuddene danner ikke frøtopper.

Sammendrag

Timotei er den viktigste grasarten i Norge. Vi dekker hele frøbehovet, ca. 1200 tonn, ved innenlandsk avl. Det avles i dag frø av tre norske sorter. Disse er Grindstad, Noreng og Lidar.

Sammendrag

Rødkløver en den viktigste engbelgveksten i Norge. På grunn av stor evne til nitrogenfiksering, høyt protein- og mineralinnhold og gunstig virkning på jordstrukturen inngår arten i alle engfrøblandinger for økologisk landbruk. Norske regelverk for økologisk produksjon(Mattilsynet / DEBIO) krever at det ved all økologisk dyrking skal bruke økologisk såvare så sant dette kan skaffes og sortene er egna for lokaliteten.

Sammendrag

Både ved økologisk og konvensjonell dyrking er engsvingel, nest etter timotei, det viktigste fôrgraset i Norge. I 2016 ble det godkjent rundt 43 tonn økologisk engsvingelfrø. Regelverket for økologisk landbruk krever at det skal brukes økologisk dyrka såvare så sant dette kan skaffes. I Norge har vi økologisk frøavl av engsvingelsortene Fure, Norild og SW Minto. Fure brukes i lavlandet i hele Sør-Norge, spesielt på Vestlandet. Norild er hovedsort for Nord-Norge, Trøndelag, fjellbygdene og innlandsstrøka på Østlandet. SW Minto (godkjent 2008) er en svensk sort (Svalöf Weibull AB) som er mye lik Fure, men med tendens til bedre overvintring og varighet enn Fure, spesielt i Sør-Norge. Frøavlen må foregå på bruk uten floghavre.

Sammendrag

Både ved økologisk og konvensjonell dyrking er timotei den viktigste grasarten i Norge. Regelverket for økologisk landbruk krever at det skal brukes økologisk dyrka såvare så sant dette kan skaffes. Timoteisortene som brukes er de samme i økologisk og konvensjonell grasdyrking. Lidar anbefales for Nord-Norge og høyereliggende strøk i Sør-Norge. De har god vinterherdighet, tidlig vekstavslutning om høsten og meget gode frøavls-egenskaper. Grindstad er enerådende som lavlandsort. Sorten har utmerket seg i sortsforsøkene, spesielt på grunn av sin store gjenvekstevne.

Sammendrag

Verdens befolkning øker. Det er behov for å øke matproduksjonen. Også i Norge bør vi ta vår forholdsmessige del av dette. Forsøksarbeid innen jord- og plantekultur har hatt stor betydning for utviklingen av matproduksjonen i Norge siden de første organiserte forsøka ble utført i 1889. Fortsatt er godt utførte feltforsøk en forutsetning for å utvikle ny kunnskap og tilpasse denne til praktisk bruk. Vi ser imidlertid at avlingsframgangen i korn har stagnert til tross for stadig bedre sortsmateriale. Årsakene til dette er sammensatt, noe det er gjort rede for i artikkelen om Dyrkingsomfang og avling i kornproduksjonen. Landbruk i Norge er på samme måte som forskning en politisk næring. Det er liten tvil om at lav lønnsomhet ved å ta ut de siste kiloene med avling er en viktig faktor. Forsøksarbeid er ressurskrevende, både med tanke på personell og teknisk utstyr. Det er en utfordring å finansiere den anvendte forsøksvirksomheten, og tilgangen på midler ser ut til å reduseres framfor å økes. Kostnadene ved slik kunnskapsutvikling øker imidlertid som nivået ellers i samfunnet. Som en følge av dette utføres det stadig færre forsøk. Det er derfor viktig at forsøksarbeidet utføres på en slik måte at resultatene blir best mulig og gir svar på de spørsmål som ble stilt når forsøksplanen ble utformet. Det stilles store krav til faglig kompetanse innen forsøksarbeid og til de registreringer som skal foretas. Årets utgave av Jord- og Plantekultur er den 19. i rekken. Resultatene som presenteres i denne boka er en følge av et svært godt samarbeid mellom Bioforsk og enheter i Norsk Landbruksrådgiving, og hos alle parter settes det inn en betydelig egeninnsats. Stoffet som formidles er delvis resultater fra forsøksserier som er avsluttet og dels rapportering underveis fra serier som fortsetter. Nytt i år er at vi har samlet noen artikler om integrert plantevern i eget kapittel. Integrert plantevern er et satsingsområde i Handlingsplanen for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (2010 – 2014) og det er et mål å henlede oppmerksomheten på ulike tiltak som inngår i integrert plantevern.

Til dokument

Sammendrag

Boka Jord- og Plantekultur er en viktig brikke i å formidle de nyeste forsøksresultatene fra forskningen og ut til de ulike brukergruppene. Målsettingen med boka er å gi ut et hendig oppslagsverk for lettvint å finne fram til forskningsresultater fra prosjekter som er under arbeid eller nettopp er avsluttet. Årets utgave inneholder i tillegg til forsøksresultater innen korn, olje- og proteinvekster, grasfrø og poteter artikler om jord- og gjødsling samt omtale av vær- og vekstforholdene det siste året. Artikler innen økologisk dyrking er lagt under de respektive kulturene. Antall artikler er økt i forhold til fjorårets utgivelse. Denne utgaven av Jord- og Plantekultur er den 1. publikasjonen i volum 4 i Bioforsk sin serie FOKUS, og den 17. i rekken av Jord- og Plantekultur.