Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2025
Forfattere
Marte Leane Bleken Klemetsdal Marie Jacobsen Endre Tvinnereim Vigdis Vandvik Liv Guri VelleSammendrag
Nedbygging av natur og andre arealendringer er den aller viktigste årsaken til tap av naturmangfold og naturverdier, både globalt og i Norge. I dette medborgernotatet ser vi nærmere på nordmenns holdninger til naturnedbygging, naturrestaurering, og omdisponering av arealer. Avveininger mellom ulike ønsker, interesser og behov står sentralt i arealpolitikken. Vi bruker derfor eksperimenter til å undersøke hvordan holdningene til nedbygging eller restaurering av natur påvirkes av ulike faktorer. Eksempler på disse faktorene er formålet for tiltaket, hvilke aktører som står bak, hvilke naturtyper som påvirkes, eller hvilke interesser eller aktører tiltaket vil ha konsekvenser for. Dette studiet viser at folk generelt uttrykker seg positivt til å ta vare på eller restaurere natur, også når det medfører ulemper for dem selv eller samfunnet. Folk er i stor grad positive til å finne andre alternativer fremfor utbygging i skog, myr, våtmarksområder og mer generelt “naturområder”. I tillegg er folk positive til fortetting, og de er villige til å akseptere ulemper for dem selv eller samfunnet, for eksempel i form av lengre reisevei, færre parkeringsplasser, eller færre hytter.
Sammendrag
NIBIO har på oppdrag fra Bergen kommune undersøkt muligheter, ønsker og utfordringer for økt arealbruk i Bergen kommune. Det er et potensiale i å opprettholde og øke bruken av arealene, da det er god investerings- og utviklingsvilje blant produsentene, og flere av disse ønsker å utvide arealene. Økonomi og generasjonsskifter er utstrakte utfordringer for videre drift, samt byråkratiske og regulatoriske utfordringer for produsentene. Undersøkelser av areal antatt ute av drift viser at en stor del av dette arealet drives uten at det blir søkt om produksjonstilskudd eller beitepusses, og er dermed relativt enklere å ta inn igjen i drift.
Sammendrag
Agricultural land abandonment is increasingly affecting rural and low-intensity farming regions across Europe, raising concerns about its impact on biodiversity. While some species may benefit from reduced human disturbance, many species in semi-natural ecosystem types depend on traditional agricultural management to maintain their ecological integrity. This study examines whether abandoned agricultural land in Norway contains semi-natural ecosystems that may hold important remnant populations of red-listed plant species and where continued cessation of farming may further threaten these biodiverse ecosystems. Using spatial data on abandoned farmland, semi-natural ecosystem types and species observations, we identify areas of conservation interest and assess the extent to which these areas support endangered species. In addition, we conducted a time-series analysis of vegetation change using NDVI data (2017–2024) to evaluate whether abandonment led to detectable ecological succession. We also analyzed the spatial distribution of abandonment and its correlation with proximity to active farms to understand regional patterns of abandonment. Our results show that only a small percentage (3.7 %) of the abandoned agricultural land considered in this study overlaps with known semi-natural ecosystem types, yet these areas support a significant number of red-listed plant species. The NDVI analysis revealed generally weak but positive greening trends, suggesting early successional changes that are not yet statistically significant across most habitat types. Our method thus suggests a potential approach to allocate limited management resources to key locations. At present, the amount of semi-natural ecosystems is probably underestimated, however, because of limited and time-consuming mapping activity. These findings emphasize the need for more extensive mapping and targeted conservation efforts and highlight the risks posed by abandonment in biodiversity rich semi-natural ecosystem types.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Marius Hauglin Ulrika Jansson Asplund Marie-Claude Jutras-Perreault Olav Skarpaas Victor Strimbu Ken Olaf Storaunet Anne Sverdrup-Thygeson Julius Wold Hans Ole ØrkaSammendrag
Første versjon av tre nasjonale kartlag over naturskog, og metodikken for disse kartlagene er dokumentert i denne rapporten. Prosjektet har også vurdert hvordan NiN3.0-variablene fra skogdynamikkprosjektet kan utledes ved hjelp av heldekkende kart som allerede eksisterer eller som kan utvikles innen rimelig tid. Tilgjengelige datasett, som fjernmålingsdata, SR16 og feltdata fra Landsskogtakseringen ble brukt sammen med maskinlæringsmodeller for å lage følgende tre landsdekkende rasterkartlag: 1) Et binært naturskogkart som viser skog med predikert alder >84 år, 2) et kart med predikert sannsynlighet for naturskog, og 3) et kart som viser predikert grad av naturskogsnærhet. En evaluering av det binære naturskogkartet mot feltflatene i Landsskogtakseringen hadde en samlet nøyaktighet på 76 %. Validering av modellen for naturskogsannsynlighet viste en samlet nøyaktighet på 78 % Validering av modell for naturskogsnærhet ga samlet nøyaktighet på 54 %. Validering av modeller for prediksjon av naturskogsannsynlighet og naturskogsnærhet viser begge at disse gir best prediksjoner i grandominert skog. Prosjektet ble gjennomført med knappe tidsrammer, og de produserte kartene må betraktes som førsteversjoner. En anbefaling fra prosjektet var at metodikken og kartene bør utvikles videre, og en videreføring er allerede i gang. Rapportens referanse: Hauglin, M.,
Sammendrag
Ti blomsteenger a 5 m2 ble etablert i Bergen botaniske hage i mai 2023 som en del av kurset ‘Etablering av blomstereng’. Engene ble sådd i svart jord etter innblanding av ulike typer anleggsjord (20 l/m2) i den sted-egne, siltige lettleira. Frøblandinga var ‘NIBIOs blomsterengblanding for kyststrøk på Vestlandet’ som i 2023 inneholdt 14 blomstrende urter og 5 arter av gras/frytle/starr. På halvparten av rutene ble blomsterengfrøet blanda med NIBIOs naturgrasblanding for Vestlandet (lokal rødsvingel/engkvein) i forholdet 1:3. I 2025 ble engene fulgt opp med botaniske analyser fire ganger i løpet av sommeren. Av artene i blomsterengblandinga var det best etablering av smalkjempe og kystgriseøre som begge ble funnet i alle enger med gjennomsnittlige dekningsprosenter på henholdvis 16 og 10 %. Også kvitkløver, kamgras, gulaks og engfrytle var godt etablert i de fleste engene, men vi hadde gjerne sett større forekomst/ bedre dekning av rød jonsokblom, blåkoll, aurikkelsveve, firkantperikum, prestekrage, ryllik, blåknapp og hjertegras. Med unntak for kvitkløver bør vektprosenten av disse artene i frøblandinga økes på bekostning av smalkjempe. Fem av artene i frøbland-inga; kystmaure, hårsveve, harestarr, gullris og blåklokke, ble ikke funnet i noen av engene, og årsaker til dette diskuteres i rapporten. Enger sådd med rødsvingel/engkvein i tillegg til blomsterengblanding var mer grasdominert det første året etter såing. I 2025 jevnet dette seg ut, men vi konkluderer med at det ikke er nødvendig å tilsette ekstra grasfrø siden NIBIOs blomsterengblanding for kyststrøk på Vestlandet allerde inneholder gulaks, kamgras, hjertegras, engfrytle og/eller harestrarr. Spontan etablering fra frøbanken i jorda og ved innvandring fra omgivelsene utgjorde et viktig supplement til de sådde artene, men det er nødvendig å vurdere hvilke av de stedegne artene som kan utkonkurrere de sådde artene og om de er ønskelige i blomsterenga. I blomsterengene i Bergen var det spesielt mye av de spontant etablerte artene krypsoleie, englodnegras, engsyre, engminneblom, marikåpe, engsoleie, rødkløver og engkarse. Kvitkløver og gulflatbelg ble faviorisert av den næringsrike anleggsjorda fra Lindum eller NorStone, men artsmangfoldet ble større etter innblanding av rein sand eller den mer næringsfattige anleggsjorda fra Drøbakveien.
Forfattere
Maria Oldeman LundSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Siv Mari AurdalSammendrag
This paper is a historical review of scientific progress on horticultural growing media, with particular attention to the role of peat and the recurring search for sustainable alternatives. It is well established that peat became the cornerstone of horticultural growing media because it offered a unique combination of nutrient control, pH buffering, water retention, absence of harmful microorganisms, and structural stability. Equally evident are the environmental concerns and sustainability goals that have driven the search for alternative materials since the 1980s. This historical review traces the evolution of growing media from the early 20th century to the mid-2020s, focusing on how peat came to dominate and why its substitution has proven so difficult. Drawing on a wide range of literature, including peer-reviewed experimental studies, historical sources, symposia proceedings, institutional reports, and synthesis articles, the historical development of growing media science and practice across each decade is outlined. Attention is given to various composts, coir, wood fiber, bark, and biochar and challenges with these materials related to product standardization for end-user reliability. While many alternatives show potential, particularly as partial components or as stand-alone media under certain conditions, no single material currently offers a fully viable replacement for peat. Instead, the most promising direction appears to be peat-reduced mixtures optimized for both functionality and sustainability. By understanding how growing media science has evolved and where it has struggled, this paper identifies lessons critical to navigating the ongoing transition toward more sustainable and functional systems.
Sammendrag
Insektenes alvorlige situasjon har allerede i flere år vært viet stor oppmerksomhet. I den forbindelse har det vært ekstra mye blest rundt humler og andre bier, samt økosystemtjenesten pollinering. Dagsommerfuglene må regnes blant de mest spektakulære pollinatorene, selv om våre arter ikke kan måle seg med de største og flotteste tropiske artene i denne organismegruppen. Det finnes «små og grå mus» også av dagsommerfugler, men storparten av artene kan vanskelig overses selv om mange mennesker knapt vet navnet på noen av dem. Det er noe fortryllende over en harmløs sommerfugl enten den sitter på en forlokkende blomst eller kommer flygende med en aura av vår og sommer rundt seg. Også spesielt larvene kan være vakre og i tillegg underlige. Vi lar oss fascinere av den fullstendige forvandlingen eller metamorfosen hos sommerfuglene. Prosessen fra egg til voksen er meget kompleks, og hvert stadium har sine særegenheter og spesielle tilpasninger som et menneske kan bruke et helt liv på å studere. Det er påvist 102 arter av dagsommerfugler i Norge. De representerer et stort mangfold i utbredelse, størrelser, former, fargemønstre og levesett. I begynnelsen vil dette artsmangfoldet virke forvirrende, men begynn i en ende for å få oversikt over grupper/familier/slekter og noen lett gjenkjennelige arter innenfor hver av dem. Nesten alle artene kan med litt trening ganske raskt kjennes igjen ute i naturen. Store forandringer som spesielt kulturlandskapene har gjennomgått i nyere tid, har generelt resultert i en urovekkende reduksjon av både antall arter og deres individantall. Det gjelder planter, utallige insekter også utenom dagsommerfugler og andre arter i dyreriket, samt blant annet sopp og lav. Det er fortsatt mye vi ikke forstår i detalj med henblikk på flere arters tilbakegang, og man kan fort overse at selv pollinatorer trenger mer enn blomster. Denne publikasjonen presenterer dagsommerfuglene generelt, i tillegg til flere arter og aktuelle problemstillinger spesielt. Meningen er å vekke interessen for og gi kunnskap om den mangfoldige og fascinerende virkeligheten som denne organismegruppen representerer. Vi som står bak denne publikasjonen håper på å skape et engasjement som fører leseren mer ut i naturen med «sommerfuglantennene» i beredskap for berikende opplevelser, interessante funn og økt kunnskap. God lesning! Flere personer og instanser har bidratt til denne publikasjonen. Miljødirektoratet bevilget penger til prosjektet. Rådgiver Truls Aas ved klima- og miljøvernavdelingen hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus har vært saksbehandler. Flere har levert flotte bilder. Følgende personer har gitt oppklaringer/innspill: Øistein Berg, Torbjörn Blixt, Kristoffer Bøhn, Torbjørn Ekrem, Claes U. Eliasson, Hallvard Elven, Tommy Karlsson, Stephen van der Kiste, Kjell Magne Olsen, Jan Erik Røer, Øystein Røsok, Bjørn Einar Sakseid, Vidar Selås, Christian Steel, Arne Ileby Uleberg, Frode Ødegaard, Kristian Øvrum og Leif Aarvik. I tillegg disse personene i La Humla Suse: Frauke Heivand, Vibeke Vatne, Mikaela Olsen, Sondre Brekkhus, Sigrid Bakken Døsvik og Monica Marcella Kjærstad. Inge Selås har lest gjennom hele teksten og kommet med innspill. Mine medforfatter
Sammendrag
Statistikk fra Resultatkartleggingen for skogbruk/miljø og Landsskogtakseringen viser at en betydelig andel av sluttavvirkninger gjennomføres før skogen har nådd normal hogstmodenhetsalder (hogstklasse 5). Omfanget av slik tidlig hogst er særlig høyt i granskog på bedre boniteter. Dersom frisk skog avvirkes mens den løpende tilveksten fremdeles er høy vil dette medføre redusert produksjon av virke og lavere karbonopptak på arealene. Hensikten med dette arbeidet var å finne ut hvordan skogforholdene påvirker sannsynligheten for at et bestand avvirkes før det når hogstklasse 5. For å svare på problemstillingen har vi benyttet data fra Landsskogtakseringen og sammenstilt skoglige data registrert ved siste taksering før hogst for prøveflater der det utført snauhogst eller frøtrestillingshogst mellom år 2000 og 2022. Om lag 10 prosent av avvirkningen (areal) i skog som var yngre enn hogstklasse 5 er hogster knyttet til arealbruksendring (utbygging, oppdyrking o.a.). Ved arealbruksendring er det andre hensyn enn best mulig skogøkonomi som utløser beslutningen om hogst. Det står ofte relativt ung skog på de arealene som omdisponeres. Dette driver opp andelen ungskoghogst, men beslutninger gjort med dette som motiv er både vanskelig og kanskje lite relevant å vurdere i et skogfaglig perspektiv. Hovedfokuset i denne rapporten ligger derfor på hogster som gjennomføres på arealer hvor det fortsatt skal drives skogbruk. Vi sammenstiller relevant statistikk som beskriver skogtilstanden på alle avvirkede prøveflater i bartredominert skog uten arealbruksendring, slik den var registrert ved siste taksering før hogst. Vi undersøkte også om bestandsskader bidrar som en viktig årsaksfaktor til hogst. Dette på bakgrunn av at skogsskader og/eller bekymringer rundt skoghelse ble oppgitt som en viktig årsak til skogeiers beslutning om å avvirke i en tidligere undersøkelse. For ung barskog med alder tilsvarende 60-70% av hogstmodenhetsalder vil sannsynligheten for hogst omtrent dobles hvis bestandsskadeomfanget er ca. 15 %, mens for gammel barskog (50% over hogstmodenhetsalder) er denne forskjellen litt mindre. Selv om bestandsskader er en viktig bidragsyter til sannsynligheten for sluttavvirkning for både yngre og eldre skog, er det også en del frisk skog som avvirkes før bestandet kommer i hogstklasse 5. Prøveflatene i landsskogtakseringen takseres ikke hyppig nok til å avdekke sikkert om det har vært bestandsskader forut for en hogst. For å fastslå sikkert hvor stor andel av sluttavvirkningene som har vært utsatt for en forutgående bestandsskade, må andre metoder derfor benyttes.