Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2011
Forfattere
Sigrun KværnøSammendrag
Modeller har blitt uunngåelige verktøy for en lang rekke problemstillinger knyttet til landbruk og miljø. Samtidig er modellering forbundet med usikkerhet, noe som kan ha konsekvenser når beslutninger skal fattes. En av hovedkildene til usikkerhet i modellering er inputdata, blant annet for jordas fysiske egenskaper. Jordas fysiske egenskaper kan variere sterkt i tid og rom, og er vanskelig og kostbart å måle. Mangel på måledata av høy kvalitet er derfor ofte et problem, og data må dermed avledes fra alternative kilder og via tilleggsmodeller, for eksempel pedotransferfunksjoner (PTFer). Med bakgrunn i dette var hovedformålet med denne avhandlingen å kvantifisere variasjon i jordas fysiske egenskaper, usikkerheter forbundet med datakilde, og effekter av variasjon og usikkerhet på utvalgte funksjonelle kriterier. Hovedstudieområde var Skuterudbekkens nedbørfelt (450 ha) i Sørøst-Norge, representativt for jordbruksområder med kornproduksjon på marine avsetninger. Studier av romlig variasjon og usikkerhet knyttet til jordsmonnkart ble utført gjennom statistiske analyser av data for kornfordeling og karboninnhold i matjordlaget, innsamlet i to rutenett: ett rutenett med 100 m prøveavstand, som dekket all dyrka mark i feltet, og et rutenett med 10 m prøveavstand som lå midt på grensen mellom to kartenheter, den ene sandig strandavsetning, den andre leirholdig havavsetning. Romlig variasjon i disse jordegeskapene var betydelig, og romlig korrelert. Parametre for romlig korrelasjon avhang av rutenettskala. Variasjon innen de mest utbredte jordseriene ble kvantifisert – variasjonskoeffisientene var mellom 10 og 69 %, og spennet i variabelverdier var stort for alle jordserier. Sammenlikning av faktisk teksturklasse og teksturklasse basert på jordsmonnkartet viste at det var betydelig feilklassifikasjon i jordsmonnkartet. Lettleire og sandig lettleire var særlig underrepresentert, mens siltig lettleire var overrepresentert. Feilklassifisering var særlig høy i det minste rutenettet, og indikerte glidende grenseovergang mellom kartfigurer og større usikkerhet i jordsmonnkartet i disse områdene. Et bestemt aspekt av tidsvariasjon ble undersøkt, dvs. effekter av frysing og tining på aggregatstabilitet. Tre jordtyper ble samlet til dette formålet: en mellomleire fra den mest utbredte jordserien i Skuterud, samt en siltjord og en planert siltig mellomleire fra et annet område. Repakkede aggregater (1-4 mm) ble fuktet opp til vanninnhold tilsvarende tre bestemte matrikspotensialer, og deretter frosset og tint ulikt antall ganger. Aggregatstabilitet ble målt med regnsimulator og med våtsikting. Studien viste at aggregatstabilitet ble redusert ved gjentatt frysing og tining. Reduksjonen var større for den i utgangspunktet mer ustabile siltjorda (relativ effekt 55 % reduksjon etter 6 fryse-tinesykluser) enn på de to mer stabile leirjordstypene (ca 20 % reduksjon). Ulike måleteknikker ga ulik aggregatstabilitet, og forskjellen i aggregatstabilitet mellom de to metodene var større jo mer ustabil jorda var (siltjord, mange fryse-tinesykluser). Usikkerheten i PTFer for jordas fuktighetskarakteristikk (SWRC) ble evaluert på et datasett bestående av 540 jordprøver fra ulik jord i Norge. Tekstur varierte fra sand til stiv leire. For hver prøve var det målt kornfordeling, organisk materiale, jordtetthet (ρb) og vanninnhold ved bestemte matrikspotensialer. To punkt-PTFer utviklet for jord i Norge, og seks parameter-PTFer utviklet for jord i Europa og USA, ble evaluert ved hjelp av flere statistiske indikatorer. Punkt-PTFene ga generelt gode resultater. Parameter-PTFene ga variable resultater. En av parameter-PTFene som ga gode resultater i de fleste tilfeller, var en kontinuerlig PTF utviklet av Wösten et al. (1999). Klasse-PTFene ga dårligere resultater enn de kontinuerlige PTFene, særlig hvis organisk materiale ikke var en input til PTFen. Konsekvenser av variasjon, usikkerhet og datakilde ble undersøkt for utvalgte funksjonelle kriterier i Skuterudfeltet. Maksimalt vanninnhold for optimal laglighet (Wopt) ble beregnet vha. en eksisterende PTF, og antall dager til Wopt ble oppnådd etter snøsmelting om våren, ble beregnet vha. en enkel funksjon der vanninnhold ved feltkapasitet og ρb, begge beregnet vha. PTFer, og potensiell fordamping og Wopt var input. Episodedrevet overflateavrenning og jordtap fra nedbørfeltet ble simulert vha. den prosessbaserte modellen Limburg soil erosion model (LISEM). Tekstur og organisk materiale ble brukt for å avlede modellinput for vannledningsevne, SWRC, aggregatstabilitet og kohesjon. Sistnevnte ble beregnet for hele nedbørfeltet vha. en lokal PTF, utviklet fra målte skjærfasthetsdata. De andre inputene ble beregnet med eksisterende PTFer. For alle de funksjonelle kriterer ble både lokale måledata for tekstur og organisk materiale, og data avleda fra jordsmonnkart, brukt i beregningene. Effekten av variasjon på Wopt og Nd så ut til å være viktig, tatt i betraktning små marginer pga. få dager sammenhengende uten nedbør om våren. Effekt av datakilde på simulert overflateavrenning og jordtap var stor, med høyere verdier simulert ved bruk av data avledet fra jordsmonnkart og jordsmonndatabasen enn ved bruk av lokale måledata. I denne studien var det lite forskjell i resultater ved å beholde informasjon om variasjon innen kartenheter ved stokastisk fordeling av måledata sammenliknet med å bruke en middelverdi av måledata for hver kartenhet. Studien viste også at forskjellene relatert til datakilde kan være større enn forskjeller som resultat av forskjellig risiko for avrenning og erosjon (situasjon med plantedekke sammenliknet med ”worst case”-situasjon med redusert stabilitet og uten plantedekke). Hovedkonklusjonen av dette arbeidet er at inadekvat valg av inputdatakilder kan gi betydelig under- eller overestimering av Wopt, antall dager til Wopt oppnås, overflateavrenning og jordtap, og dermed også effekter av for eksempel klimaendring og tiltak.
Forfattere
Lone Ross Gobakken Olav Albert HøibøSammendrag
Mould growth on exterior coated cladding façades is an undesirable element and will often shorten the aesthetical service life. Mould growth on painted surfaces is influenced by type and concentration of film fungicides, the paint formulation and the wood substrate itself, and wooden cladding may experience exponential fungal deterioration caused by variation in the climatic factors, often within a small limited area. The objective of this study was to gain knowledge about which factors influence surface mould growth on coated and uncoated wooden cladding in an outdoor environment, with a special attention to modified wood substrates. The data are based on evaluation of mould growth coverage on outdoors exposed wood panels consisting of different combinations of wood substrates and surface finishes. Panels were exposed on three locations; Bogesund (Sweden), Birkenes and Sørkedalen (Norway). The panels were monitored up to 4.5 years. The analysis showed that coating typology and exposure time both had highly significant influences on mould growth. Furthermore, wood substrate, temperature and relative humidity had a significant influence on mould growth, but comparatively less than coating typology and exposure time. Siberian larch heartwood, copper-organic preserved Scots pine and Scots pine heartwood performed best among the wood substrates. Heartwood as wood type was less susceptible to mould growth than a mix of sapwood and heartwood wood and pure sapwood. Acetylated Scots pine as wood substrate and Aspen as wood species had lower resistance to mould growth than the other wood substrates and wood species, respectively. The physical surface structure of a paint film also influences the mould growth. A hard model paint was significantly more susceptible than the other model paints. A soft model paint performed best, with the least mould growth coverage. Aureobasidium pullulans (deBary) Arnaud was the dominating fungal species on all the wood substrates.
Sammendrag
Current season needle necrosis (CSNN) has been a serious foliage disorder on noble fir (Abies procera), Normann fir (A. nordmanniana) and grand fir (A. grandis) in Europe and North America for more than 25 years. Approximately 2-4 weeks after bud break, needles develop chlorotic spots or bands that later turn necrotic. The symptoms were reported as a physiological disorder with unknown aetiology. In a recent study in Norway, Sydowia polyspora (anamorph: Hormonema dematioides) was found to cause CSNN. To determine if fungi found to cause diseases on fir (Abies spp.) might be seed borne, seed samples from Austria, Georgia, Russia, Canada and Norway were tested using agar plate methods. Some fungi were identified to species based on sequencing of ITS regions of rDNA. S polyspora was isolated from 10 of the 12 seed samples tested, representing all countries of the study. The fungus occurred in frequencies from 0.5 – 87%. Sirococcus conigenus, causing shoot blight of several conifer species, was found in a Norwegian A. procera seed lot (31% infected seeds), which to our knowledge is the first report of this pathogen on noble fir seed. Caloscypha fulgens, the seed or cold fungus, was recorded at low levels on subalpine fir from Canada. In addition the following fungus genera was recorded: Acremonium, Acremoniella, Alternaria, Aspergillus, Botrytis, Cephalosporium, Chaetomium, Cladosporium, Dictyopolyschema, Epicoccum, Fusarium, Genicularia, Mucor, Neonectria, Penicillium, Phoma, Rhizopus, Sordaria, Trichoderma and Trichothecium, and an unidentified fungus. Species within some of these fungal genera are known pathogens in nurseries and production fields. In 2009, we discovered S. polyspora on samples of pine and spruce seedlings from germination tests at the Norwegian Forest Seed Center. Due to these latter findings, we tested 44 conifer seed lots for S. polyspora this year. The main results will be presented. There is reason to consider seeds infected with S. polyspora as an important source of inoculum for infection of young trees. To reduce the damages in production fields, and to limit the risk of long distance spread of important seed borne diseases of conifers by international trade, seed health testing of fir seeds is recommended.
Forfattere
Maria L. LoureiroSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Helja-Sisko Helmisaari Kjersti Holt Hanssen Staffan Jacobson Mikko Kukkola Jukka Luiro Anna Saarsalmi Pekka Tamminen Bjørn TveiteSammendrag
The aim of this study was to determine the effect of whole-tree harvesting (WTH) on the growth of Scots pine (Pinus sylvestris L.) and Norway spruce (Picea abies (L.) Karst.) as compared to conventional stem harvesting (CH) over 10 and 20 years. Compensatory (WTH+ CoF) and normal nitrogen-based (CH + F or WTH+ F) fertilisation were also studied. A series of 22 field experiments were established during 1977–1987, representing a range of site types and climatic conditions in Finland, Norway and Sweden. The treatments were performed at the time of establishment and were repeated after 10–13 years at 11 experimental sites. Seven experiments were followed for 25 years. Volume increment was on average significantly lower after WTH than after CH in both 10-year periods in the spruce stands. In the pine stands thinned only once, the WTH induced growth reduction was significant during the second 10-year period, indicating a long-term response. Volume increment of pine stands was 4 and 8% and that of spruce stands 5 and 13% lower on the WTH plots than on CH during the first and the second 10-year period, respectively. For the second 10- year period the relative volume increment of the whole-tree harvested plots tended to be negatively correlated with the amount of logging residue. Accordingly, the relative volume increment decreased more, the more logging residue was harvested, stressing the importance of developing methods for leaving the nutrient-rich needles on site. If nutrient (N, P, K) losses with the removed logging residues were compensated with fertiliser (WTH+ CoF), the volume increment was equal to that in the CH plots. Nitrogen (150–180 kg ha−1) or N+ P fertilisation increased tree growth in all experiments except in one very productive spruce stand. Pine stands fertilised only once had a normal positive growth response during the first 10-year period, on average 13m3 ha−1, followed by a negative response of 5m3 ha−1 during the second 10-year period. The fertilisation effect of WTH+ F and WTH+ CoF on basal area increment was both smaller and shorter than with CH+ F.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Jørgen Todnem Astrid JohansenSammendrag
Denne rapporten omhandler resultater fra Del 2 i et to-årig prosjekt (2009 – 2010) med formål å øke kunnskapsnivået om oppal av overskuddslam — lam ut over to lam hos voksne søyer, og lam ut over ett lam hos gimrer/fjorårslam — basert på innmarksbeite av høy kvalitet og lavt forbruk av melkeerstatning og kraftfôr. I Del 1 (2009) ble det fokusert på oppal av kopplam. Dette delprosjektet viste at ved god tilvekst i innefôringsperioden og godt beite — først flerårig grasmark og deretter raigras — kan en oppnå god tilvekst, godt slakteresultat og god økonomi i kopplamproduksjonen. Kopplamproduksjon med grunnlag i gode beiter (raigras) synes derfor å være et godt alternativ framfor å slippe for mange overskuddslam på utmarksbeite, jf. Todnem og Johansen 2009. Denne delen av prosjektet ble finansiert av Nortura SA - Team sau, Småfeprogrammet for Fjellregionen og Felleskjøpet Fôrutvikling. I Del 2 (2010) er det fokusert på tilvekst og slaktekvalitet hos overtallslam — lam atskilt fra mor ved fjellsending — sammenlignet med tilsvarende resultater hos kopplam. Forsøk ble gjennomført hos fire forsøksverter, lokalisert på Kvikne, Oppdal, Berkåk og i Soknedal. I disse forsøkene ble kopplam og overtallslam behandlet likt etter at kopplammene var sluppet ut på beite, og overtallslammene var fraskilt mødrene. Alle lammene ble sluppet på vårsådd raigras så snart dette var beiteklart, og beitet på dette inntil de ble slaktet. Tidligere såing av raigras gjorde at lammene på Kvikne kunne slippes på raigrasbeite ved lavere alder (ca. 55 dager) enn hos de andre forsøksvertene (70-80 dager). Beiteperioden på raigraset var ca. 100 dager på Kvikne og 60-80 dager på de andre forsøksstedene. Kopplammene hadde noe høyere tilvekst enn overtallslammene i innefôringsperioden, og signifikant høyest tilvekst på vårbeitet. På raigrasbeitet hadde overtallslammene ca. 90 g høyere tilvekst enn kopplammene i begynnelsen av denne beiteperioden (de første 45 dagene), men forskjellen var ikke signifikant. For hele beiteperioden på raigraset var det liten forskjell i tilvekst mellom kopplam og overtallslam. Ved slakting hadde overtallslammene noe høyere beregnet alder enn kopplammene (åtte dager), men det var ingen sikre forskjeller i verken slaktealder, slaktevekt eller fettklasse mellom gruppene. Overtallslammene oppnådde imidlertid høyere slakteklasse (R+) enn kopplammene (R). Det var små forskjeller i forbruk av kraftfôr mellom forsøksgruppene. Forbruket av melkeerstatning til kopplammene og direkte kostnad (pris for melkepulver) knyttet til dette varierte derimot mye; fra 200 til 400 kroner pr. kopplam. Det var ingen forskjeller i lammetilvekst (periode: fødsel → nedsanking / siste levendevekt før slakting) mellom søsken av kopplam og søsken av overtallslam. En samlet vurdering er at overtallslam kan med noe lavere kostnader til innkjøpt fôr gi like gode slakt som kopplam, men dette forutsetter at overtallslammene får kraftfôr om våren og beite av høy kvalitet gjennom hele oppalet. Noen dager lengre framfôringstid for overtallslam enn kopplam synes også å være nødvendig. Del 2 av prosjektet ble finansiert av Nortura SA - Team sau og Småfeprogrammet for Fjellregionen.
Forfattere
Stig A. BorgvangSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Tatsiana Espevig Michelle DaCosta Lindsey Hoffman Trygve S. Aamlid Anne Marte Tronsmo Bingru Huang Chenping XuSammendrag
Winter injury of temperate grasses used for turf is a significant problem in northern climatic regions. Field trials at two locations in Norway previously demonstrated differences in winter survival between two Agrostis species, velvet bentgrass (Agrostis canina L.) and creeping bentgrass (Agrostis stoloniferaL.). The freezing tolerance is an important component of winter hardiness of turfgrasses and it was studied under controlled environments. We also determined the crown carbohydrate and protein changes at different stages of cold acclimation of velvet bentgrass and creeping bentgrass and assessed their relationship to freezing tolerance. Similar freezing tolerance in velvet bentgrass and creeping bentgrass was associated with similar levels of sucrose in crown tissue of acclimated plants. Significantly higher crown fructan content in creeping bentgrass than in velvet bentgrass had no significantimpact on LT50 and suggested negligible direct contribution of fructans to freezing tolerance. Increased freezing tolerance in response to cold acclimation was associated with enhanced amino acid synthesis, since serine hydroxymethyltrasfernse and methionine synthase were up-regulated by acclimation. The first acclimation stage caused more changes in the crown protein composition than subzero cclimation.
Forfattere
Marte Haave Kristin Ingvaldsen Folven Thomas Carroll Chris Glover Einar Heegaard Trond Brattelid Christer Hogstrand Anne Katrine Lundebye-HaldorsenSammendrag
Nutrients in seafood are known to be beneficial for brain development. Effects of maternal exposure to 2,2′,4,4′ tetrabromo diphenylether (BDE47) was investigated, alongside the potential ameliorating impact of seafood nutrients, through assessment of neurobehaviour and gene expression in brain and liver. Developing mice were exposed during gestation and lactation via dams dosed through casein- or salmon-based feed, spiked with BDE47. Two concentrations were used: a low level (6 μg/kg feed) representing an environmentally realistic concentration and a high level (1,900 μg/kg feed) representing a BDE47 intake much higher than expected from frequents consumption of contaminated seafood. Experimental groups were similar with respect to reproductive success, growth and physical development. Minor, transient changes in neurobehavioural metrics were observed in groups given the highest dose of BDE47. No significant differences in behaviour or development were seen on postnatal day 18 among maternally exposed offspring. Cerebral gene expression investigated by microarray analyses and validated by RT-qPCR showed low fold changes for all genes, despite dose-dependent accumulation of BDE47 in brain tissue. The gene for glutamate ammonia ligase was upregulated compared to control in the casein-based high BDE47diet, suggesting potential impacts on downstream synaptic transmission. The study supported a previously observed regulation of Igfbp2 in brain with BDE47 exposure. Genes for hepatic metabolic enzymes were not influenced by BDE47. Potential neurotoxic effects and neurobehavioural aberrations after perinatal exposure to high levels of BDE47 were not readily observed in mice pups with the present experimental exposure regimes and methods of analysis.