Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2008
Forfattere
Annbjørg KristoffersenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
Med over 40.000 alpinnedfarter tilsvarende et areal på 1.100.000 daa er det i Alpene stort behov for stedegent frø til erosjonssikring og revegetering. På 1980-tallet ble det i regi av Federal Agricultural Research and Eduaction Centre (HBFLA), Raumberg- Gumpenstein, Østerrike innsamlet frø av 300-350 stedegne økotyper fordelt på 40-50 arter på ulike steder i Alpene. Etter et forsiktig utvalg for frøavlsegenskaper ble de mest lovende økotypene av hver art kryssa sammen for å skape genetiske breie "Alpe-sorter" til videre oppformering. I dag er produksjonen av stedegent frø basert på 25 slike populasjoner, en for hver art. Fra midt på 1990-tallet har frøavlen av disse populasjonene frø utviklet seg slik at den i dag legger beslag på ca 1200 daa og er en viktig del av inntektsgrunnlaget for 10-12 bønder. Omfanget av avlen forventes å dobles de nærmeste åra. Frøavlen foregår på kontrakt med det private frøfirmaet "Kärtner Saatbau", men HBFLA er fortsatt engasjert gjennom forskning, rådgivning, markedsføring, og produksjon og leveranse av basisfrø. Frøprisen fastsettes ut fra prinsippet at frøavl av stedegene arter skal gi 50% større dekningsbidrag enn dyrking av høsthvete, og 25% større dekningsbidrag enn ordinær engfrøavl. Etter hvert som frøavlerne har vunnet erfaring, har det vært en kraftig økning i avlingsnivået, og dermed er frøprisene redusert. I utsalg er de stedegene frøblandingene om lag 2.5 ganger dyrere enn konkurrerende, tradisjonelle (hovedsakelig importerte) blandinger. Frøavlen av stedegne arter er ikke underlagt offentlig kontroll, men det er selvpålagte krav til renhet og spireevne som er på høyde med eller litt lavere enn ved tradisjonell engfrøavl. På nasjonalt nivå har Østerrike ingen lover eller forordninger som pålegger eiere av alpinanlegg eller andre utbyggere å bruke stedegent frø, men stadig flere velger likevel å bruke dette fordi arealer tilsådd med stedegne blandinger er mer varige og setter mindre krav til gjødsling, slått og resåing enn arealer tilsådd med tradisjonelle blandninger.
Forfattere
Bernt Hoel Hans TandsætherSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Rovtegen Orius laevigatus, rovmidden Neoseiulus californicus og nyttenematoden Heterorhabditis bacterophora ble brukt i biologisk bekjempelse i Norge før den nye godkjenningsordningen for nytteorganismer ble innført i 2001. Artene ble ikke godkjent ved vurderingen i 2001 på grunn av uklar systematikk, fare for genetiske innblandinger, usikkerhet rundt naturlig utbredelse og etableringspotensial, og at artene ikke var påvist i Norge. Næringen ønsker å få de 3 artene tilbake på markedet. I vekstsesongen 2007 gjennomførte vi derfor på oppdrag fra Mattilsynet en kartlegging for å undersøke om O. laevigatus, N. californicus og H. bacteriophora har etablert seg i Norge. Vi samlet inn prøver både i områder der artene har vært brukt og i andre områder med mildt klima. Prøvene ble tatt i habitat som så langt det var mulig tilsvarer artenes habitat i det naturlige utbredelsesområdet. Vi fant 91 tegearter, men ikke O. laevigatus. Det ble gjort ett funn av N. californicus på en kompost utenfor et veksthus tidligere har benyttet rovmidden i sin produksjon, og som har mottatt plantemateriale fra en annen produsent har hatt N.californicus i kultur i gartneriet sitt. Dette funnet er ikke tilstrekkelig for å si at rovmidden er etablert i Norge. H. bacteriophora ble ikke funnet. Kuldetoleranseforsøk med 2 populasjoner med ulikt opphav av hver av artene O. laevigatus og N. californicus ble gjennomført i klimaskap ved -12oC, -6,5oC, og 3,0oC (konstant temperatur), og det ble gjort overvintringsforsøk med disse artene på friland i Ås og Lillestrøm i januar-mars 2008. Begge artene døde raskt ved alle de konstante temperaturene. I overvintringsforsøkene ble det funnet overlevende O. laevigatus etter 2 uker, mens N. californicus overlevde i nesten 2 måneder.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Kålbladskimmel, forårsaket av Hyaloperonospora parasitica (Pers.) Constant., er utbredt i alle deler av verden hvor det dyrkes kålplanter. De første symptomene på kålbladskimmel viser seg vanligvis først på blader og blomsterstander, men alle overjordiske deler av planten kan bli infisert. Frøplanter vil lettere dø som resultat av en infeksjon enn eldre planter. Effekten av patogenet på senere vekststadier er generelt ikke så alvorlig, men kan medføre svekket kvalitet eller redusert avling. Kålbladskimmel er vanlig forekommende på en lang rekke kultur-, ugress- og prydplanter innen korsblomstfamilien (Brassicaceae), men det er noe uklart hvor stor vertsspesialiering patogenet har innen de ulike slekter og arter. Bladskimmelinfeksjoner er polysykliske og danner mange generasjoner med ukjønna konidiesporer i løpet av en sesong. I tillegg kan kålbladskimmel danne hvilesporer (oosporer) som bidrar til at patogenet kan overleve lenge i jord. Hvert trinn i livssyklusen, for eksempel sporespiring, infeksjon, latenstid og sporulering påvirkes av klimatiske forhold. En generell tommelfingerregel for kålbladskimmel er at sjukdommen er mest problematisk i felt ved temperaturer mellom 10 og 15 °C og høy luftfuktighet. Sporulering skjer hovedsakelig om natta og sporene slippes om morgenen når tørkende konidioforer vrir seg kraftig og slynger konidier ut i lufta. De første symptomene på kålbladskimmel kan være synlige allerede 3 til 4 døgn etter infeksjon av konidiene. Konidier av H. parasitica spres med vind og vannsprut lokalt i åkeren og mellom felt som ligger i samme dyrkingsområde. Det er også mulig at konidiene kan fraktes over lengre avstander med luftstrømmer i atmosfæren, men det er uklart hvor langt konidier av H. parasitica kan transporteres og fremdeles være spiredyktige. Dersom oosporer dannes kan disse overleve i planterester og i jord og opptre som primær smittekilde. Kålbladskimmel kan overvintre i vinterettårige, toårige eller flerårige korsblomstra vertplanter. Det er imidlertid noe uklart hvor stor betydning slike vertplanter har som smittekilde for grønnsakvekster. Forebyggende bekjempelse av kålbladskimmel innebærer fjerning av planterester, vekstskifte med ikke korsblomstra vekster og ugresskontroll for å begrense smittekilder lokalt. Systemer som varsler om klimaforhold som fremmer sporulering og infeksjon kan være et godt hjelpemiddel til å vurdere faren for utvikling av bladskimmel og finne riktig sprøytetidspunkt.
Forfattere
Per Jarle MøllerhagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Stefano Bocchi Roberto Spigarolo Natale Marcomini Valerio SartiSammendrag
Political organisation and policies about school catering and public organic procurement in Italy. The report is produced within the project ―innovative Public Organic food Procurement for Youth‖, iPOPY, and will be updated and revised during the project period (2007-2010).
Forfattere
Minna MikkolaSammendrag
Public catering in Finland has strong historical roots from the 19th century, connected with the rise of the national state, industrialisation, democracy and modern times in general. The school meal system developed hand in hand with work place meal services, and inherently the aim was to offer lateral support for workers" and pupils" activities by healthy and wholesome nutrition. The public catering had initially a strong label of welfare services and implied economical use of ingredients. Later on, the character of public service of the welfare state was emphasised, as public catering was perceived as a way to promote equality between citizens. The public meal system, and school meal system as part of it, represented not a self-evident and "natural" developmental path, but can be seen as a result of extensive political, economic and organisational efforts, even fights. Further on, the nutritional and cultural orientations were strengthened when the public school meal system was made a statutory free service for all pupils, first in basic education, and later in secondary education. Today the Finnish welfare state meets the challenge of greying societies and decreasing labour force, and the school meal system, as all public provision systems, in confronted with the trend for increased efficiency and economical operations, including food procurement. Even within these restrictive organisational environments, there is interest in environmentally friendly food and sustainable development by public caterers, municipal officials and politicians of all parties. While the conventional meal system is the prevailing one, there are also movements towards sustainable catering in hundreds of schools around Finland, connected to Education for Sustainable Development (ESD) program. The report is produced within the project "innovative Public Organic food Procurement for Youth", iPOPY, and will be updated and revised during the project period (2007-2010).