Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2009
Forfattere
Håkon BorchSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Rapporten omhandler de tre nedbørsfeltene vassdragene Ristbekken (27 007 daa), Eggbekken (18 199 daa) og Steindalsbekken (4177 daa) i Trondheim kommune. De dominerende jordtypene i nedbørfeltene består av marine lettleirer og mellomleirer. Karakteriseringen av vassdragene viser, basert på tilgjengelige prøvedata, at vannforekomstene ligger i klassen ”Risiko” for ikke å nå miljømålet innen 2015 (Vann-nett.nve.no, 2009). Overvåkingen av bekker i Trondheim kommune viser at vannkvaliteten mhp. tot-P ligger i klasse ”Meget dårlig for Ristbekken og Eggbekken og i klassen ”Dårlig” i Steindalsbekken. Nedbørfeltene til Eggbekken, Steindalsbekken og Ristbekken har med sine totalt 20 702 daa dyrket mark en betydelig avrenning av næringssalter, og landbruksavrenningen er en vesentlig kilde til klassifiseringsresultatet. Landbruksdriften i nedbørfeltene er dominert av korn- og grasproduksjon. Faktisk arealbruk (vekster og jordarbeiding) er kartlagt for 2008/2009 og inngår i modellen ”AgriCat-P” (AGRIculture run-off in CATchment). Modellen beregner effekter av ulike tiltak; endret jordarbeiding, vegetasjonssoner, fangdammer og redusert gjødsling (jordas fosforstatus - P-AL). Fosforinnholdet i jorda ble hentet fra jordprøver i Jorddatabanken (Bioforsk). Arealveid gjennomsnitt av P-AL i de tre bekkene varierte mellom 9,5 og 9,9. Det ble satt opp totalt 12 scenarioer for tiltaksgjennomføring og disse er effektberegnet i forholdtil dagens tilførsler. Resultatene er presentert i tabell 7 – 17. Effektene som er modellert i AgriCat-P antyder at det er mulig å mer enn halvere partikkel- og tot-P tapet fra jordbruket slik at miljømålene antakelig vil kunne nås. Enda større reduksjoner fra landbruket vil antakelig kreve ytterligere tiltak som for eksempel kan være flere fangdammer/kumdammer, punktvis bredere vegetasjonssoner, utbedring av hydrotekniske anlegg og økt grasproduksjon.
Forfattere
Trygve S. Aamlid Peter J. Landschoot David R. HuffSammendrag
Lack of winter hardiness is a major limitation to the use of perennial types of annual bluegrass (Poa annua L. f. reptans (Hauskins) T. Koyama) on golf course putting greens in northern climates. Our objectives were 1) to assess the tolerance of 13 promising selections of greens-type annual bluegrass to simulated ice encasement and pink snow mold (causal fungus Microdochium nivale (Fr.) Samuels & I.C. Hallett); 2) to determine if these tolerances are interrelated or related to plant concentrations of water soluble carbohydrates (WSC); and 3) to determine if differential tolerance to SIE is associated with accumulation of toxic substances. Samples of the annual bluegrass selections were taken from an experimental putting green at University Park, PA, on four dates from 23 Nov. 2005 until 27 Mar. 2006. Samples of creeping bentgrass (Agrostis stolonifera L.) ‘Penn A-4" were included for comparison with annual bluegrass in studies on simulated ice encasement and water soluble carbohydrate. Samples were vacuum-sealed in plastic bags at 1ºC for simulated ice encasement. The critical exposure periods for annual bluegrass and creeping bentgrass were 25-30 days and 42-47 days, respectively; only small differences were found among annual bluegrass selections in tolerance to simulated ice encasement. After 26 days, concentrations of the phytotoxic compounds butanol and ethylbutyrate were two to three times higher in annual bluegrass than in creeping bentgrass samples. Significant differences were detected among annual bluegrass selections in foliar blighting and recovery 36 days after inoculation with M. nivale at 1ºC/100% relative humidity. In late November, two annual bluegrass selections from Western Pennsylvania had significantly higher water soluble carbohydrate levels than creeping bentgrass, but these levels were not correlated with tolerance to simulated ice encasement or recovery from pink snow mold. Tolerances to simulated ice encasement and pink snow mold were not interrelated.
Forfattere
Hans Martin Hanslin Trygve S. AamlidSammendrag
An absolute condition for high-quality golf courses and athletic fields is an adequate fertilizer programme. Many organic fertilizers, some of them also containing biostimulants, are on the market. Our objective was to evaluate some of these products under Scandinavian climate conditions. The fertilizers / biostimulants Gro-Power®, Turf Food, Golf Algin, Bio Kombi, MaxicropTM and FlexTM were compared with Arena® mineral fertilizer (control) on a USGA green in 2005 (grow-in year) and 2006; and the products Golf Algin, ProGreen, Activo and FlexTM were compared with Fullgjødsel® mineral fertilizer (control) on a sand-based football pitch in the same years. Within each experiment, all treatments received the same amount of nitrogen (N) rate per year (2.5/1.7 kg N (100 m2)-1 on the golf green and 3.0/2.8 kg N (100 m2)-1 on the pitch in 2005/2006, respectively. Inputs of other nutrients varied depending on product tested. In 2005, products were applied at two or four week intervals according to their label, but in 2006, all products were applied at biweekly intervals. On average for the two year experimental period, none of the organic fertilizers / biostimulants caused significant improvements in turfgrass overall impression compared with the control mineral fertilizer treatments. Turf Food and ProGreen enhanced turfgrass grow-in on the green and pitch, respectively, but when used as maintenance fertilizer, Turf Food, Golf Algin, Bio Kombi and Flex produced turf of significantly less quality than the the control. Disadvantages of the test products were most conspicuous in spring when N release was restricted due to low soil temperatures and in autumn when the products resulted in significantly more diseases than the mineral fertilizer control. The only product that resulted in significantly better turfgrass colour and tended to give higher overall impression than the control was the humic acid based Gro-Power® when combined with Arena® at two week intervals; however, the inclusion of Gro-Power® products also increased fertilizer costs by 72% in the grow-in year and 124% in the subsequent year. In conclusion, light and frequent applications of mineral fertilizer should always form the nutritional basis for sand-based greens and football pitches in Scandinavia. Certain organic fertilizers and biostimulants may become useful supplements for turfgrass grow-in and as maintenance fertilizers during the warmest summer period.
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
Vi har gjennomført forsøk med vekstregulering og soppsprøyting til sauesvingel i to år, ett med normale vekstforhold på forsommeren og ett med kraftig forsommertørke. Selv om det legges størst vekt på det "normale" året 2007, gir resultatene ikke grunnlag for å tilrå verken vekstregulering eller soppsprøyting. Argumenter som taler for dette er (1) at sauesvingelen utvikler seg raskt fra våren og er treskeklar allerede i første halvdel av juli, noe som gir liten fare for at sopp skal rekke å gjøre stor skade; (2) at sauesvingelen er småvokst og lite utsatt for legde, og (3) at sauesvingelen har et grunt rotsystem som ser ut til å være følsomt for vekstregulering i år med forsommertørke.
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
Andre amerikanske universiteter vil sannsynligvis protestere, men jeg tør likevel hevde at Rutgers University i New Jersey, ca 5 mil sørvest for New York City, har verdens mest omfattende forskingsprogram på gras til grøntanlegg. Den 4. og 5. august 2009 var Tanja Espevig og undertegnede med på de årlige feltdagene til denne forskingsinstitusjonen, den første dagen sammen med ca 350 greenkeepere, og den andre dagen sammen om lag like mange anleggsgartnere, banemestre og ferdigplenprodusenter. Artikkelen gir noen inntrykk fra disse dagene.
Forfattere
Arild Andersen Trygve S. AamlidSammendrag
I Mjøsbygdene finnes lite eller ikke kløvergnager (Hypera nigrirostris), men ellers forekommer både kløvergnager og ulike arter av rødkløversnutebiller over hele kløverdyrkingsområdet, med størst konsentrasjon i Midt-Telemark, Vestfold og Ytre Østfold. Liten avstand mellom eldre kløverfrøeng og kløvergjenlegg i 2008 øker faren for angrep i 2009. Til tross for sikker reduksjon i forekomsten av skadedyr, var to eller tre gangers insektsprøyting lønnsomt bare i halvparten av frøengene som ble behandla i 2008. Siden sjansen for avlingsgevinst ser ut til å være større ved sprøyting med Biscaya OD 240 enn med Fastac 50 eller Karate, vil vi, for frøenger som ut fra geografi og tidligere kløverfrøavl er i faresonen, anbefale sprøyting med Biscaya i 2009. Norsk frøavlerlag har fått off-label godkjenning til slik bruk av Biscaya. Nødvendig tilleggsetikett og erklæring om ansvarsforhold kan lastes ned fra frøavlerlagets nettside www.froavlerlaget.no.
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
Arbeidsutvalget i Norsk frøavlerlag vedtok 1.september å bevilge kr 30.000 på år i 2009 og 2010 fra frøavlerlagets forskingsfond til nye forsøk med ugrasbekjempelse i frøeng av rød- og kvitkløver. Denne bevilgningen kommer i tillegg til frøavlerlagets hovedprosjekt med bekjemping av snutebiller i kløverfrøeng (kr 120.000 pr år) og til kr 50.000 pr år som våren 2008 ble satt av til nye ugrasforsøk i timotei og engsvingel. Det nye ugrasprosjektet i kløver støttes også av Felleskjøpet Agri med kr 25.000 pr år.
Forfattere
Line Meinert RødSammendrag
Presentasjon av Skuterudfeltet og informasjon om fangdammens effekt for Temagruppe Landbruk i PURA-prosjektet (Vannområde Bunnefjorden med Årungen- og Gjersjøvassdraget) 20.05.09
Forfattere
Hugh RileySammendrag
Bioforsk-konferansen 2009, Sandefjord, 5. februar