Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2014
Forfattere
Ingrid TengeSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ricardo HolgadoSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Henrik Forsberg MathiesenSammendrag
Dette er en oversikt over fulldyrka jord og dyrkbar jord som finnes i landets fylker og kommuner ut fra det mest detaljerte kartgrunnlag for arealressurser i Norge. Alle arealtall er oppgitt i dekar. Fulldyrka jord er areal dyrket til vanlig pløyedybde og som kan brukes til åkervekster eller til eng som kan fornyes ved pløying. Dyrkbar jord er arealer som ved oppdyrking kan settes i stand til holde krav til fulldyrka jord og som holder kravene til klima og jordkvalitet for plantedyrking. Definisjoner og arealtall er hentet fra datasettene FKB-AR5 (arealressurskart i målestokk 1:5000) og Dyrkbar jord. I denne ressursoversikten er det brukt årsversjon 2013 av datasettet AR5. Den inneholder AR5 slik datasettet lå i den sentrale basen per 31.12.2013. Dyrkbar jord ble etablert i 2013. Kartgrunnlaget er oppdatert med AR5 - årsversjon 2013. I årsversjon 2013 av FKB-AR5 er det kartlagt 11 283 km2 jordbruksareal, hvorav 8734 km2 er fulldyrka jord. I årsversjon 2013 av Dyrkbar jord er det kartlagt 13 037 km2 dyrkbar jord. Denne arealreserven fordeler seg på henholdsvis 63 km2 overflatedyrka jord, 497 km2 innmarksbeite, 7017 km2 skog, 4179 km2 myr og 1106 km2 åpen fastmark.
Forfattere
Siv Aarnes Camilla Tobiassen Henrik Brøseth Beate Banken Bakke Berit Hansen Bård Spachmo Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
I 2013 ble det for femte år på rad samlet inn prøver med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge. Av de 1222 prøvene som ble samlet inn i 2013 var 806 prøver (66 %) positive for brunbjørn. DNA-analyse av 1222 prøver (907 ekskrementprøver, 310 hårprøver og 5 vevsprøver) påviste 147 ulike bjørner, hvorav 55 hunnbjørner og 92 hannbjørner. Undersøkelsen viser en økning i forhold til forrige år av både hunnbjørner (55 mot 51) og hannbjørner (92 mot 86). DNA-resultatene gav et estimat på ca. 7 ynglinger i 2013, noe som indikerer en liten økning fra forrige år der estimatet var på ca. 6. Hedmark er det fylket som viser tydeligst en liten økning når det gjelder ynglinger. Av de 147 individene var 96 (65 %) tidligere påvist i Norge, noe som er en betydelig nedgang i antall gjenfunn sammenlignet med tidligere år. Som før ble flest bjørner påvist i fylkene Finnmark (50), Hedmark (40) og Nord-Trøndelag (32). DNA, brunbjørn, Ursus arctos, DNA profiler, overvåking, Norge, DNA, brown bear, Ursus arctos, DNA profiles, monitoring, Norway
Sammendrag
I prosjektet er det undersøkt korleis skadebeiting av hjort påverkar avlingsnivå i fulldyrka eng, og ein har sett på korleis intensiv beiting av hjort verkar inn på utgongen av dei viktigaste grasartane i engdyrking på Vestlandet. Av resultata går det fram at det berre er timotei som i vesentleg grad har gått ut, dei andre artane syner liten respons før ved 5. engår. Eit unnatak er engrapp, som har respondert positivt på beiting. Timotei er ein viktig grasart ved fornying av eng for å få høg avling og høgt fôropptak, men arten er lite tolerant for beiting. Gjennomsnittleg årleg utgang av timotei var i den beita delen av feltet 11,5 prosentpoeng, medan den i kontrollfeltet var på 7,5. I den beitepåverka delen av feltet har den årlege utgangen av timotei vore høgst dei tre første engåra, medan den i kontrollrutene har vore høgst i tredje og fjerde engår. Det er difor størst skilnad mellom beita og ubeita ruter i tredje engår. Avlingstapet vart i snitt berekna til 122 FEm/daa ved 1. slått i 2008. Dette tilsvara 20 % reduksjon i haustbar grasavling på grunn av hjortebeiting dette året, eit år med stor normalavling for distriktet. I same området blei det året før målt ei redusert grasavling ved 2. slått på 50 FEm/ daa, noko som utgjorde 13 % av haustbar avling. I prosjektet har ein òg utvikla ein takseringsmetodikk med eit tilhøyrande dataverktøy for å rekne ut avlingstap på eng etter beiting av hjort. Takseringsmetoden har vorte prøvd ut og er gjort tilgjengeleg på Bioforsk sine heimesider og Viltskadesenteret.
Sammendrag
Kornarealet har gått kraftig tilbake siden år 2000. Størst nedgang i kornareal finner vi i flatbygdene på Østlandet. Nær halvparten av kornarealet som har gått ut av produksjon her har blitt lagt om til gras. Den største prosentvise nedgangen finner vi i de mer marginale kornområdene i skogbygdene. Her blir tapt kornareal i mindre grad erstattet med økt grasproduksjon, og jordbruksareal forsvinner helt ut av produksjon. Kornprodusentene opplever ofte skifter under 15 dekar som små og utfordrende å drive videre med kornproduksjon gitt dagens rammevilkår, og oppgir at kornøkonomien må bedres for å sikre videre drift av disse arealene. 39 % av kornprodusentene oppgir at arealavhengige tilskudd er de viktigste virkemidlene for å sikre at jordstykker under 15 dekar fortsatt brukes til kornproduksjon. Kartene i denne rapporten illustrerer at der det er gode driftsforhold på en stor andel av arealet, er det også mye fulldyrka areal. Det betyr at i områder med relativt lite fulldyrka areal, og derfor større transportutfordringer mellom skifter, er det også en høyere andel av mer tungbrukt areal. Resultatet fra beregningen om hvor mye det fulldyrka kornarealet vil reduseres om en utelater jordstykker på under 15 dekar viser at det er Østfold og Akershus som vil ha minst reduksjon i areal under et slikt scenario, med en reduksjon på 7-8 prosent. Telemark vil miste mest areal, rundt 20 prosent, mens Oppland ville få en reduksjon på 14 prosent.
Forfattere
John Olav OldertrøenSammendrag
Tore Skrøppa begynte å arbeide ved Skog og landskap for mer enn 40 år siden. Nå er han pensjonist, men fremdeles i jobb. – Det er vanskelig å legge fra seg viktige, interessante og utfordrende arbeidsoppgaver, sier Skrøppa.