Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2015
Forfattere
Siv Aarnes Alexander Kopatz Paul Eric Aspholm Julia Schregel Arnstein Solem Tom Sotkajærvi Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Ved bruk av 10 hårfeller ble det påvist 5 ulike bjørn i kalvingslandet til reinbeitedistrikt 5A/5C fra 15 april til slutten av juni 2015. Det ble også observert individer og sportegn av jerv, gaupe og kongeørn i kalvingslandet. Dataene fra radio-bjeller (Telespor) og e-bjeller (Findmysheep) som ble båret av henholdsvis 20 og 100 simler, indikerte hvordan reinen brukte området og det er også at det er mulig å tolke bevegelsesmønstre og bevegelseshastigheter hos simlene i relasjon til rovdyrene. Ingen av de fem bjørnene var kjent fra området tidligere år og på den andre siden ble det ikke påvist noen av bjørnene som var kjent fra området i 2013 og 2014.
Sammendrag
Arealressurskartet AR5 viser at det er nær 8.8 millioner dekar fulldyrka areal i Norge. Her har vi sett på hvordan disse arealene er spredd utover i landet, og hvordan konsentrasjonen av det fulldyrka arealet varierer mellom fylker. Dette er gjort ved å se på jordbruksareal innen 5 x 5 km ruter. Kartet illustrerer at fulldyrka jordbruksareal er svært ulikt fordelt, med de største konsentrasjonene ofte nær befolkningssentra.
Sammendrag
I 2014 ble det for sjette år på rad samlet inn prøver med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge. Det ble samlet inn 962 prøver i 2014 (703 ekskrementprøver, 247 hårprøver, 11 vevsprøver og 1 blodprøve), noe som er betydelig lavere antall prøver enn forrige år (1246 prøver i 2013). Av disse prøvene var 60 % positive for brunbjørn, og det ble påvist 136 ulike bjørner, hvorav 54 hunnbjørner og 82 hannbjørner. Dette er en reduksjon sammenlignet med forrige år da det ble påvist 55 hunnbjørner og 93 hannbjørner. I løpet av de siste seks årene har andelen hunnbjørner økt, og i 2014 var andelen økt til 40 %. Beregninger av antall ynglinger i samme periode ligger relativt stabilt på ca. 6 ynglinger. Som tidligere år er forekomsten av brunbjørn i hovedsak konsentrert i fylkene Hedmark (43), Finnmark (34) og Nord-Trøndelag (29). Av de 136 individbestemte bjørnene i Norge i 2014 var 93 individer (68 %) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør omtrent samme gjenfunnsandel som forrige år. DNA, brunbjørn, Ursus arctos, DNA profiler, overvåking, Norge, DNA, brown bear, Ursus arctos, DNA profiles, monitoring, Norway
Sammendrag
Rapporten gir en beskrivelse av et beiteområde en verdifull kystlyngheilokalitet. Beskrivelsen av vegetasjon og naturtypeutforminger tar utgangspunktet i kartleggingen fra 2009 og ble supplert under befaringen i 2015. Skjøtselsplandelen er utarbeidet i 2015. Anbefalte skjøtselstiltak er helårsbeite med GNS og rydding av kratt og lauvoppslag. Røsslyngbestanden er i god tilstand slik at det ikke er behov for lyngsviing de nærmeste 5 år. Dersom sitkagran skulle spre seg fra plantefeltene bør smågrana fjernes omgående.
Forfattere
Ivar GjerdeSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Karl ThunesSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Miljøet som dyret lever i er sentralt i dyrevelferdsbegrepet. Hvis sauen ikke takler miljøet vi tilbyr den, vil dette over tid få store konsekvenser for produksjon og dyrehelse. Derfor er det god økonomi å tilby sauen et godt husdyrmiljø. Formålet med denne utredningen var å fokusere på liggeunderlag til sau. Vi skulle oppsummere eksisterende forskningsresultater og ut fra dette vurdere ulike praktiske løsninger som kan være aktuelle for en bedre tilpasning til de internasjonale krav til økologisk saueproduksjon. Økologiforordningen sier at halvparten av totalarealet skal være tett liggeunderlag, ikke spaltegulv. Norge har per i dag et unntak fra dette kravet. I fremtiden kan det hende at dette unntaket faller bort. Litteraturgjennomgangen viste at fullspaltegulv på hele arealet er vanlig i norske sauefjøs og disse er gjerne av strekkmetall, tre, plast eller komposittmaterialer. Sau med full ull og fri tilgang til grovfôr takler temperaturer ned mot -40 °C i innendørs oppstalling. Ved klipping blir det gjerne bare 3-5 mm ull igjen og varmetapet til kalde omgivelser blir stort. Det er i hovedsak perioden rett etter klipping at sauen kan ha behov for tett liggeunderlag som stjeler mindre varme fra kroppen enn spaltegulvet. Nyfødte lam og syke dyr trenger også tett liggeunderlag som hindrer trekk og store varmetap. Praktiske tilpasninger finnes. Tette gulv anbefales ikke. Men forsøk har vist at en kan legge inn smale liggepaller av tre langs veggene, oppå et fullspaltegulv og hengsle disse opp i perioder der det ikke er behov for dem. Om liggepallene ikke er bredere enn 50 cm, har minst 5 % helning og strøs med sagflis vil de fungere greit uten et altfor stort merarbeid for bonden. Andre løsninger kan være gummimatter som legges inn ved behov, oppå spaltegulvet og som gjenbrukes år etter år. Ulike saueraser fordeler seg ulikt i landskapet. Den samme forskjellen i individualdistanse er også funnet hos ulike raser innendørs og en kan tilrettelegge for maksimal liggetid ved å tilby rikelig med liggeplasser langs veggene i bingen. Hver sau trenger antagelig minst 0,9 meter lengde og 50 cm bred liggepall. I tillegg ser en at større og tyngre raser velger å ligge lengre fra hverandre enn mindre foredlede raser med en sterk naturlig flokkingsadferd. Hvor vidt spaltegulv av materialer med lav varmeledningsevne fortsatt kan anbefales som eneste gulv i sauefjøs er ikke avklart. Det er heller ikke enkelt å definere hvor lang tid etter klipping sauen eventuelt kan ha behov for et tett liggeunderlag, da det ikke finnes forsøk som viser ullvekst på norske raser i et arktisk klima.
Sammendrag
Rapporten gir en beskrivelse av kystlyngheilokalitetene på Svinøya, Ytre og Indre Bessværøyan, Lamøya og Gårdsøya i Rødøy kommune, og anbefalt skjøtsel av kystlyngheia. Beskrivelsen av vegetasjon og naturtypeutformingene baserer seg på kartlegging sommeren 2013 unntatt Gårdsøya som har blitt kartlagt i 2015. Kystlyngheia består stort sett av fattige utforminger med varierende fuktighetsgrad. Røsslyng og krekling er mengdearter. Skjøtselsplandelen er utarbeidet i 2015. Den anbefaler tiltak for skjøtsel i form av beiting med spælsau. Store deler av Bessværet har blitt svidd de siste årene og tilstanden til røsslyngbestanden er stort sett god. Derfor er svibehovet begrenset fram til en revidering av skjøtselsplanen om ca. 5 år.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Gunnhild Søgaard Rasmus Astrup Clara Antón Fernández Lise Dalsgaard Signe Kynding Borgen Nikolas Von LüpkeSammendrag
Framskrivninger av opptak og utslipp av CO2 og andre klimagasser fra skog og andre landarealer (LULUCF-sektoren) fram til 2120, utført i tråd med metodikken brukt i klimagassregnskapet for Norge i 2014 (Miljødirektoratet mfl. 2014), presenteres i denne rapporten. Framskrivingene er basert på tre ulike scenarier for fremtidig klima: • Dagens klima. • 2-gradersmålet, det vil si en global temperaturøkning som flater ut på to grader i 2100 (”oppfyller” 2-gradersmålet). Her er RCP 2.6 lagt til grunn. • Business-as-usual, det vil si forventet klimaendring dersom nye tiltak ikke gjennomføres. Her er RCP 8.5 lagt til grunn. iii En videreføring av dagens politikk og virkemiddelbruk er lagt til grunn for framskrivningene. Videre legges til grunn en sannsynlig utvikling for avvirkning ut fra hogstmodenhet og tilgjengelighet av tømmer i norske skoger (Antón Fernández og Astrup 2012). Skog er den viktigste arealkategorien for opptak av klimagasser, med et netto opptak på 30 741 Gg CO2-ekvivalenter i 2012 (Miljødirektoratet mfl. 2014). Framskrivningene viser at skog også i fremtiden vil være den viktigste arealkategorien for opptak av klimagasser, men opptaket vil reduseres betydelig over de nærmeste 100 år. Dette vil skje uavhengig av klimascenario, og skyldes en kombinasjon av økende avvirkning og endring av skogens alderssammensetning. Den skogen som ble plantet i tiårene etter 2. verdenskrig begynner nå å bli hogstmoden, og det vil være et betydelig volum i skog som vil bli hogstmoden de kommende 30 år (Granhus mfl. 2014). Det gir større arealer med hogstmoden skog nær vei, og denne skogen har også større volum per arealenhet enn eldre hogstmoden skog. Dette vil gi økt avvirkning, og dermed høyere utslipp (ettersom all avvirkning regnes som utslipp ved avvirkningstidspunktet i klimagassregnskapet). Skogen i Norge har i dag en ujevn alderssammensetning, med en stor andel av arealet i de mest produktive faser (høy tilvekst, som gir høyt opptak). Med fortsatt forvaltning som i dag vil alderssammensetningen langsomt bli mer jevn, og vi vil få en større andel av gammel skog. Dette resulterer i redusert tilvekst. Lageret av karbon i levende biomasse i skog har økt gjennom hele rapporteringsperioden (1990 – 2012), og fortsetter å øke i framskrivningene. Økningen i rapporteringsperioden skyldes blant annet en aktiv skogforvaltning de siste 60 – 70 årene. Den fremtidige økningen forutsetter at skogen som avvirkes re-etableres med samme treslag og produktivitet som skogen har i dag. Utslippsendringer for de øvrige arealkategoriene vil i større grad være betinget av arealendringer, hvor den totale størrelsen på opptak og utslipp påvirkes av størrelsen på arealet. Gitt en fortsettelse av trenden for perioden 2006 – 2010, vil den største endringen være i arealkategorien bebyggelse, som øker mest både i areal og prosent. Arealet med vann og myr og annen utmark vil være noenlunde stabilt, arealet skog og dyrket mark reduseres, mens arealet beite øker noe. Arealkategorien vann og myr bidrar til netto opptak. Dette skyldes karbonopptak i trær på tresatt myr (myrarealer med trær, men som ikke når skogdefinisjonen). Arealkategoriene dyrket mark, beite, bebyggelse og annen utmark har alle netto utslipp. Dyrket mark vil ha en reduksjon i netto utslipp gjennom de nærmeste 100 år, grunnet reduksjon i areal, mens utslippene fra beite kun vil ha små endringer.