Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
1995
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Olaf Godli Sigrid Berge Stein Erik Hanssen Berit KristiansenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ingrid Ann BergSammendrag
Ved Program for terrestrisk naturovervåking (TOV) er det samlet inn jordvann fra seks overvåkingsflater i 1994. Geografisk plassering av flatene er Børgefjell i Nord-Trøndelag, Lund i Rogaland, Solhomfjell i Aust-Agder, Åmotsdalen i Sør-Trøndelag, Møsvatn i Telemark og Gutulia i Hedmark. Flatene er hovedsakelig anlagt i områder med vegetasjonstype blåbærbjørkeskog. Jordvannsdata fra 1994 er sammenliknet med resultatene fra tidligere års innsamlinger, og det er ikke store endringer å spore. pH er som før på alle flatene, mens konsentrasjonen av Ca i jordvannet i Lund, Åmotsdalen og Gutulia har avtatt noe. I Gutulia kan dette forklares kun som en etableringseffekt, dvs. at Ca-lekkasje fra lysimetrene fører til feilaktig høge verdier for Ca i jordvannet. Denne effekten vil avta etter hvert som tiden fra etablering av lysimetrene øker. Dersom utvaskingen av Ca fra jorda er større enn mengden Ca som frigis gjennom forvitring, vil Ca-konsentrasjonen i jordvannet avta. For flatene i Lund og Åmotsdalen er det likevell mest sannsynlig at redusert Ca-lekkasje fra lysimetrene er den største årsaken til lavere Ca-konsentrasjon i jordvannet. Kjemisk innhold i jordvannet varierer mellom flatene, men for alle flatene har jordvann fra o-sjiktet den høyeste konsentrasjonen av næringskationer.
Forfattere
W. S. WarnerSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Stein MagnesenSammendrag
Denne rapporten behandler resultater fra fem proveniensforsøk med nobeledelgran anlagt på Vestlandet og Sørlandet i perioden 1976 til 1984. Forsøksmaterialet omfatter til sammen 29 frøpartier. Av disse er 20 partier samlet inn gjennom internasjonalt samarbeid (IUFRO), og de øvrige 9 handelsfrø. Overleving på feltene varierte fra 37 til 78%, og den alt overveiende del av avgangen skjedde i løpet av de første årene etter planting. Frostskader er bare registrert i ett felt, der vinterfrost rammet både nåler og knopper. Sikre proveniensforskjeller kunne bare påvises for nåleskadene, som forøvrig hadde en tendens til å avta med proveniensens økende høyde over havet. Skader etter hjortedyr ble observert i alle forsøksfeltene, bortsett fra ett felt som var utstyrt med hjortegjerde. Proveniensen så ikke ut til å ha hatt noen betydning for skadene. For høydevekst er det påvist signifikante forskjeller mellom provenienser, og det er en klar tendens til større vekstkraft med økende breddegrad på opprinnelsesstedet. Best vekst hadde provenienser fra den nordlige delen av utbredelsesområdet i Cascadefjellene i Washington. Effekt av høydelaget kunne ikke påvises i noen av forsøkene. På samtlige felt endret proveniensrekkefølgen seg til dels sterkt i løpet av forsøksperioden. Et gjennomgående trekk var at nordlige provenienser forbedret sin stilling på bekostning av sørlige. Forsøksresultatene viser ingen proveniensbetingete ulikheter i overleving, og det ser heller ikke ut til å være noen klar geografisk variasjon i treslagets frostherdighet. Resultatene tyder likevel på at en for norske forhold bør velge provenienser fra den nordlige delen av Washington. Forsøksresultatene indikerer også at det er fornuftig å beholde den gamle regelen om at nobeledelgrana bør være fra høydelag over ca. 900 m o.h. Forsøkene har også vist at trær av nobeledelgran som vokser på mindre næringsrik jord, lett blir spinkle og får korte nåler. For pyntegrøntproduksjon, der barkvaliteten er avgjørende, bør en derfor bare bruke treslaget på arealer med gode jordbunnsforhold. I distrikter med mye hjort kan det være helt nødvendig med inngjerding av plantefeltene for å få et vellykket resultat. Nobeledelgran passer best i de vintermilde og nedbørrike strøk av Sør-Norge, og er tidligere anbefalt brukt i høydelag 1 til 3 i skogbrukets sankeområder D, F, G, H, I, og J. Verken de nærværende eller andre nyere forsøksresultater gir grunnlag for å endre denne anbefalingen.
Forfattere
Jan-Ole SkageSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ketil HaarstadSammendrag
Erosjon og næringsstofftap overvåkes i en rekke mindre nedbørfelter som representerer ulik jordbruksdrift, klima og jordsmonn i Norge. Overvåkingsprogammet ble satt i gang 1992, men en del av nedbørfeltene har målinger fra midten av 80-tallet. Erosjon og næringsstofftap er beregnet for agrohydrologiske år, 1. mai 1999 30. april 2000. Året 1999/2000 var preget av generelt høye nitrogentap i Grimestadbekken, Vasshaglona og Hotrankanalen (10-12 kg N/dekar), mens det for de øvrige feltene var mindre enn 5 kg N/dekar. I kornfeltene på Østlandet var nitrogentapet 2-5 kg/dekar, som er på nivå med middeltapene for hele måleperioden. I nedbørfelt med overveiende grasdyrking varierte nitrogentapene fra 1-5 kg/dekar, størst i nedbørfelt med størst husdyrtetthet. Svært store fosfortap ble registrert i Grimestadbekken (1220 g/dekar) og Vasshaglona (720 g/dekar) i 1999/00. I Hotrankanalen var fosfortapet 430 g/dekar. I kornfeltene i Akershus varierte fosfortapet 120-340 g/dekar, mens det på Hedmarken var 40 g/dekar. I nedbørfelter med overveiende grasdyrking ble det registret fosfortap på 30-500 g/dekar i 1999/00. Nedbørfeltet med myrjord ga de største tapene. I 1999/00 er det også målt svært høye jordtap i Grimestadbekken (730 kg/dekar) og Vasshaglona (140 kg/dekar). I Skuterud-, Mørdrebekken og Hotrankanalen var jordtapet ca 260 kg/dekar, mens det i Naurstadbekken og Vasshaglona lå jordtapene på ca 130 kg/dekar. Jordtapene fra Rømua var meget lave (60 kg/dekar) i 1999/00, sammenlignet med andre felt i tilsvarende områder. Kolstad-, Time- og Volbubekken hadde jordtap på ca 10 kg/dekar. Vannkvaliteten i jordbrukspåvirkede innsjøer er klassifisert i intervallet mindre god til meget dårlig.
Forfattere
Mekjell MelandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag