Hopp til hovedinnholdet

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2021

Til dokument

Sammendrag

Management of Earth’s surface albedo is increasingly viewed as an important climate change mitigation strategy both on (Seneviratne et al., 2018) and off (Field et al., 2018; Kravitz et al., 2018) the land. Assessing the impact of a surface albedo change involves employing a measure like radiative forcing (RF) which can be challenging to digest for decision-makers who deal in the currency of CO2- equivalent emissions. As a result, many researchers express albedo change (1α) RFs in terms of their CO2-equivalent effects, despite the lack of a standard method for doing so, such as there is for emissions of well-mixed greenhouse gases (WMGHGs; e.g., IPCC AR5, Myhre et al., 2013). A major challenge for converting 1α RFs into their CO2-equivalent effects in a manner consistent with current IPCC emission metric approaches stems from the lack of a universal time dependency following the perturbation (perturbation “lifetime”). Here, we review existing methodologies based on the RF concept with the goal of highlighting the context(s) in which the resulting CO2-equivalent metrics may or may not have merit. To our knowledge this is the first review dedicated entirely to the topic since the first CO2-eq. metric for 1α surfaced 20 years ago. We find that, although there are some methods that sufficiently address the time-dependency issue, none address or sufficiently account for the spatial disparity between the climate response to CO2 emissions and 1α – a major critique of 1α metrics based on the RF concept (Jones et al., 2013). We conclude that considerable research efforts are needed to build consensus surrounding the RF “efficacy” of various surface forcing types associated with 1α (e.g., crop change, forest harvest), and the degree to which these are sensitive to the spatial pattern, extent, and magnitude of the underlying surface forcings.

Sammendrag

Statskog eier om lag 8% av Norges produktive skogareal. Skogen er dominert av en stor andel hogstmoden skog og en overvekt av skog på lavere boniteter. Tilveksten i skogen er svakt avtagende noe som sannsynligvis skyldes skjev aldersklasse fordeling med mye eldre skog. Hogsten i skogen er kun om lag en tredjedel av tilveksten og fører til en sterk oppbygging av det stående volum på Statskog sine eiendommer. Når tilveksten er høyere enn avvirking vil man vanligvis forvente et opptak av karbon i skogen. Dette er også tilfellet for Statskog hvor det er estimert et karbonopptak på om lag 1,5 mill. ton CO2 per år. Karbon opptaket er litt mindre nå enn det var tidligere ettersom tilveksten er fallende og hogsten har vært svakt økende. Når man driver hogst er det fossile utslipp knyttet til hogst, terrengtransport, og tømmerbil transport. Mellom 2010 og 2019 har utslippene fra hogst og transport variert mellom 1 600 tonn CO2 og 4 900 tonn CO2 avhengig av hogstkvantum. Det er viktig å fremheve at utslippene fra transport og hogst er minimale sammenlignet med opptaket av CO2 i skogen til Statskog. Når man avvirker skog produseres det materialer som kan erstatte fossil intensive materialer til andre sektorer slik som bygg og energi. Det er vanskelig å direkte kvantifisere substitusjonen av fossil intensive materialer da effekten er avhengig av de spesifikke materialene som erstattes og effektiviteten i hele verdikjeden. På den andre siden er substitusjon en viktig del av klimaeffekten ved hogst og bør inkluderes når man vurderer klimaeffekter av skogsdrift. Hvis vi antar at skurlast produsert fra avvirkningen til Statskog benyttes til å erstatte stål er det estimert at substitusjonen mellom 2010 og 2019 har variert mellom 32 000 og 99 000 tonn CO2 per år. Substitusjonseffekten er dermed mye høyere enn utslippene fra hogst og transport, men likevel små i forhold til opptaket av karbon i skogen til Statskog. Gjennom skogbehandlingen kan man kraftig påvirke opptaket av karbon i skogen. På lang sikt, er det muligheter for å øke opptaket av karbon gjennom økt plantetetthet og økt bruk av foredlet plantemateriale. Ved å gjødsle skogen kan man oppnå raskt økende opptak av karbon, men den samlede effekten er ikke nødvendigvis så stor da det er begrenset med arealer som er egnet til økt gjødslingsintensitet. Andre tiltak slik som forlenget omløpstid kan også vurderes, men må ses i sammenheng med skogens helsetilstand og effekter på det tilgjengelige hogstkvantum.

Sammendrag

This paper describes a tool that enables farmers to time harvests and target nitrogen (N) inputs in their forage production, according to the prevailing yield potential. Based on an existing grass growth model for forage yield estimation, a more detailed process-based model was developed, including a new nitrogen module. The model was tested using data from an experiment conducted in a grassland-rich region in central Norway and showed promising accuracy with estimated root mean square error (RMSE) of 50 and 130 g m-2 for dry matter yield in the trial. Three parameters were detected as highly sensitive to model output: initial value of organic N in the soil, fraction of humus in the initial organic N in the soil, and fraction of decomposed N mineralized. By varying these parameters within a range from 0.5 to 1.5 of their respective initial value, most of the within-field variation was captured. In a future step, remotely sensed information on model output will be included, and in-season model correction will be performed through re-calibration of the highly sensitive parameters.

Til dokument

Sammendrag

Skogens helsetilstand påvirkes i stor grad av klima og værforhold, enten direkte ved tørke, frost og vind, eller indirekte ved at klimaet påvirker omfanget av soppsykdommer og insektangrep. Klimaendringene og den forventede økningen i klimarelaterte skogskader gir store utfordringer for forvaltningen av framtidas skogressurser. Det samme gjør invaderende skadegjørere, både allerede etablerte arter og nye som kan komme til Norge i nær framtid. I denne rapporten presenteres resultater fra skogskadeovervåkingen i Norge i 2020 og trender over tid. I den landsrepresentative skogovervåkingen har kronetettheten hos gran og furu holdt seg stabil i 2020 sammenlignet med tidligere år. Det ble registrert lite misfarging hos bartrærne. Skadenivået hos både bartrær, bjørk og andre løvtrær var lavere enn i 2019. Abiotiske faktorer med snø, vind og tørke som de viktigste årsakene dominerte skadebildet hos alle treslag. Kjemiske analyser av luft og nedbør i den intensive skogovervåkingen viser at det fortsatt er høyest verdier av antropogene svovel- og nitrogenforbindelser på den sørligste overvåkingsflata i Birkenes grunnet langtransportert forurensing. Den høyeste konsentrasjonen av nitrogendioksid i luft ble målt på stasjonen i Hurdal i 2020, noe som skyldes utslipp fra veitrafikken i regionen. Det var lave nivåer av bakkenært ozon i Norge i 2020 og ingen overskridelser av UNECEs grenseverdi på 5000 ppb-timer for skog. Vegetasjonsanalysene fra Hurdal har påvist en endring i bunn-vegetasjonens artssammensetning grunnet økt lystilgang og mye barnålstrø. Både hogst utenfor overvåkingsflata og flere skrantende, råteangrepne og døde grantrær i flata har bidratt til økt lystilgang og til større strømengde på bakken. Mange grantrær på flata i Hurdal er sterkt preget av råte med lav kronetetthet og mye misfarging. Flere trær på flata har dødd de seinere årene som følge av råteskader, ofte i kombinasjon med andre faktorer som vindfelling og skader etter tørken i 2018 med påfølgende barkbilleangrep. Overvåking av bjørkemålere har vist at fjellbjørkeskogen både i Nord-Norge og fjellregionene i sørlige halvdel av landet har vært utsatt for betydelige utbrudd av bjørkemålere i løpet av perioden 2012–2018. Overvåkingsdata fra 2019 og 2020 tyder imidlertid på at målerbestandene nå er lave eller i sterk tilbakegang i det meste av landet. I Troms har målerbestandene allerede nådd et bunnpunkt, og bestandene er nedadgående også i fjellet i Sør-Norge. Vi forventer derfor at skogen i mesteparten av Norge vil bli mindre utsatt for angrep av bjørkemålere de neste par årene. De fleste fylkene hadde en økning i fangstverdiene i barkbilleovervåkingen i 2020-sesongen. Alle fangstverdiene var imidlertid under 10 000 biller per felle, mens de høyeste verdiene ved slutten av utbruddet på 1970-tallet var rundt 25 000 biller per felle. Fylkene rundt Oslofjorden hadde noen lokale tilfeller av tørke- og barkbilleskader. Det ble ikke funnet noen tydelig økning av fellefangstene i tiden for en annen generasjon, men modellberegninger viser at stor granbarkbille har nok døgngrader til å gjennomføre to generasjoner før overvintring. I august 2020 ble soppen Diplodia sapinea funnet på sterkt skadet vrifuru i Ås kommune. Tidligere har det blitt gjort noen få funn av soppen på andre bartrearter i det samme området. D. sapinea er vanlig i varmere strøk på flere kontinenter, spesielt på furuarter. De pågående klima-endringene har trolig bidratt til at soppen har kunnet spre og etablere seg mot nord, men vi kan heller ikke utelukke innførsel av soppen via plantemateriale til bruk i grøntanlegg eller skog. D. sapinea er trolig bare i etableringsfasen i Norge, og har til dags dato gjort liten skade på våre stedegne bartrær.....