Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2004
Forfattere
Alhaji JengSammendrag
Presentation to The African Development Bank Tunis, 2 May 2004
Sammendrag
Artikkelen beskriver vær og vekstforhold for kornproduksjon på Østlandet i 2003
Forfattere
Karen Refsgaard Marta Ebbesvik Thor Johannes Rogneby Berit Rogstad Kjell StavenSammendrag
ØkologiPlan er et nytt økonomisk planleggingsverktøy for økologisk korn- og kjermebelgvekstdyrking. Det er utviklet nye prinsipper for dekningsbidragskalkyler som er tilpasset økologisk landbruk, bl.a. med bakgrunn i at økologisk landbruk er avhengig av flerårig vekstskifteplanlegging og har større avlingsvariasjon mellom år.
Forfattere
Stine Vandsemb (permisjon)Sammendrag
Rapporten gir en vurdering av betydningen av fangvekst for nitrogentapet i Hedmark Fylke. Formålet med bruk av fangvekst er at graset skal ta opp nitrogen utover høsten etter at kornet er høstet. Fangveksten pløyes vanligvis ned om våren, bidrar også til å øke arealet med stubb og er positivt i forhold til å redusere risikoen for tap av jord og partikulært fosfor. Norge har forpliktelser i henhold til Nordsjøavtalen om å redusere nitrogentapet fra jordbruksarealer med 50 % innen 2005. Hedmark fylke er ansvarlig for å lage et Regionalt miljøprogram med føringer for bruk av midler innen den tidligere ordningen Tilskudd til endret jordarbeiding. Tilskudd til fangvekst er en del av denne ordningen. I 2002 ble det sådd fangvekst på ca 58 000 daa i Hedmark. I gjennomsnitt ble ca 10 % av alt vårkornareal i kommunene (12 av 22) i Hedmark tilsådd med fangvekst i 2002. Det er beregnet at arealet med fangvekst i Hedmark i 2002 ga et nitrogenopptak i fangveksten på ca 120 tonn N. Beregningen er basert på et antatt opptak i fangveksten på 2,1 kg N/daa. Dette utgjør ca 4 % av det beregna totale årlige nitrogentapet fra jordbruksarealet i Hedmark til Nordsjøen. En effekt på 3 kg N/daa vil tilsvarende gi et totalt nitrogenopptak på ca 170 tonn. De beregnede verdiene tilsvarer innhold av nitrogen i fangvekstens overjordiske plantedeler. Nitrogentap ut i vannforekomstene vil også være påvirket av prosesser i rotsonen, i vegetasjonssoner, i eventuelle fangdammer eller våtmarker. Fangvekst er vist å være et effektivt miljøtiltak i forhold til å redusere nitrogenavrenningen fra jordbruksarealer. Reduksjon på mellom 20 - 60 % i nitrogenavrenningen er vist gjennom svenske forsøk og modellsimuleringer. Effekten varierer i forhold til bl.a. gjødslingsnivå, etablering av fangveksten, jordtype og jordarbeidingstidspunkt. Modell-simuleringer under norske forhold har gitt ca 20 % reduksjon i årlige nitrogentap for et helt nedbørfelt. Effekten varierte fra 9 - 26 % og arealet med fangvekst varierte fra 12 - 36 % av totalt jordbruksareal. Svenske forsøk har vist at ved å utsette høstpløyingen fra tidlig til sein høst vil mineraliseringen av planterester bli redusert og dermed også risikoen for tap av næringsstoffer på høsten. I Norge vil det imidlertid være mest hensiktsmessig å vårpløye arealer, spesielt dersom de er erosjonsutsatte. Norske forsøk har vist at det kan forekomme utfrysing av løst fosfor fra fangvekst og at dette kan øke ved flere fryse-tine episoder. Selv om fangveksten reduserer nitrogenavrenningen kan risikoen for utfrysing av løst fosfor fra plantematerialet øke. Ved vurdering av tiltak lokalt kan man ta hensyn til den lokale vannkvalitet og vurdere nitrogen og fosforeffekten ved valg av tiltak.
Forfattere
Audun KorsæthSammendrag
To jordstykker er med i denne undersøkelsen; et svakt hellende areal på utpreget leirjord i Vestfold og et sterkt kupert areal på morenejord med innslag av myr på Hedemarken. På leirjorda ble det våren 2003 tatt ut 176 prøver fra matjordlaget (0-20 cm) i et rutenett på 20 x 20 m. For hver fjerde matjordprøve ble det tatt ut en undergrunnsprøve (20-50 cm), tilsvarende et rutenett på 40 x 40 m (48 prøver). På morenejorda ble det våren 2003 tatt ut 310 jordprøver fra matjordlaget i et rutenett på 20 x 20 m. Jordprøvetakingen ble utført av Jordforsk. Alle matjordprøvene ble analysert for moldinnhold, pH, P-AL, K-AL, Mg-AL, Ca-AL, Na-AL og K-HNO3. Et utvalg av prøvene ble i tillegg analysert for kornstørrelsesfordeling (på leirjorda; alle prøvene), vanninnhold og utbyttbare kationer. Alle undergrunnsprøvene på leirjorda ble analysert for kornstørrelsesfordeling, og et utvalg ble også analysert for kationutbyttekapasitet. Målinger av jordas elektriske ledningsevne ble målt begge steder med instrumentet EM38. Konklusjoner. Målinger av jordas elektriske ledningsevne er sterkt korrelert med mange jordegenskaper på ulike jordtyper. En finner best samsvar mellom ledningsevnen og den eller de av jordegenskapene som varierer mest innenfor et jordstykke. Jord med lik ledningsevne har i stor grad like jordegenskaper Hvilke jordegenskaper som er lik innenfor områder med samme ledningsevne varierer imidlertid fra sted til sted og må kalibreres ut fra jordprøver i hvert enkelt tilfelle.
Forfattere
Jens Rohloff Ruth Mordal Steinar DraglandSammendrag
Between 2001 and 2002, plant collections from wild populations of Norwegian tansy (Tanacetum vulgare L.) were studied with a focus on essential oil (EO) yield and composition in order to characterize the chemotypical EO variability. Tansy collections of 40 different locations from North, Mid- and South Norway were transplanted to the Apelsvoll Research Centre Div. Kise in 2000 and grown for 2 years before the aerial parts (leaves and flower buds) were harvested in June 2002. The EO from individual plants was isolated from dried plant material by hydrodestillation and analyzed by gas chromatography-mass spectrometry (GC-MS) on a DB5 column at the Plant Biocenter. The EO yield ranged between 0.35 and 1.90% (v/w) (average: 0.81%); the most abundant thujone plants were especially rich in EO volatiles (0.95%). On the basis of GC-MS data. seven chemotypes could be identified as follows: A. alpha-thujone (two individuals); B. Beta-thujone (22); C. camphor (six); D. chrysanthenyl acetate/chrysanthenol (three); E. chrysanthenone (two); F. artemisia ketone/artemisia alcohol (three); and G. 1,8-cineole (two). The thujone chemotype was dominated by beta-thujone (81%) associated with alpha-thujone, but tansy plants rich in alpha-thujone were also detected (61%). The chemotypical classification of Norwegian tansy genotyes was underscored by preliminary studies from 2001, indicating the genetic uniformity and biochemical stability of the domesticated plants.
Sammendrag
Denne rapporten er en delutredning i forbindelse med prosjektet Forenklet tiltaksanalyse for Haldenvassdraget gjort på oppdrag for Miljøprosjektet i Haldenvassdraget med NIVA som ansvarlig prosjektleder. Jordforsk har utredet jordbruk og spredt avløp. For jordbruk legger rapporten hovedvekt erosjon som kilde til fosforavrenning. Det er gjort en vurdering av erosjonsrisiko og behov for tiltak i de ulike delnedbørfeltene i Haldenvassdraget. Det er beregnet erosjon (GIS avrenning) ved dagens jordarbeiding og effekter av å legge mer areal i ulike erosjonsrisikoklasser i stubb over vinteren. En rekke tiltak er beskrevet som vegetasjonssoner, fangdammer, hydrotekniske tiltak i tillegg til jordarbeidingstiltak. Høsthvete er spesielt fokusert og det anbefales å gjøre spesielle vurderinger i forhold til arealenes lokalisering i forhold til vannforekomster. For spredt avløp foreslås det å gjøre en detaljert feltkartlegging før pålegg om utbedring gis for de nedbørfelt som har store bidrag fra spredt avløp. Som et minimum bør metoden med å utnytte opplysninger i slamtømmeregisteret benyttes. Generelt anbefales at man målretter innsatsen og ser både landbruk og spredt avløp sammen i delnedbørfeltene.Rapporten gir grunnlag for prioritere mellom delnedbørfelter der man kan gå inn på enkeltbruk og enkelteiendommer med detaljert tiltaksplanlegging.
Forfattere
Akiko Satake Ottar N. Bjørnstad Sverre KobroSammendrag
We analyzed berry production in rowan, Sorbus aucuparia L., in southern Norway and examined the ramifying effects of rowan masting on the dynamics of the dominant seed predator and its parasitoid. The apple fruit moth, Argyresthia conjugella Zeller, is a pre-dispersal seed predator of rowan. The larva of the apple fruit moth rely on rowan berries, which in turn is attacked by the parasitoid wasp, Microgaster politus Marsh. We found classic masting in rowan: berry production varied across years (the mean coefficient of variation = 1.02) and was spatially synchronized at large scale (the averaged correlation coefficient = 0.67). Berry production represented a two-year cycle in western but a three-year cycle in eastern Norway. The abundance of the moth and the parasitoid also varied across years and were spatially synchronized. The degree of spatial synchrony decreased and cyclicity became obscure with increasing trophic level. We attempted to assess two different components to the predator satiation, functional and numerical satiations, based on a simple population dynamics model. The observed pattern of seed predation testified that both of functional and numerical satiations were at work in this system. In a comparison at different locations, rowan trees with more variable berry production were more effective in reducing losses to the seed predator. The parasitoids also seemed to experience satiation through the fluctuation in their host abundance. These results show that rowan masting has an adaptive foundation, which impacts the dynamics of higher trophic levels.
Forfattere
Bjørn Molteberg Trond Henriksen Jan TangsveenSammendrag
Gjennom "tilskudd til endret jordarbeiding" har myndighetene stimulert kraftig til økt dyrking av fangvekster som et tiltak for å redusere N-avrenning fra landbruksareal til vassdrag og sårbare sjøområder (EU"s nitratdirektiv). Dette gir et betydelig behov for informasjon om bruk av fangvekster samt behov for ny kunnskap på fagområdet. Prosjektet "Bruk av fangvekster i kornomløp" ble gjennomført for å møte disse utfordringene. I prosjektet har vi undersøkt hvordan valg av såmengde, såmåte og såtid påvirker etablering og vekst av grasarter og -sorter, dyrket som fangvekst i ulike kornarter. Vi har undersøkt i hvilken grad fangvekstene påvirker kornavlingene og -kvaliteten. Vi har også undersøkt hvor stort N-opptak fangvekstene har om høsten og hvor mye N som er igjen i plantene når våren kommer, samt innhold av uorganisk N i jorda. Organisatorisk ble prosjektet delt i tre: 1) Ny kunnskap om praktisk bruk av fangvekster i korn, herunder arter, sorter og dyrkingspraksis (to serier vanlige feltforsøk, henholdsvis 33 og 17 felt ble anlagt). 2) Demonstrere og informere om dyrkingspraksis for fangvekster som kan gi en redusert N-avrenning fra kornareal (to serier med demonstrasjon-/ storskalafelt, henholdsvis 9 og 36 felt ble anlagt). 3) Pilotforsøk vedrørende vintertap av N og P fra fangvekster under norske klimaforhold. I alt har 3 kornarter (vårkorn), 12 forskjellige fangvekster og en underkulturblanding, 2 ulike såmengder, 2 ulike såmetoder og 2 ulike såtider vært testet i forsøk. Bruk av fangvekster reduserte kornavlingene med 0-12 %. Raigras, og spesielt italiensk raigras, konkurrerte hardere med kornet enn hundegras, timotei og engsvingel. Avlingsreduksjonen var størst i hvete og 2-radsbygg, og minst i 6-radsbygg og havre. Tidlig såing av fangvekstene gav større avlingsreduksjon i korn enn sein såing. Såmengden og såmåten hadde mindre betydning for kornavlingene. Bruk av fangvekster reduserte kornets proteininnhold med 0,1-0,4 prosentenheter, men påvirket ikke Hl-vekt, 1000-kornvekt og vannprosent ved høsting. Når det gjelder tilslaget av fangvekstene, var dette avhengig av værforholdene i etableringsfasen på våren og etter tresking om høsten, men det ble også i stor grad påvirket av dyrkingstekniske forhold som valg av art og sort av både korn og fangvekster, såmengde og såtid. Såmåte for fangvekstene hadde liten betydning for tilslaget i disse forsøkene. Godt etablerte fangvekstbestand av raigras tok opp 2,5-3,5 kg N pr. daa i løpet av vekstsesongen, mens de tradisjonelle slåttegrasa timotei, hundegras og engsvingel tok opp 1,5-2,5 kg N. Bruk av fangvekster reduserte jordas innhold av uorganisk N fra midt på sommeren og frem til oktober. Gjennom vinteren ble 20-30 % av oppsamlet N borte fra fangvekstplantene, - mest fra raigrassortene. Om våren var det likevel 2-2,5 kg N/daa i graset. Et godt voksende plantebestand av fangvekster er derfor et effektivt miljøtiltak for å redusere risiko for N-avrenning fra kornareal. Visuell vurdering av fangvekstbestandet om høsten viste nær sammenheng med målt opptak av N. I praksis er dette en rask og god nok metode for bedømmelse av grasets evne til å ta opp N om "inspektøren" har noe erfaring. Såing av fangvekster i bygg samtidig og gjerne i blanding med kornet om våren, gir oftest en sikker og god etablering og en moderat avlingsnedgang. Sorten "Fredrik" italiensk raigras er svært aktuell. Såmengde på 0,5-0,8 kg frø/daa og en avslutning av fangveksten våren etter med pløying kan anbefales. En må imidlertid være nøye med pløyingen slik at fangvekstene blir godt nedmoldet.
Forfattere
Line RosefSammendrag
The effects of four different grazing regimes (rotational grazing by sheep and by cattle and continuous grazing by sheep and by cattle) were investigated during four years in an experiment to restore eight abandoned grasslands in Norway. This investigation showed no significant vegetation response to grazing, even though the abundance of some single species responded to the different grazing regimes. However, grazing may still be a way to restore, conserve and maintain these areas of abandoned grasslands because it opens the landscape and may increase the biodiversity in the grasslands over the long-term. If the main restoration goal is to increase diversity, cattle grazing may be the best solution, even though the control of problem species like Deschampsia cespitosa or Alnus incana may be more effective by sheep grazing. Conservation of particularly valuable habitats like the few still intact species-rich grasslands is important for maintaining biodiversity, since it is very hard to recreate the total species composition found in this type of grasslands, as this investigation revealed. Nevertheless, restoration of more or less severely altered areas like those investigated, that are representative of landscape changes typical throughout Norway, will be necessary because a few small managed areas will not be sufficient to conserve biodiversity in the long term. The preservation of biodiversity can only be achieved through a mosaic of habitats and dispersal corridors at the landscape scale. Therefore, restoring abandoned grasslands like those investigated is necessary to conserve biodiversity at both the species level as well as at the landscape level. In addition, the restored areas may be of importance for people"s well-being and for recreation. Even if the biodiversity in the investigated areas only increased slightly and with few species indicating traditionally managed grasslands, restoration and management of such species-poor grasslands are important to prevent and alter the reduction in different landscape characteristics observed during the last 40 years.