Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2007
Sammendrag
På oppdrag fra Landkreditt har Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) gjennomført en gjeldsundersøkelse på basis av driftsgranskingene for 2006. Driftsgranskingsmaterialet for 2006 omfattet i alt 912 bruk fordelt over hele landet. Av disse brukene hadde 839 bruk registrert driftskredittkonto, 847 bruk hadde ett eller flere langsiktige lån. Gjeldsprosent er høyest i Agder og Rogaland (52,8 %) og Nord-Norge (52,7 %). Samlet gjeld for brukerne har økt mye i gjennomsnitt de siste årene, det samme har gjeldsprosenten. Gjennomsnittlig langsiktig gjeld er høyest Agder og Rogaland med kr 1,45 mill. per bruk og lavest på Vestlandet med kr 0,95 mill. I gjennomsnitt for hele driftsgranskingsmaterialet økte gjeldsprosenten med 10,4 prosentpoeng fra 1996 til 2006. Markedsandelene for de ulike bankene varierer både med tanke på regioner, størrelsesgrupper og driftsformer. For Landkreditt er situasjonen følgende: • Regioner. Høyest andel på Østlandet med vel 20 prosent både når en ser på gjeld på driftskreditt og langsiktig lån. • Driftsform. Landkreditt størst blant bruk med korn og svin. • Brukstørrelse. Landkreditts andel øker med størrelse på brukene fra 3,5 prosent for de minste til 19,6 prosent for de største. • Alder. Landkreditt overrepresentert i gruppene 35-55 år, og underrepresentert i den yngste gruppen. • Kredittramme. Kunder i Landkreditt utnytter 76 prosent av innvilget kredittramme på driftskredittkonto. Østlandsbøndene har høyest utnyttingsgrad av kredittrammen. […]
Sammendrag
Bondens marked er en markedsplass hvor produsenter fra et geografisk avgrenset område selger sine egne produkter, hovedsakelig matvarer, direkte til forbruker. Tilbyderne trenger ikke være gardsbruk, men det må være småskalavirksomheter som produserer eller bearbeider lokale råvarer. Disse får gjennom Bondens marked direkte kontakt med kundene, mens forbrukerne kan handle fersk, lokal mat eller andre spesialprodukter rett fra produsentene. Bondens marked ble lansert som et pilotprosjekt i Norge i august 2003 og bygger på erfaringer fra land med lange tradisjoner for konseptet Bondens marked. Allerede i første sesong fant man Bondens marked i ni byer og som raskt økte til 21 lokale markeder i 2006. Formålet med produsentundersøkelsen har vært todelt. Det første formålet var å evaluere markedene for å kunne avdekke forbedringspotensial for markedsstedene og for organisasjonen i sin helhet. Dette skal bidra til videre utvikling av Bondens marked til en robust og bærekraftig markedskanal og tilby etablerte og nye produsenter en attraktiv markedsmulighet. Det andre formålet var å undersøke ringvirkninger av å delta på Bondens marked. Vi ønsket å finne ut av hvorvidt en ny markedskanal som Bondens marked har bidratt til næringsutvikling, innovasjon og entreprenørskap blant deltakerne og i lokalmiljøet. […]
Sammendrag
I 2005 var 3,5 % av jordbruksarealene økologiske, og det var registrert 2 496 godkjente, økologiske produsenter i Norge. Andelen økologisk produksjon varierer mellom ulike landsdeler og produksjoner. Produksjonen av økologisk melk var på 25,6 mill. liter, eller om lag 1,7 % av totalproduksjonen av melk i 2005, mens for eksempel innveid mengde storfeslakt bare utgjorde 0,6 % av totalproduksjonen. Det er et klart vekstpotensial for økologisk produksjon i Norge, og for mange økologiske produkter kan det også være mulig å øke andelen som faktisk når markedet som økologisk. Storhusholdningsmarkedet i Norge kan deles inn ifølgende virksomheter: Institusjonsmarkedet som i hovedsak er offentlig, kantine og catering som er både privat og offentlig og hotell- og restaurantmarkedet som i hovedsak er privat. Storkjøkken på institusjoner serverer mat til pasienter, pleietrengende og andre, mens kantinene selger maten til sine kunder. Økologiske varer er noe dyrere enn konvensjonelle. Mens institusjonskjøkken må kompenseres for de økte kostnadene ved å øke andelen økologiske matvarer, kan kantiner velge å hente inn merkostnaden ved økologiske råvarer ved å ta en høyere pris. Hvor mye prisen kan øke ved omlegging til økologiske uten at etterspurt mengde reduseres, er ikke kjent. Hvilken mat som serveres vil ha noe å si for mulighetene til å substituere en eksisterende meny med en annen. Eksempelvis kan det tenkes at en kantine som i hovedsak serverer tørrmat lettere vil kunne oppnå et mål om en viss andel økologiske varer ved å bytte til relativt rimelige leveranser av økologiske bakervarer og økologisk ost og melk; mens et storkjøkken som i hovedsak serverer varmmat vil kunne ha vanskeligheter med å få relativt rimelige leveranser av økologiske poteter, kjøtt, fisk og grønnsaker. […]
2006
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Systemet med etterkontroll og etterregning er basert på Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk av 12.12.03 som ble endret 10.06.05 med ikrafttredelse 01.07.05, og det er forskriften slik den lød fra denne datoen som er grunnlaget for denne etterkontrollen. Den tidligere Forskrift om sats for produksjonsfløte inngår nå i den generelle satsforskriften. Satsen for produksjonsfløte ble i forbindelse med forskriftsendringen endret fra kroner 16,725 til kroner 16,73. Beregningene i etterkontrollen er gjennomført i henhold til Retningslinjer for beregning av råvareverdier i prisutjevningsordningen for melk fra SLF fastsatt 12.12.03 og på de prinsipper for etterkontroll som er utviklet gjennom NILFs foregående etterkontroller. Kontrollen av prisutjevningen har som formål å undersøke om markedsregulators faktiske (gjennomsnittlige) råvareverdiuttak er i samsvar med de forutsetninger som er satt i Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk. For å ivareta dette formålet er det nødvendig å gjøre beregninger for hele varespekteret inndelt etter de respektive grupper i utjevningen. For å kunne få informasjon om utviklingen i råvareverdi på enkelte sentrale produkter, har SLF bedt om at NILF utarbeider en detaljert kontroll som omfatter i alt 30 enkeltprodukter. Vi har nå et system med én målpris på all melk. Målprisen kombinert med avgifter og tilskudd i prisutjevningsordningen skal være utgangspunktet for markedsregulators prissetting i markedet og industriens faktiske råvarekostnader. For å kunne gjennomføre en etterkontroll for halvåret som forskriften foreskriver, har vi lagt sammen veid noteringspris og satsene for avgifter og tilskudd i de ulike gruppene. Med bakgrunn i disse råvarekostnadene er NILF bedt om å regne gjennomsnittlige faktiske råvareverdier for andre halvår 2005. Markedsregulator registrerer noteringsprisen ukentlig, og for andre halvår 2005 var den veide noteringsprisen 3,818 kroner. […]
Sammendrag
Systemet med etterkontroll og etterregning er basert på Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk av 12.12.03 som ble endret 10.06.05 med ikrafttredelse 01.07.05, og det er forskriften slik den lød fra denne datoen som er grunnlaget for denne etterkontrollen. Beregningene i etterkontrollen er gjennomført i henhold til Retningslinjer for beregning av råvareverdier i prisutjevningsordningen for melk fra SLF fastsatt 12.12.03 og på de prinsipper for etterkontroll som er utviklet gjennom NILFs foregående etterkontroller. Kontrollen av prisutjevningen har som formål å undersøke om markedsregulators faktiske (gjennomsnittlige) råvareverdiuttak er i samsvar med de forutsetninger som er satt i Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk. For å ivareta dette formålet er det nødvendig å gjøre beregninger for hele varespekteret inndelt etter de respektive grupper i utjevningen. For å kunne få informasjon om utviklingen i råvareverdi på enkelte sentrale produkter, har SLF bedt om at NILF utarbeider en detaljert kontroll som omfatter i alt 31 enkeltprodukter. Vi har nå et system med én målpris på all melk. Målprisen kombinert med avgifter og tilskudd i prisutjevningsordningen skal være utgangspunktet for markedsregulators prissetting i markedet og industriens faktiske råvarekostnader. For å kunne gjennomføre en etterkontroll for halvåret som forskriften foreskriver, har vi lagt sammen veid noteringspris og satsene for avgifter og tilskudd i de ulike gruppene. Med bakgrunn i disse råvarekostnadene er NILF bedt om å regne gjennomsnittlige faktiske råvareverdier for første halvår 2006. Markedsregulator registrerer noteringsprisen ukentlig, og for første halvår 2006 var den veide noteringsprisen 3,82 kroner. […]
Sammendrag
Reindriftsnæringen i Norge er en av de viktigste bærerne av samisk kultur og identitet, og har en stor betydning for det samiske samfunnet både økonomisk, sysselsettingsmessig, sosialt og kulturelt. Reindriftsbransjen produserer årlig mellom 1 500 og 2 500 tonn reinkjøtt til det norske markedet, dvs. et relativt lite volum som tilsvarer et forbruk på kun 0,5 kg per person i året. Reineiernes slakteuttak påvirkes av endringer i både produksjons- og markedsforhold og slakteuttaket er derfor noe varierende. Importvernet skal også skjerme reindriftsnæringen mot konkurrerende import. For å sikre stabil tilførsel av reinkjøtt til det norske markedet, har man regulert importen med sikte på å kompensere for svingninger i slakteuttaket. På bakgrunn av den vanskelige markedssituasjonen i 2003, ble det verken i 2004, 2005 eller foreløpig i 2006 åpnet for importkvoter for reinkjøtt. I 2005 var importen kun på 15,3 tonn reinkjøtt mot 713,7 tonn i 1999. Mesteparten av det som ble importert siste året, var fra Sverige og Finland. Eksporten av reinkjøtt fra Norge er relativt begrenset, bl.a. pga. høyt prisnivå. Reineiere og driftsenhetene i reindriftsnæringen utgjør det første leddet i verdikjeden frem til forbruker. Reineierne har på markedssiden liten tradisjon for å organisere seg og står i markedet dermed frem som en fragmentert gruppe. Dette har delvis endret seg de siste årene som følge av at Boalvvir BA, reineiernes eget salgslag, ble etablert i 2004. Industrileddet er naturligvis mer konsentrert. I dag finnes det 20 registrerte reinslakterier hvorav de fem største slakteriene står for 8085 % av all slakt. Enkelte av disse slakteriene videreforedler og distribuerer kjøttet ut til forbrukermarkedet selv, mens andre leverer kjøtt til ulike videreforedlere og grossister, deriblant Gilde Norsk Kjøtt. Reinkjøttet blir videre distribuert til de ulike forbrukermarkedene. Tidligere gikk den største andelen av reinkjøtt til storhusholdningsmarkedet, men det har de senere årene blitt en vriding der større deler av reinkjøttet selges i dagligvaremarkedet. En økende del av reinkjøttet selges også som lokalproduserte produkter gjennom andre markedskanaler. […]
2005
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Denne rapporten er utarbeidet for å belyse utviklingen i bruttomarginer i kjøttsektoren. Utgangspunktet for undersøkelsen er en rapport fra 2001 som viste at fra vinteren 1998/1999 til vinteren 2000/2001 ble prisen til bonde redusert med 2,01 kroner per kg ferdigvare. Bruttomarginene i kjøttindustrien økte i denne perioden, mest tydelig i foredlingsindustrien hvor marginen økte med 1,83 kroner per kg ferdigvare (tilsvarer ca. 11 prosent økning), men økningen i slaktemargin var også betydelig og utgjorde den relativt største økningen (37 prosent). Bruttomarginen i handelen ble redusert med 0,31 kroner per kg, og forbrukerprisen gikk opp med 0,52 kroner per kg. Ambisjonene for undersøkelsen har vært å kartlegge utviklingen i bruttomarginene på de forskjellige ledd i verdikjeden, ikke å forklare hvorfor marginene har utviklet seg slik de har. Som bakgrunn er det tatt med et kapittel om utviklingstrekk i kjøttbransjen og dagligvarehandelen, om kostnadsstruktur, økonomisk resultat og utvikling i viktige kostnadskomponenter. […]
Sammendrag
Formålet med notatet har vært å sammenfatte relevant markedsinformasjon om hjortekjøtt. Dette skal gi hjortenæringa (produsenter og foredlere av vilt og oppdrettet hjortekjøtt) et bedre beslutningsgrunnlag for videre utvikling av næringa og markedet for hjortekjøtt. Notatet bygger på kvalitativ metode supplert med tilgjengelige sekundærdata fra bl.a. Norsk Hjortesenter og annen offentlig tilgjengelig informasjon. I Norge var den totale tilgangen av hjorte-/dåhjortekjøtt i 2004 om lag 1 600 tonn. I dag er det ca. 60 hjorte-/dåhjortoppdrett i Norge, som står for 1–2 prosent av dette kjøttet. Om lag 90 prosent av tilgangen på hjorte-/dåhjortekjøtt kommer fra jakt, mens de resterende 8–9 prosentene kommer fra import. Det meste av kjøttet som omsettes på det norske HORECA1- og dagligvaremarkedet er importert. Det finnes ulike tollkvoter som importørene benytter, og utnyttelsesgraden av disse kvotene er tilnærmelsesvis 100 prosent. Hovedandelen av hjortekjøtt som blir importert, importeres fra New Zealand av 7–8 forskjellige aktører/importører. Det totale engrosforbruket av kjøtt i Norge er beregnet til 337 000 tonn i 2004. Av dette utgjør viltkjøtt 7 600 tonn. Flesteparten av norske forbrukerne har liten eller ingen tilgang til hjortekjøtt, og mange har aldri tilbredt et hjortemåltid selv. Hjort spises til festmiddager/ finere familiemiddager og er i stor grad et sesongprodukt. Store deler av kjøttet som kommer fra jakt omsettes direkte i det private markedet. Det importerte kjøttet går til dagligvare- og HORECA-markedet, mens norsk oppdrettskjøtt omsettes både i det private, i dagligvare- og i HORECA-markedet. Totalt omsettes det ca. 1 360 tonn hjortekjøtt privat, 50 tonn i dagligvaremarkedet og 190 tonn i HORECA-markedet. Det er et omfattende innkjøpssamarbeid, og de største innkjøpsgrupperingene er Gressgruppen, Noresavtalen, Innkjøpsguppen og Norsk Kjøtthandel. […]