Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2019
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Tilførsler av jord, næringsstoffer, plantevernmidler og fekal forurensning forringer vannkvaliteten i vann og vassdrag. Fosfor er det næringsstoffet som hovedsakelig forårsaker eutrofiering og algeoppblomstring i ferskvann i Norge, og avrenning fra jordbruksjord er en av de viktigste tilførselskildene. Vannressurslovens § 11 setter krav om at det opprettholdes et begrenset areal med naturlig vegetasjon langs alle vassdrag med årssikker vannføring. I tillegg har tiltak med grasdekte kantsoner mellom åker/eng og vassdrag vært gjennomført i mange år, og støttes av ulike tilskuddsordninger. Vegetasjon binder jorda og beskytter mot erosjon og overflateavrenning, samt forbedrer jordstrukturen. Klimaendringer med økt nedbør og mer intense nedbørepisoder øker faren for avrenning fra jordbruksareal, og gir større utfordringer til god jordbruksdrift og gode renseløsninger. Dette faktaarket beskriver kort renseprosesser og faktorer som påvirker renseevnen til kantsoner mellom åker/eng og vassdrag. For å lette lesingen av faktaarket har vi kun tatt med et begrenset utvalg litteraturhenvisninger i teksten, og henviser til NIBIO-rapport Vol. 3 nr. 14. 2017, hvor det gis en mer omfattende gjennomgang av dette tema, med fullstendig litteraturreferanse.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Fisk er en viktig parameter når man skal vurdere økologisk tilstand i forhold til vannforskriften. Romeriksåsene er et område som har vært benyttet i flere 100 år og hvor mennesker har satt spor etter seg. 17 lokaliteter og 20 potensielle vandringshindre ble derfor vurdert i 2017 og 2018 med hensyn til fisketetthet, fragmenteringsgrad og barriereeffekt. Totalt viste 13 objekter seg å være vandringshindre for fisk, og trenger utbedring for å oppnå minst god økologisk tilstand.
Forfattere
Arne N. Linløkken Ruben Alexander Pettersen Else Berit Stenseth Wenche Johansen Kirsten Frydenlund Robert C. WilsonSammendrag
Sammendrag Det ble samlet inn vevsprøver fra settefisk i Hunderfossen settefiskanlegg og fra settefisk (fettfinneklippet) gjenfanget i Vorma og fra villfisk fanget i Vorma. Det ble analysert på åtte mikrosatellitter i prøver fra til sammen 93 ørret. All settefisk var fra Hunderfossen, avlet av ville foreldre av Hunder/Lågen stammen. Generelt var den genetiske variasjonen høy med allelantall pr. locus (mikrosatellitt) varierende fra 5,75 til 9,50, og observert heterozygositet (HO) varierte fra 0,772 til 0,825, og observert heterozygositet var høyere enn forventet heterozygositet (HE = 0,694-0,780) i alle grupper. Resultatene tydet på at det er en egen ørretstamme i Vorma, og som sannsynligvis gyter i området nedenfor Svanfossen. Alder og lengde blant villfisken som ble analysert, viste betydelig variasjon i vekst, og det kan være flere subpopulasjoner representert i materialet. Noen har rask «innsjøvekst» som er vanlig i Mjøsa, og som også gjenfanget settefisk viste, mens andre hadde et annet vekstmønster. Det var for eksempel en vill ørret på åtte år som var 325 mm og en som var åtte år og 645 mm lang. Blant fem år gamle og eldre settefisk, var alle ≥ 400 mm. De genetiske analysene viste at villfisken skilte seg noe fra gjenfanget settefisk, og hadde for eksempel hele 15 private alleler. Settefisken fra fiskeanlegget skilte seg fra de andre gruppene, og hadde lavest genetisk variasjon, noe som kunne forventes ettersom den var av bare en årsklasse, basert på et begrenset antall foreldre. De gjenfangede settefiskene representerte til sammen seks årsklasser, som til sammen gav en genetisk variasjon litt mindre enn det som ble funnet for villfisk gruppa som bestod av åtte årsklasser. Beregnet effektiv populasjonsstørrelse var 12,5 til 495 fisk, og den var lavest blant settefisk fra fiskeanlegget. Det er naturlig ettersom fisken det ble tatt prøver av i anlegget var av samme alder/årsklasse, mens de andre gruppene bestod av seks til åtte aldersgrupper/årsklasser. Effektiv populasjonsstørrelse var størst i gruppen gjenfanget settefisk.
Forfattere
Ruben Alexander PettersenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Utsetting av ørret er et mye brukt tiltak for forsterkning av fiskebestanden i vann med lav reproduksjon i forhold til fiskeaktiviteten. Det finnes lite data på hvor godt tiltaket virker, og hvor mange av de utsatte ørretene som blir fisket. I denne undersøkelsen ble det målt, veid og merket 2642 ørreter som ble satt ut i 88 vann i Akershus, Oslo og Østfold. Opplysninger om gjenfangster ble innhentet gjennom en fiskekonkurranse der fiskere kunne vinne premier ved å registrere fangstene sine, både merkede og umerkede, på en internettside opprettet for prosjektet. Det ble benyttet to typer merker der den ene ga større premier. Ved hjelp av fangsttallene for de forskjellige årsklassene var det da mulig å beregne graden av underrapportering. Prosjektet varte i tre år, og da hadde totalt 300 fiskere meldt inn fangster. Av disse var 14 % kvinner og 86 % menn. 17 % var under 20 år, og 41,4 % var mellom 20 og 40. Gjennomsnittsalderen var 37 år. 36 % var medlem av NJFF. De fleste reiste mindre enn 15 km i luftlinje for å fiske, og kort vei fra parkeringsplass ga flere besøkere til vannet. De fleste meldte inn én fangst. Høyere alder ga større sannsynlighet for flere fangster. Meitefiske var vanligst (44 %), etterfulgt av sluk/spinner/wobbler (31 %) og fluefiske (25 %). Fisket i disse områdene favner videre enn hva som er funnet andre steder, med høyere kvinneandel, høyere andel barn og unge, lavere gjennomsnittsalder og høyere andel mindre erfarne fiskere. Det antas at dette henger sammen med den gode tilgjengeligheten til fiskevannene og at ørretfiske i større grad er et lavterskelfiske enn f.eks. laksefiske. Det ble meldt inn rundt 625 fangster, hvorav 394 var merket. Fangstsannsynligheten for treårig ørret satt ut om våren var 45–62 % den første sesongen. For toårig ørret satt ut om våren var den 29–37 % den første sesongen, og for tosomrig ørret satt ut om høsten var den 27–38 % påfølgende sesong. Sannsynligheten for å overleve til neste sesong, gitt at fisken ikke ble fanget, var 5–15 % for treårig fisk, 7–28 % for toårig fisk og 51–84 % for tosomrig fisk. Totalt blir størst andel av de treårige fanget, mens de tosomrige lever lengst i det fri. Registreringssannsynligheten for gråmerket fisk (liten premie) var 34–40 %, mens den for blåmerket fisk (stor premie) var 68–79 %. Vektutviklingen var best for de tosomrige fiskene og dårligst for de treårige. I vann med gjedde var overlevelsen lavere enn i vann uten gjedde. Å sette ut to- eller treårig fisk om våren kan egne seg f.eks. i vann med høyt fisketrykk der man vil at flest mulig skal få fisk. Å sette ut tosomrige om høsten kan egne seg der man ønsker at fisken skal gå en stund i vannet, evt. reprodusere, før den blir fanget, dvs. typisk i mer villmarkspregete vann.
Sammendrag
Recent studies on using soil enhancer material, such as biochar, provide varying results from a soil hydrological and chemical perspective. Therefore, research focusing on soil-biochar-plant interactions is still necessary to enhance our knowledge on complex effects of biochar on soil characteristics. The present study investigated the changes in soil water content (SWC) and soil respiration (belowground CO2 production) over time during the growth of Capsicum annuum (pepper) in pot experiments. Concurrently, we investigated the influence of grain husk biochar with the amount of 0, 0.5%, 2.5%, and 5.0% (by weight) added to silt loam soil. Pepper plants were grown under natural environmental conditions to better represent field conditions, and additional irrigation was applied. SWC among treatments showed minor changes to precipitation during the beginning of the study while plants were in the growing phase. The highest water holding throughout the experiment was observed in the case of BC5.0. CO2 production increased in biochar amended soils during the first few days of the experiments; while the overall cumulative CO2 production was the highest in control and the lowest in BC2.5 treatments. We used the HYDRUS 1D soil hydrological model to simulate changes in SWC, using the control treatment without biochar as a reference data source for model calibration. The simulated SWC dynamics fitted well the measured ones in all treatments. Therefore, the HYDRUS 1D can be an exceptionally valuable tool to predict the hydrological response of different amount of biochar addition to silt loam soil including plant growth.
Sammendrag
The Balaton lake is the focal area of implementing the WFD in Hungary. At present, nutrient loads are primary threat to surface and subsurface water quality in the Balaton watershed. With increasing anthropogenic pressure and increased occurrence of extreme precipitation events in the future the nitrate loads might increase. The goal of this study was to evaluate the combined effect of climate, land use and soil management changes on nitrogen loads in Tetves Creek, which is the tributary of the Balaton lake. We applied the INCA-N (INtegrated CAtchment Model) water quality model to simulate the hydrological processes and nitrate transport for two periods: the current situation (baseline, 2006 to 2015) and for a future period (2046-2055). We calibrated the model against measured discharge and nitrate concentration data. The inorganic nitrogen sub-model was further validated using data of an independent period. The modelling chain was able to reproduce 59% of the variability of average nitrate concentrations in the Tetves Creek for the validation period. After validation, we examined several climate change, land use and nitrogen supply scenarios and their combined effects on runoff and nitrogen loads. Our main conclusions are summarised below.