Ti fakta om bønder og tilskudd

1. Den statlige støtten til norsk jordbruk blir fastsatt i jordbruksforhandlingene mellom staten og bondeorganisasjonene. Støtten har økt betydelig de siste årene.

Nesten alle verdens land støtter sin nasjonale matproduksjon økonomisk. Hvor stor støtten er og hva slags ordninger pengene blir brukt til, varierer imidlertid mye. Unikt for Norge er at bondeorganisasjonene forhandler direkte med staten om hvor stor støtten skal være og hvordan pengene skal bli fordelt. Forhandlingene fører fram til en jordbruksavtale som vedtas av Stortinget, som regel uten endringer.

De siste årene har støtten til jordbruket i Norge økt betydelig, fra 16,7 milliarder kroner i 2020 til budsjetterte 28,8 milliarder kroner for 2025. En av grunnene er at kostnadene har økt kraftig, spesielt i 2021 og 2022. Korona-pandemien og krigen i Ukraina har vært viktige årsaker. Noen av de ekstraordinære prisene har blitt redusert, men det gjennomsnittlige kostnadsnivået er fortsatt høyere enn før 2020.

Den nåværende regjeringen har dessuten forpliktet seg til å gi bøndene en såkalt inntektsjamnstilling med andre grupper i samfunnet. Det vil si at gjennomsnittsbonden skal ha mulighet til å få en like stor inntekt per årsverk fra drifta på gården som folk flest har i lønn. Regjeringen vil også øke selvforsyningsgraden fra 40 til 50 prosent.

2. Støtteordningene for landbruket skal bidra til å oppfylle fire hovedmål for norsk landbruk. Målene er vedtatt av Stortinget

Stortinget har vedtatt fire mål for norsk landbrukspolitikk: Matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig jordbruk med reduserte utslipp av klimagasser. Med noen justeringer fra tid til annen, har målene hatt bred tilslutning over lang tid. Den økonomiske statsstøtten til landbruket skal bidra til at de blir nådd.

Budsjettnemda for jordbruket (der NIBIO er sekretariat), Landbruksdirektoratet, SSB, Ruralis og Agri-Analyse utarbeider statistikk og analyser som sier noe om måloppnåelsen, men det er ikke enkelt å vise i hvilken grad tilskuddene bidrar til å nå de landbrukspolitiske målene. 

3. Mesteparten av statsstøtten til jordbruket blir brukt til å finansiere ulike tilskuddsordninger direkte til det enkelte gårdsbruk

Bøndene får tilskudd per dekar de dyrker og per husdyr på gården, såkalt produksjonstilskudd. Husdyrprodusenter får også tilskudd for å betale en avløser et visst antall timer hvert år. Disse ordningene utgjør over halvparten av statsstøtten til jordbruket. I tillegg gis det tilskudd per kilo solgt vare for flere ulike jordbruksprodukter. Regionalt miljøprogram er en ordning der bønder kan få tilskudd for å utføre tiltak som er positive for klima, miljø og kulturlandskap. Det finnes også erstatningsordninger, investeringsstøtte, frakttilskudd m.m.

Fastsetting av målpriser, markedsreguleringstiltak og tollvern er tiltak som skal gi bonden en bedre pris på det de produserer, og dempe konkurransen fra importerte matvarer.

Mange av tilskuddene er høyere i de geografiske områdene der det er mest utfordrende å drive med jordbruk, en såkalt distriktsprofil. Det gis også høyere arealtilskudd for vekster som er krevende å dyrke. Noen tilskudd fremmer små og mellomstore bruk, for eksempel ved at satsene per dyr er høyere for de som har få kyr enn de som har mange. Tilskuddene skal også gjøre det mer lønnsomt å produsere korn på Østlandet og i deler av Trøndelag, mens kjøtt og melk skal prioriteres i vest og nord. Der er forholdene mindre egnet for dyrking av korn og andre åkervekster. Dette kalles kanaliseringspolitikk. 

​ 

4. Tilskudd utgjør en vesentlig andel av inntektene til norske gårdsbruk, men det er stor variasjon

Det er ikke helt rett fram å tallfeste hvor mye av bondens inntekt som kommer fra tilskudd. En av de beste kildene til informasjon om dette er Driftsgranskinger i jord- og skogbruk. Dette er en regnskapsundersøkelse som omfatter nesten 1000 gårdsbruk der en vesentlig del av inntekten kommer fra landbruket.

For hele landet viser driftsgranskingene for 2023 at 33 % av de totale produksjonsinntektene per gårdsbruk kom fra tilskudd. Dette var før utgiftene ble trukket fra. Forskjellene fra sør til nord var store. Lavest andel var på Jæren med 18 %. I gjennomsnitt mottok et gårdsbruk i dette området nær 890 000 kroner i tilskudd i 2023. I denne landsdelen er produksjonsinntektene vesentlig høyere enn i resten av landet. Jæren har gode dyrkingsforhold og kort avstand fra gård til marked.

I Nord-Norge kom 48 % av de totale produksjonsinntektene fra tilskudd. Produksjonsinntekten per bruk i Nord-Norge var nesten halvparten av den på Jæren. I gjennomsnitt mottok et gårdsbruk i Nord-Norge 1,3 millioner kroner i tilskudd i 2023. Nord-Norge har større begrensninger både i form av klima og store avstander.

De største variasjonene er mellom ulike produksjoner. Gårdsbruk med korn og svinehold fikk i gjennomsnitt bare ni prosent av produksjonsinntektene sine fra tilskudd i 2023. Det står i kontrast til bruk med sau. Sauebrukene fikk nesten 67 % av produksjonsinntekten fra tilskudd i  2023. Jevnt over får husdyrprodusentene en større andel av inntektene fra tilskudd enn planteprodusentene.

Uten tilskudd ville mange flere gårdsbruk fått et negativt økonomisk resultat. Dette gjelder spesielt for landsdeler med krevende driftsforhold og for noen enkeltproduksjoner. Tilskuddene bidrar til å opprettholde jordbruksdrift i hele landet og til en rekke fellesgoder som markedet ikke dekker kostnadene til. I mange bygder spiller gårdsbruk en viktig rolle for bosetting og aktivitet. Bøndene pleier også kulturlandskapet og legger til rette for arter som hører til der.

5. Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder statsstøtte til eget jordbruk

Blant de 38 medlemslandene i OECD (Organisation for Economic Cooperation and Development) er Norge det landet som subsidierer eget jordbruk mest. Tidligere i år leverte OECD en rapport om norsk økonomi. Her er det blant annet regnet ut hvor mye statsstøtten utgjør av den totale verdien av norskproduserte jordbruksprodukter ut fra gården, den såkalte «farm gate price». I disse tallene er verdien av tollvernet regnet med.

I 2002 lå statsstøtten på 125 % av denne verdien. I gjennomsnitt fikk altså en bonde som solgte varer for 100 000 i tillegg 125 000 kroner i støtte. I 2022 hadde støtten gått ned til litt over 80 %. Bare fire andre OECD-land lå over femti prosent; Sveits, Island, Japan og Korea. Gjennomsnittet for OECD landene var på 25 % og snittet for EU var enda litt lavere.

Handelsavtaler som WTO-avtalen og retningslinjer innenfor EØS-avtalen, setter grenser for hvor mye støtte den norske stat kan gi til jordbruket. I forhandlingene med WTO og EU er det blant annet en balansegang mellom Norges mulighet til å eksportere fisk, og ønsket om å begrense import av utenlandske matvarer for å beskytte innenlands matproduksjon.

6. Det er dyrt å produsere mat i et fjelland langt mot nord

Norske bønder produserer i all hovedsak mat til det norske markedet. Høye kostnader og utfordrende vekstforhold er viktige grunner til at norske matvarer blir dyrere enn i andre land. Gårder som ligger høyt over havet, langt mot nord eller i områder der jordbruksarealene er små, spredte og ofte bratte, har som regel de høyeste kostnadene. Mye av Norges jordbruksareal ligger i slike områder. I store deler av landet ligger avlingene betydelig under gjennomsnittet for EU-land som Danmark og Tyskland.

Det blir stadig færre og større gårder også i Norge. Spesielt i vest og nord fører dette til at jordbruksarealer går ut av drift. Norske gårder er fortsatt små i forhold til mange andre land i Nord-Europa. Gjennomsnittlig størrelse i Norge er 262 dekar per gårdsbruk mot 500 dekar i Sverige og Finland, 640 dekar i Tyskland og 790 dekar i Danmark.

For hele EU, derimot, er gjennomsnittlig areal per familiegårdsbruk 110 dekar. Samtidig drives 7 % av gårdsbrukene i EU som store bedrifter med over 1000 dekar i gjennomsnittlig størrelse. Disse gårdene driver omtrent 40 % av det totale arealet i EU og står for 44 % av produksjonen..  . 

Fra 1969 til 2023 har antall gårdsbruk i drift i Norge gått ned fra 155 000 til 37 600. Jordbruksareal i drift har gått noe ned, men matproduksjonen har økt betydelig. Hvis etterspørselen var større kunne norsk jordbruk produsert enda mer mat enn det som er tilfelle i dag. Overproduksjon er et tilbakevendende problem for flere ulike jordbruksproduksjoner i Norge.

Økte krav til dyrevelferd og miljø skaper økte utgifter, og kan føre til enda flere nedlagte gårdsbruk i framtiden. For eksempel tyder flere undersøkelser på at løsdriftskravet for storfe, som skal innføres i 2034, vil føre til at mange melkebruk blir nedlagt. Alle disse faktorene påvirker lønnsomheten til norske bønder. 

Norsk jordbruk har også noen konkurransefortrinn. Lite bruk av antibiotika og sprøytemidler, rikelig nedbør i de fleste delene av landet og utstrakt mulighet for vanning er noen av dem. En stor andel av norske bønder har dessuten investert i en moderne maskinpark og ny teknologi. Dette er hovedgrunnen til at det blir produsert mer mat, til tross for at det har blitt stadig færre bønder. Det har imidlertid også ført til at mange bønder har mye gjeld, spesielt de som nylig har overtatt driften av en gård og gjort store investeringer.

7. Erfaringer fra Sverige og Finland kan gi en pekepinn om følger for norsk landbruk ved drastiske kutt i tilskudd

Da tidligere statsminister i Finland, Esko Aho, ble spurt om hva konsekvensene av et EU-medlemskap ville bli for landene i Norden, sa han følgende: – Det er åpenbart at det blir lettest for landbruket i Sverige, vanskeligst for Norge, og for det finske landbruket blir det midt imellom.

I vårt naboland, Sverige, åpnet landbrukspolitikken for mye mer konkurranse og lavere tilskudd, allerede fra 1991. Dette året ble det innført radikale endringer og 3 millioner dekar jordbruksareal gikk ut av drift samme år. Støtten til jordbruket økte faktisk igjen da landet ble med i EU i 1995.

Åkerarealet ble redusert allerede fra 1950, fra 37 millioner dekar til 25 millioner dekar i 2020. Nedgangen er litt større enn hele Norges jordbruksareal på 11 millioner dekar. Kulturlandskapet har endret seg drastisk og blitt mer ensartet enn i Norge.

Sverige har mer lettdrevet jordbruksareal enn Norge. Samtidig har Sverige, som Norge, høyt kostnadsnivå og utfordrende dyrkingsforhold sammenliknet med mange andre land i Europa.

Mellom 1990 og 2015 forsvant ni av ti aktive gårdsbruk selv i de beste jordbruksområdene. I Sverige har selvforsyningsgraden gått ned mens importen av mat har økt betydelig. Næringsmiddelindustrien har gått over fra å være svenskeid til å inngå i store, internasjonale selskaper. De siste årene har Sverige begynt å legge mer vekt på økt nasjonal matproduksjon.

I 1995 kom også Finland med i EU. Her ble konsekvensene noe annerledes enn i Sverige.

Nedgangen i antall bruk, økningen i bruksstørrelse og produksjon per bruk slo fart også i Finland. Den totale produksjonen holdt seg ganske stabil. Det samme gjorde det totale jordbruksarealet, som til og med økte noe. Kornavlingene ble redusert.

Finland har fortsatt en selvforsyningsgrad på 90 – 100 prosent av viktige matvarer som korn, meieri, egg, svine- og fjørfekjøtt, potet og rotvekster. Selvforsyningsgraden for storfekjøtt er på 80 prosent. Selvforsyningsgraden har gått noe ned siden 1994.

For finske gårdbrukere ble næringsinntekten vesentlig lavere etter at landet ble medlem i EU. Dette til tross for at gårdsbrukene ble betydelig større. Prisene på jordbruksvarer gikk drastisk ned mens tilskuddene ikke økte tilsvarende. Finske bønder har, som norske, alltid hatt flere ben å stå på. Etter at Finland ble medlem i EU har inntekter utenfor gårdsbruket fått enda større betydning.

Norge har også hatt kraftig nedgang i antall bruk og økt produksjon per gårdsbruk, men utviklingen ser ut til å ha gått saktere. Næringsinntektene har også holdt seg mer stabile.

8. I Norge er det tett sammenheng mellom landbrukspolitikken og distriktspolitikken

Et av de fire målene for norsk landbrukspolitikk er at vi skal ha landbruk i hele landet. Dette målet bygger på at primærnæringene er viktige for å opprettholde bosetning i distriktene. Tilskuddene til norsk landbruk skal derfor bidra til å opprettholde spredt bosetning. Et gårdsbruk er med på å opprettholde annen lokal næring gjennom innkjøp av tjenester og driftsmidler. Gårdsbruk leverer også varer som kan legge grunnlag for næringsmiddelindustri, gårdsbasert turisme m.m. De siste tiårene har imidlertid mange lokale meierier og slakterier blitt lagt ned.

NIBIO med flere har utgitt en rekke rapporter som viser ringvirkningene av jordbruket for annen næring i ulike deler av landet. Se lenker nederst i saken. 

9. Betydningen av matberedskap har fått mer oppmerksomhet de siste årene

Høsten 2023 kom Riksrevisjonen ut med rapporten «Matsikkerhet og beredskap på landbruksområdet». Konklusjonen er at Norge ikke er godt nok forberedt dersom det oppstår kriser som gjør at det ikke er mulig å importere matvarer og fôrvarer i samme omfang som nå. Ansvarlige departementer har ingen konkret plan for hvordan man skal legge om produksjonen og øke forbruket av fisk for å sikre mat til befolkningen. Forvaltningen kjenner ikke til potensialet for å omstille verken produksjonen eller vårt forbruk i en krisesituasjon, ifølge Riksrevisjonen.

Flere ledere i det norske forsvaret har gått ut og pekt på hvor viktig nasjonal og lokal matproduksjon er for norsk beredskap. Bjørnar Eriksen, oberst i Heimevernet og distriktssjef i HV16 uttalte til NRK at Norge bør bevare lokal matproduksjon, spesielt i Nord-Norge, med tanke på eventuelle kriser der det kan bli krevende å transportere mat over lange avstander. Slike signaler kan påvirke den politiske viljen til å bevilge penger til norsk matproduksjon.

NIBIO har utgitt og bidratt til flere rapporter som peker på sårbarhet i matsystemene og betydningen av nasjonal matproduksjon.

10. Norsk jordbruk har bred støtte i befolkningen, men meningene er mange

Mer enn halvparten av norske forbrukere foretrekker norsk mat når de handler. Dette viser meningsmålinger fra blant annet Stiftelsen Norsk Mat og Ipsos Norsk Monitor. De siste årene oppgir flere enn før at de er opptatt av matsikkerhet og derfor vil støtte norsk matproduksjon ved å kjøpe norsk mat. Norske forbrukere er også opptatt av å opprettholde arbeidsplasser i distriktene, miljøvennlig matproduksjon og dyrevelferd.

Selv om den generelle støtten til norsk jordbruk er stor, er det likevel mange ulike meninger om hvordan norsk jordbruk bør utvikles framover.

Noen mener at Norge vil være sikret matimport, også i kriser. De mener at vi bør legge ned det minst lønnsomme jordbruket i Norge, og heller satse på større og mer effektive gårdsbruk i de beste jordbruksområdene. Der er det mindre behov for tilskudd. Importen kan økes dersom nedlegging av gårdsbruk fører til lavere produksjon.

Blant dem som ønsker å redusere støtten til jordbruket, blir det også pekt på at økt konkurranse vil føre til at bøndene tilpasser seg bedre til markedet og finner mer effektive produksjonsmåter. De viser blant annet til at det er store variasjoner i inntekt, også blant bønder med ganske like forutsetninger. De peker også på erfaringer fra andre land.

Bondeorganisasjonene er opptatt av at bønder flest må ha mulighet til å oppnå tilsvarende økonomisk og sosial velstand som andre sammenliknbare grupper i samfunnet. Dette ser de som en forutsetning for å sikre norsk matberedskap og en miljø- og klimavennlig produksjon. De fleste ser høye overføringer fra staten som en forutsetning for å oppnå dette. Bondeorganisasjonene er opptatt av å opprettholde spredt bosetning. De er også opptatt av jordbrukets betydning for kulturlandskap og biologisk mangfold.

Mange mener at jordbruket må bli enda mer miljøvennlig, men det er ulike meninger om hvordan tilskuddsordninger kan være med på å påvirke dette. Noen ønsker å innføre klimaavgifter og lovpålagte tiltak, mens andre mener at man skal fortsette å legge vekt på frivillige tiltak som bøndene kan få tilskudd for å gjennomføre.

De nye kostrådene som kom i år, har også ført til mye diskusjon. Dersom konsekvensen blir en kraftig reduksjon i etterspørselen etter kjøtt og meieriprodukter, vil det få følger for norsk husdyrproduksjon. Noen mener at dette vil føre til en nedgang i selvforsyningsgraden i Norge. Andre mener at det er mulig å legge om til økt produksjon av planteføde. Begge sider er opptatt av at tilskuddsordningene skal fremme et framtidsrettet og bærekraftig jordbruk slik de ser det.

Det finnes ingen enkle svar på mange av disse problemstillingene. NIBIO og andre institutter utfører undersøkelser og analyser for å belyse økonomi og bærekraft i norsk jordbruk. Statistikk og rapporter er tilgjengelige for alle, og vi håper at enda flere vil ta dem i bruk når de skal gjøre seg opp en mening om støtteordningene til norsk jordbruk.