40 års innsats for å kartlegge økonomien i jord- og skogbruket

Driftsgranskingene har pågått siden 1911. Formålet har hele tiden vært å vise økonomisk status og utvikling i landbruket, og på gardsbruk der en vesentlig del av inntekta kommer fra jord- og skogbruk.

Alle bønder som bidrar med regnskap til driftsgranskingene er med på frivillig basis. Siden 1950 har omtrent 1000 gårdsbruk vært med til enhver tid. Øyvind Hansen og Eva Øvren har vært med på å granske årsregnskap fra disse brukene i over førti år.

Begge har opplevd store endringer i løpet av sine karrierer. Likestilling, sentralisering, digitalisering og strukturendringer har skapt både muligheter og utfordringer.

Fra tilfeldige sammentreff til livslangt engasjement

Øyvind Hansen begynte sin førtifemårige karriere som driftsgransker på slutten av 1970-tallet. Da søkte han på jobb som ekstrahjelp ved Bodø-kontoret til Norges landbruksøkonomiske institutt (NLI).

– Jeg hadde nok tenkt meg et liv med mer arbeid ute i skog og mark, men av hensyn til helsa måtte jeg endre planer. Etter videreutdanning fikk jeg fast ansettelse i NLI fra 1978, forteller han.

Noen år senere, i 1983, banket Eva Øvren for første gang på døra til NLI-kontoret i den andre enden av landet, nærmere bestemt i Kristiansand. Hun hadde utdannet seg til cand. agric. i landbruksøkonomi og var blitt mor til ei lita jente. Sammen med ektemannen hadde de nylig flyttet til sørlandsbyen. Husly fant de som leietakere hos Odd Mæland, lederen for NLI på Sørlandet.

– Husverten vår mente at en landbruksøkonom burde brukes til mer enn husarbeid, forteller Øvren.

– Etter noen måneder som hjemmeværende, var jeg klar for nye oppgaver. Først ble det et engasjement på fire måneder. Deretter ble det fast ansettelse fra høsten 1983.

Fra «damer» til fagansatte

Da Øvren startet sin karriere ved distriktskontoret i Kristiansand, var det bare én annen kvinnelig fagansatt i driftsgranskersteamet. Kvinner ble vanligvis ansatt som sekretærer.

– Sekretærene ble kalt for «damene», ler Øvren.

– De første kvinnelige fagansatte kunne bli spurt: «Og hvem skriver du for da?», forteller hun.

Utover på 1980-tallet ble flere kvinner ansatt i fagstillinger. Samtidig avtok behovet for sekretærhjelp etter hvert som datamaskiner og stadig bedre programvare ble innført.

Fra permer og postpakker til dataflyt

Øyvind Hansen forteller at det var mye papirsjauing da han begynte som driftsgransker. Ved kontoret i Bodø hadde de mellom 120 og 130 regnskap som skulle granskes hvert år.

– Da jeg begynte i NLI, ble alle regnskapene innhentet på papir. Vi hadde et stort lagerrom der regnskapspapirene ble lagret. Når vi var ferdige, skulle permene sendes tilbake igjen. Det var esker inn og esker ut. Tilbakebetaling av porto til deltakerne tok mye tid. Den gang var vi fem ansatte ved Bodøkontoret, forteller han.

– De siste årene har vi veldig sjelden mottatt regnskap eller bilag på papir. De aller fleste regnskapene overføres digitalt. Vi kan som regel også få bilag digitalt, dersom vi trenger å se nærmere på visse tall i regnskapet. Vi får også overført data direkte fra f.eks. Landbruksdirektoratet.

Da NIBIO ble etablert i 2015 førte det til en sammenslåing av Bioforsk og NILFs enheter i Bodø. Driftsgranskingsarbeidet ved kontoret ble avsluttet da Hansen gikk av med pensjon. I dag jobbes det med driftsgranskinger ved tre av NIBIOs kontorer, nærmere bestemt i Oslo, Bergen og Trondheim.

Fra blyant og papir til tastatur og datamaskin

På begynnelsen av 1980-tallet var papir, blyant og summeringsmaskiner de eneste hjelpemidlene på distriktskontorene. Eva Øvren forteller at det var hennes oppgave å overføre tall fra fjorårets driftsregnskapsskjema og ulike rapporteringsskjemaer, inn på det nye årets skjema – med blyant. Skjemaene ble sendt til hovedkontoret i Oslo der sekretærer overførte tallene fra de håndskrevne skjemaene til et datasystem.

Øvren minnes godt da den første datamaskinen kom på Kristiansand-kontoret.

– Til å begynne med hadde vi en datamaskin som skulle deles mellom fire ansatte. Det var lite programvare og ikke så mye å bruke den til. Vi måtte prøve å finne på oppgaver til den, minnes hun.

– Flere av seniorene i NLI var skeptiske til nytteverdien av datamaskiner for driftsgranskingene. De siterte en eldre banksjef i en mindre sparebank som hadde sagt at EDB var både dyrt, seint og unøyaktig. Det ble en bratt læringskurve for mange i den perioden da vi gikk fra å bruke blyant og summeringsmaskiner til PC, forteller Øvren.

Fra disketter til driftsgranskingsprogram

Sørlands-kontoret var det første distriktskontoret i NLI som fikk egen datamaskin. Alt måtte leses inn via disketter hver gang maskinen ble startet opp. Når man skulle skrive ut noe, kunne man ikke bruke datamaskinen til noe annet samtidig. Alle utskrifter måtte lages etter arbeidstid. Men dette endret seg fort.

– I 1985 begynte arbeidet med å utvikle et dataprogram til driftsgranskingene, og vi fikk komme med innspill. Da jeg begynte ved Oslo-kontoret i 1986, var jeg også med på å teste ut programmet.

– Første forsøk besto blant annet i å registrere alle kontonumre fra et driftsregnskap inn i dataprogrammet. Da jeg var nesten ferdig, la jeg inn et nummer som programmet ikke kjente igjen. Hele programmet lukket seg automatisk, og alt jeg hadde gjort forsvant. Da trampet jeg inn på kontoret til vår programutvikler og forklarte at sånn kunne vi ikke ha det, ler Øvren.

Hun forteller videre at hun var med på å forklare hvordan kilo kjøtt per vinterfôret sau måtte programmeres. Svein Ølnes, som jobbet med å utvikle dataprogrammet, sukket oppgitt og uttalte at driftsgranskingene var et funn for den som var glad i detaljer.

– Jeg tror han kunne ha mye rett i det. Jeg har nok ofte blitt satt til «flisespikkeroppgaver» fordi jeg alltid har vært god på fliser, smiler landbruksøkonomen.

Driftsgranskingene har vært igjennom flere runder med oppgradering av systemer og programvare etter dette. Men vektleggingen av å få tallene så riktige og representative som mulig, har ikke endret seg siden den gang blyant og papir var eneste hjelpemiddel.

Fra gårdsbesøk til digitale møter

Selv om antall driftsgranskingsbruk har vært på rundt 1000 siden 1950, har det hele tiden vært en viss utskifting. Å rekruttere nye bruk har alltid vært en av driftsgranskernes oppgaver.

– I Nord-Norge besøkte vi mange bruk i løpet av et år. Jeg tror jeg har kjørt på de fleste sideveiene i Nord-Norge, og i all slags vær, forteller Øyvind Hansen.

– Det var først og fremst om høsten, når årets regnskap var ferdig bearbeidet, at vi dro ut til gårdbrukerne. Vi besøkte alle nyrekrutterte bruk, og gjerne noen av de etablerte i samme område.

– Det var veldig lærerikt. Dessuten var det med på å opparbeide tillit. Driftsgranskingene er et detaljert regnskap, og vi får mye innsikt i privatøkonomi og hendelser på gården. Det har vært viktig med denne personlige kontakten, mener Hansen.

Den pensjonerte driftsgranskeren har få dårlige erfaringer med gårdsbesøk, men et par har satt seg fast i hukommelsen.

– En gang kom jeg til et gårdsbruk som var et kunstverk i rot og skrammel. Været var vått og ekkelt, og sinte gjess hakket i bildekkene mens jeg kjørte inn på gårdsplassen. Etter besøket var gjessene etter meg hele veien, og bonden sjøl ropte at det var godt at noen endelig satte «landbruksbyråkratan» på plass. Den gården var visst bare med ett år, før den forsvant ut igjen, humrer han.

– Men, som sagt, i de aller fleste tilfeller har vi blitt godt mottatt. Jeg opplever at det har vært godvilje for driftsgranskingene i næringa. Mange har nok sett at det var nødvendig at noen prøvde å belyse økonomien i landbruket, sier han.

Eva Øvren forteller at korona-pandemien var med på å skape endringer for praksisen med gårdsbesøk.

– Under pandemien måtte alle møter med gårdbrukere skje digitalt eller på telefon. Dette har vi i stor grad fortsatt med, forteller hun.

Øyvind Hansen har reflektert litt rundt denne endringen.

– Rundturene til bøndene var slitsomme, men også en avveksling og veldig lærerike. Vi sparer mye tid og penger på å bruke digitale møter og telefon, men jeg tror kanskje vi mister noe av den personlige kontakten, sier han.

Fra småbruk til høyteknologisk stordrift

I løpet av perioden Hansen og Øvren jobbet med driftsgranskingene har det skjedd enorme endringer i norsk landbruk. I 1979 var det over 125 000 jordbruksbedrifter i Norge. I 2022 var tallet under 38 000.

– Det har vært en voldsom utvikling. Da jeg begynte, var det vanlig med melkebruk på sju til ni kyr. Mange bruk ble drevet med stor arbeidsinnsats. Ofte var inntekt utenom bruket nødvendig. De som er igjen er blitt veldig store, bekrefter Hansen.

– Mange gårder er multinæringsvirksomheter der maskinene som brukes i gårdsdrifta også blir brukt til mange andre formål. Selv om brukene har blitt store, er det fortsatt vanlig med tilleggsinntekter. Det sier seg selv at det blir veldig travelt. Melkebønder i dag er veldig kunnskapsrike. De kan mye om mange ulike fagfelt, fortsetter han.

Fra yrkesaktiv til aktiv pensjonist

Utviklingen går sin gang, men den videre utviklingen er det andre som skal følge. De nybakte pensjonistene har begynt å fylle dagene med annet enn regnskap. Hansen samarbeider blant annet med flere andre om å flytte et gammelt fiskebondefjøs. Øvren har også mer enn nok å henge fingrene i, med barnebarn og en egen kjøkkenhage der hun konkurrerer med både benløse og firbente om avlingene. Så helt ferdige med landbruket er de ikke.

– Jeg sier fortsatt «vi» når jeg snakker om driftsgranskingene, ler Øvren.

– Her i Bodø er vi en gjeng med pensjonister som har jobbet innenfor landbruksforvaltning i regionen. Vi har faglige møter en gang per måned, skyter Hansen inn.

Og det er kanskje ikke så rart at Øvren og Hansen ikke har sluppet helt tak i landbruksøkonomien. Førti år setter sine spor. NIBIO takker dem for deres bidrag til å holde driftsgranskingsskuta på stø kurs gjennom mange år med store endringer.