Jakter på smittekilder for usynlig plantedreper

I slekta Phytophthora er det mange fremmede, invaderende arter som kan angripe busker og trær i grøntanlegg, privathager, skog, frukt- og bærproduksjon og naturområder. Ikke minst er vegetasjonen langs norske elver utsatt fordi Phytophthora har sporer som spres med vann. Mange steder har det ført til massedød av trær. Phytophthora-artene følger ofte med som blindpassasjer ved import av prydplanter til Norge og spres videre etter utplanting.

Når man først har fått inn Phytophthora-smitte i et område blir man ikke kvitt den. Derfor er dette et alvorlig miljøproblem. Totalt er det registrert over 40 Phytophthora-arter i Norge, noe som er svært urovekkende. Men som for sykdommer generelt, både på planter, dyr og mennesker, er det svært viktig å redusere smittetrykket.

Forskere ved NIBIO har kartlagt Phytophthora-spredning mange steder i landet, spesielt på Østlandet: Langs Glomma, ved Åkersvika naturreservat i Hamar, langs- den nye E-18 traséen i Ås, i bøkeskogen i Larvik og langs flere vassdrag i Oslo-området.

I regi av Oslo kommune har NIBIO de siste tre årene også gjennomført kartlegging av Phytophthora i og nært vassdrag i Sørkedalen. . Her ble det i 2018 observert store Phytophthora-skader på gråor, og totalt er det nå påvist syv Phytophthora-arter i dette området.

Hvordan kan smitten av Phytophthora spre seg?

– Generelt er introduksjon av Phytophthora til nye områder knyttet til menneskelig aktivitet. Da oftest til den omfattende handelen med prydplanter som pågår både globalt og nasjonalt, sier Martin Pettersson, forsker ved NIBIO.

– I Norge har vi vist at importen av prydplanter ofte inneholder smitte av Phytophthora i jorda som følger med plantene. Plantesunnhetssertifikatet som følger alle importertsendinger av planter er altså ingen garanti for at de er frie for Phytophthora. I en undersøkelse for Mattilsynet i 2018 og 2019 ble det funnet hele 19 Phytophthora-arter, forteller han.

Pettersson påpeker at det er prisverdig at Oslo kommune har tatt smittespredningen av Phytophthora på alvor og blant annet fått utredet situasjonen i Sørkedalen.

Han forteller at NIBIO, på oppdrag fra Regionkontor landbruk, har laget en rapport som gir råd om aktuelle tiltak for å hindre videre spredning til usmitta områder i Sørkedalen.

Sørkedalen har ingen større tettsteder. Det begrenser faren for spredning av Phytophthora via prydplanter. Pettersson sier sjansen likevel er til stede for at planter innkjøpt til privathager og anlegg rundt bygg som skoler og barnehager kan ha bragt inn smitte.

– Fra eventuelle sjuke prydplanter vil Phytophthora-sporer (svermesporer) kunne spre seg med overflatevann eller via grøfter. De kan da ende opp i bekker, elver, tjern, vann og innsjøer. En annen smittevei er spredning av hvilesporer. Disse kan følge med sjuke planter med jordklump dersom de dumpes sammen med annet hageavfall i for eksempel skogkanter eller ved elver.

– Dette er forbudt ifølge forurensingsloven, understreker Pettersson, men dessverre forekommer det ofte.

– Det observerte vi også ved Sørkedalselva under kartleggingen i 2019, sier han - og legger til at tuja og rododendron er typiske eksempler på mye brukte hageplanter som ofte er infisert med Phytophthora.

– For flere av Phytophthora-artene som ble påvist i Sørkedalen, vet vi ennå ikke hvilken effekt de har, eller kan komme til å få, på vår lokale flora. Kontrollerte smitteforsøk i laboratorium vil kunne gi en pekepinn på hvor skadelige disse artene er.

Kan spredningen stoppes?

Venche Talgø, forsker ved NIBIO, sier at mange ulike tiltak til sammen kan være med å hindre smitten fra å spre seg.

– Man må unngå å bruke vann fra vassdrag til vanning når det er påvist Phytophthora. De som bruker vann fra infiserte vassdrag får ofte problemer med Phytophthora på treaktige vekster. Gras, korn og mange andre vekster vil ikke selv bli skadet av Phytophthora i vanningsvannet, men vanning av slike vekster med infisert vann kan medføre avrenning av svermesporer til trær og skog som ikke tåler Phytophthora, forklarer hun.

Talgø påpeker at det også vil føre til smitte som kan ligge i jorda og bryte ut dersom det senere blir plantet for eksempel frukttrær eller juletrær på arealet.

– Det er uheldig dersom beitedyr får tilgang til å drikke rett fra elva. Dyra tar ikke selv skade av det, men det vil føre til mye tråkk og fare for at infisert gjørme dras med dyrene til usmitta områder. Dersom partier av elva må mudres, må dessuten ikke massene kjøres ut av området, opplyser hun.

Undersøkte vann

NIBIO undersøkte i 2019 potensiell spredning av Phytophthora fra Sørkedalselva via et settefiskanlegg.

– Det ble funnet Phytophthora i en av utekummene, men verken da eller senere påviste vi Phytophthora i eller utenpå selve fisken. For å være sikker på at utsetting av fisk ikke fører til spredning av Phytophthora til vassdrag i Nordmarka og andre steder, har man likevel gått helt bort fra bruk av elvevann og utekummer. I stedet er hele produksjonen flyttet innendørs. Nå  brukes det bare kommunalt vann, forteller hun.

Det har også vært bekymring knyttet til om kunstsnø som blir produsert fra vann i Sørkedalselva, og brukes i skianlegg i regionen, kan spre Phytophthora.

– Dette er ikke undersøkt nærmere, men vi anser det som lite trolig da Phytophthora etter alt å dømme ikke danner svermesporer i elvevannet når temperaturen blir lav, sier Talgø.

«Belte» rundt smittesonen

Det er rimelig å anta at mange av områdene rundt vassdragene i Sørkedalen er smittefrie. Faren for å få inn smitte her er imidlertid overhengende når vannet i elva og jorda i kantsonen alt er infisert.

– Til grenseområder mot kantsoner av vassdrag kan det være en viss fare for at Phytophthora-sporer har klart å spre seg når det har vært mye nedbør eller flom. Et permanent, godt drenert og grasdekt belte mot kantsonen vil være med på å hindre Phytophthora-spredning fra disse grenseområdene, sier Talgø. Hun forteller at mange områder alt har slike belter for å hindre erosjon og avrenning av jord og næringsstoffer fra landbruksområder til vassdrag.

– Det er viktig at slike grensebelter blir liggende grasdekte, og at man ikke fortar pløying eller annen jordarbeiding som kan forflytte smitten. Ellers kan man drive både jord- og skogbruk som normalt utenfor kantsonen, forsikrer hun.

Massedeponier er ingen god løsning

Forskerne merket seg også at det over tid har foregått deponering av masser i Sørkedalen. Slike masser kan inneholde en rekke arter som det ikke er ønskelig å spre, både fremmede planter og sjukdomsorganismer som Phytophthora.

– Trafikk i forbindelse med massedeponering kan også ha brakt smitte inn i dalen via infisert jord på kjøretøyene, sier Pettersson.

Pettersson og Talgø mener begge at massedeponiene som er opprettet i dalen er svært uheldige med tanke på faren for introduksjon av fremmede arter.

– Vi har forstått at dette er grunnmasser knyttet til ulike utbyggingsprosjekter i Oslo-området, og det er ukjent hva de kan inneholde av skadegjørere. Generelt er deponier ingen god løsning for Phytophthora-infiserte masser, da de ligger under åpen himmel og vil kunne føre til smittespredning via avrenning, sier Pettersson.

– Dersom masser likevel må flyttes til deponier, er det spesielt viktig at de ikke ligger nær vassdrag slik de gjør i Sørkedalen, legger Talgø til.

Vi må alle ta del i dugnaden

NIBIO-forskerne sier at noe av det viktigste for å stoppe smitten er forebyggende tiltak. De har klare råd til oss alle for å unngå spredning av Phytophthora:

– Hvis du oppdager at planter har dårlig utviklet rotsystem med brune eller døde rotspisser, kan det skyldes Phytophthora. Sjekk derfor røttene nøye ved innkjøp ved å løfte plantene ut av pottene. Infiserte planter må destrueres på forsvarlig vis gjennom forbrenning eller varmkompostering, råder Pettersson og NIBIO-kollega Talgø.