Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2001
Forfattere
Mekjell Meland Magne Moe Olav HovlandSammendrag
Denne artikkelen gjer greie for eit forsøk med fire ulike kruneformer (hekk, Y-forma, akse-forma og fri spindel) og ulike planteavstandar til tre handelssortar (Edda, Opal og Mallard) ved Planteforsk Ullensvang. Dei fem første avlingsåra auka avlinga med plantetettleiken. Akkumulert avling var høgast for dei hekk- og Y-forma trea. Det var små skilnader mellom i fruktkvalitet mellom dei ulike sortane, kruneformene og plantetettleikane. Tidsregistreringane viste heller liten forskjell mellom dei ulike arbeidsoperasjonane og treformene.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Christer Magnusson Ricardo HolgadoSammendrag
Potetcystenematodene (PCN) Globodera spp. er opprinnelig fra fjelltrakter i Peru og Bolivia. PCN er en av de mest avanserte og fremgangsrike planteparasitter. PCN ble påvist i Europa av Kühn i 1881, og i 1923 erklærer Wollenweber den som egen art. Stone i 1973 skiller PCN i to arter. Gul PCN (Globodera rostochiensis) og hvit PCN (G. pallida). I Norge ble PCN først påvist 1955 i Agderfylkene. PCN har spredt seg raskt og i1993 ble de første funn gjort i Nord-Trøndelag. På verdensbasis er PCN funnet utbredt i 23 land og har en begrenset forekomst i 42 land, og i tillegg er det 130 land det ikke er blitt påvist enda. Både gul og hvit PCN er klassifisert som karanteneskadegjørere i 106 respektive 55 land. I de siste årene har PCN blitt påvist i Australia, Canada og USA, som på nytt satt fokus på hvor lett PCN kan spres og hvilke nasjonale konsekvenser PCN har. De plantesanitære og økonomiske konsekvensene av PCN er betydende. I EU vil PCN bli regulert i det nye EU direktivet 2007/33/EC som implementeres nå. Formålet med direktivet er å begrense og kontrollere spredningen til PCN. I direktivet gjøres det ingen forskjell mellom gul og hvit PCN, det nevnes at arealer for settepotet og planter til videre dyrking må ha en offisiell dokumentasjon om PCN status, det skal årlig gjennomføres offisiell prøvetaking av 0,5 % av arealet av felt for produksjon av annen potet enn settepotet. Smittede felt får ikke brukes til produksjon av settepotet eller planter til videre dyrking. Bekjempelsestiltak iverksettes på smittede felt som skal brukes til produksjon av annen potet enn settepotet. Ved resistensbryting skal PCN populasjonen rase testes. Det skal sendes en årsrapport til EU om tiltak som iverksettes i hvert land. I dag benyttes nematicider for å kontrollere PCN, og samtidig disponeres mye resurser for å foredle sorter med resistens. Potetprodusenter i England bruker ca. Nok. 584 mill. pr år for å sikre sin potetproduksjon. Etter siste oppdagelse av PCN i Australia har mye ressurser blitt benyttet for å utrydde PCN, da det er blitt estimert at det vi koste ca. Nok 216 milliarder i en periode av 20 år hvis PCN blir utbredt i landet. I tillegg til Australia har land som Israel, USA og Canada investert store ressurser for å utrydde PCN, da de mener at på lang sikt er dette billigere enn å leve med PCN. For å gjøre dette mulig har disse land satt i verk strenge restriksjoner. Disse restriksjonene omfatter forbud mot å dyrke potet og andre vertsplanter, benytte store menger nematicider, og prøvetaking. I USA har det 2006-2009 blitt analysert 257 700 prøver, etter påvising av hvit PCN i 9 felt i Idaho. USA har som målsetting å utrydde PCN på 7 år. Som resultat av EU:s direktiv (EC) No 1107/2009 om begrensning av giftige kjemikaler som forårsaker som forårsaker helse- og miljøproblem forventes bruket av de fleste nematicidene å være forbudt i 2015. For å imøtekomme disse utfordringene har forskere i Storbritannia startet sekvensering av hvit PCN. Det er ledet av University of Leeds, i samarbeid med Rothamsted Research, SCRI, og Sangers Institute, og har et budsjett av Nok 15 mill. Det forventes at dette kan gi nye bærekraftige alternativer til bekjempelse av PCN. I tillegg bruker andre Europeiske land ressurser på å finne alternativer for bekjempelse med fangevekster og biofumiganter. I det fleste land omfatter bekjempelse i dag bruk av nematicider, bruk av sertifisert settepotet, og kontrollert bruk av resistente sorter for å unngå oppformering av resistensnedbrytende raser. I tillegg har de et karanteneregelverk. Dette bidrar til en lønnsom potetproduksjon.
Forfattere
Aksel DøvingSammendrag
Data frå norsk jordbærdyrking er studert og sammenlikna med meteorologiske data. Lange tidsrekker og pålitelege data frå Gartnerhallen i Trøndelag og Valldal har vore særleg verdifulle. Starten og toppen på sesongen var negativt korrelerte med mai- og juni- temperaturar, 1 "C høgare juni middeltempteratur gav 4.1 dagar tidlegare sesongstart. Det er utarbeidd regresjonsmodellar for prognosering av sesong og avling; meteorologiske data, fungicid mot gråskimmel (Botrytis cinerea) og år er brukte som variablar. Fungicid mot gråskimmel forklarte halve avlingsvariasjonen i Valldal. Resultata tydar på at klimatilhøva under blomsterinduksjon og blomsterdifferensiering var viktigare for avlinga enn klima under blomstring og modning. Regresjonsmetoden for å prognosere sesong og avling i jordbær kan vise seg å verte svært nyttig både i produksjon og omsetning. Teknisk utstyr og metodar for måling bærfastleik i jordbær har vore granska både gjennom litteraturstudium og gjennom omfattande forsøk. Det er også gjennomført forsøk med sammenlikning av bærfastleik og andre kvalitetseigenskapar i bæret. Nokon standardisert metode er ikkje kjend. Dei mange metodane som har vore brukte i forsøk har ulik verkemåte og har ofte gitt ulike resultat. I forsøka ved NLH vart det i mange høve funne låge korrelasjonar mellom ulike metodar. "Eisenhuths metode" er ein billeg metode, den er enkel å utføre, påliteleg og rask, og har såleis mange fordelar framfor dei dyrare og meir kompliserte instrumenta. "Eisenhuths metode" går ut på fylle bær i ein sylinder, sette eit lodd på toppen av bæra, og så måle kompresjonen. Tre instrument som måler fastleik på enkeltbær har gitt pålitelege resultat, Bareiss, Instron og Texture Analyser. Bareiss er billegare, enklare og raskare å bruke enn dei to andre. Storleiken på kvar bærprøve er her foreslått til 300-500 g for "Eisenhuths metode" og 25-50 bær for metodar som måler på enkeltbær. Det vart funne store variasjonar i fastleik og refraktometerverdi mellom enkeltbær, særleg i `Korona". Variasjonen i farge var mindre. Det var stor skilnad i fastleik mellom sortar, men rangeringa var avhengig av metode for fastleiksmåling. Korrelasjonane mellom bærfastleik, refraktometerverdi og farge var låge, og ikkje alltid signifikante. Fastleik etter lagring ved ulike temperaturar var avhengig av målemetode. Fastleiken er også avhengig av kjernetemperaturen i bæret ved måling, bæra var blautare ved 20 "C enn ved lågare temperaturar.
Forfattere
Aksel Døving Finn MågeSammendrag
Data frå norsk jordbærdyrking er studert og sammenlikna med meteorologiske data. Lange tidsrekker og pålitelege data frå Gartnerhallen i Trøndelag og Valldal har vore særleg verdifulle. Det er utarbeidd regresjonsmodellar for prognosering av avling; meteorologiske data, fungicid mot gråskimmel (Botrytis cinerea) og år er brukte som variablar. Fungicid mot gråskimmel forklarte halve avlingsvariasjonen i Valldal. Resultata tydar på at klimatilhøva under blomsterinduksjon og blomsterdifferensiering var viktigare for avlinga enn klima under blomstring og modning. Regresjonsmetoden for å prognosere avling i jordbær kan vise seg å verte svært nyttig både i produksjon og omsetning.
Forfattere
Aksel Døving Finn MågeSammendrag
Sesongen for kommersiell jordbærdyrking i fem distrikt i Norge har vore granska, og eigenskapane ved jordbærsesongen er skildra. For eit område, Valldal, har det vore tilgjengeleg data for åra 1967-1999, dette er ei lang tidsrekke som gir eit godt grunnlag for statistiske utrekningar. Det er funne store variasjonar mellom år og distrikt når det gjeld start, topp og slutt på sesongen. Det var om lag ein månad i skilnad mellom tidlegaste og seinaste område i Norge. Akkumulert avling i høve til tid kan forklarast med ei tredjegradslikning. Start og topp på sesongen viste ein negativ samanheng med temperaturane i mai og juni, 1 C høgare middeltemperatur i juni ga 4,1 dagar tidlegare sesong. Sluttdato for sesongen var negativt korrelert med juni og juli temperaturar. Det har vore utvikla regresjonsmodellar med temperatur som variablar for å kunne predikere dato for start, topp og slutt på sesongen. Regresjonsmodellar ga meir pålitelege prediksjonar enn å bruka varmesum. Regresjon kan vere ein verdifull måte både for dyrkarar og omsetnandsledd for å prognosere start, topp og slutt på sesogen
Forfattere
Aksel DøvingSammendrag
Data frå norsk jordbærdyrking er studert og sammenlikna med meteorologiske data. Lange tidsrekker og pålitelege data frå Gartnerhallen i Trøndelag og Valldal har vore særleg verdifulle. Starten og toppen på sesongen var negativt korrelerte med mai- og juni- temperaturar, 1 "C høgare juni middeltempteratur gav 4.1 dagar tidlegare sesongstart. Det er utarbeidd regresjonsmodellar for prognosering av sesong og avling; meteorologiske data, fungicid mot gråskimmel (Botrytis cinerea) og år er brukte som variablar. Fungicid mot gråskimmel forklarte halve avlingsvariasjonen i Valldal. Resultata tydar på at klimatilhøva under blomsterinduksjon og blomsterdifferensiering var viktigare for avlinga enn klima under blomstring og modning. Regresjonsmetoden for å prognosere sesong og avling i jordbær kan vise seg å verte svært nyttig både i produksjon og omsetning. Teknisk utstyr og metodar for måling bærfastleik i jordbær har vore granska både gjennom litteraturstudium og gjennom omfattande forsøk. Det er også gjennomført forsøk med sammenlikning av bærfastleik og andre kvalitetseigenskapar i bæret. Nokon standardisert metode er ikkje kjend. Dei mange metodane som har vore brukte i forsøk har ulik verkemåte og har ofte gitt ulike resultat. I forsøka ved NLH vart det i mange høve funne låge korrelasjonar mellom ulike metodar. "Eisenhuths metode" er ein billeg metode, den er enkel å utføre, påliteleg og rask, og har såleis mange fordelar framfor dei dyrare og meir kompliserte instrumenta. "Eisenhuths metode" går ut på fylle bær i ein sylinder, sette eit lodd på toppen av bæra, og så måle kompresjonen. Tre instrument som måler fastleik på enkeltbær har gitt pålitelege resultat, Bareiss, Instron og Texture Analyser. Bareiss er billegare, enklare og raskare å bruke enn dei to andre. Storleiken på kvar bærprøve er her foreslått til 300-500 g for "Eisenhuths metode" og 25-50 bær for metodar som måler på enkeltbær. Det vart funne store variasjonar i fastleik og refraktometerverdi mellom enkeltbær, særleg i `Korona". Variasjonen i farge var mindre. Det var stor skilnad i fastleik mellom sortar, men rangeringa var avhengig av metode for fastleiksmåling. Korrelasjonane mellom bærfastleik, refraktometerverdi og farge var låge, og ikkje alltid signifikante. Fastleik etter lagring ved ulike temperaturar var avhengig av målemetode. Fastleiken er også avhengig av kjernetemperaturen i bæret ved måling, bæra var blautare ved 20 "C enn ved lågare temperaturar.
Forfattere
Arne GrønlundSammendrag
Vern av jordressurser for matproduksjon er en forutsetning for selvforsyningsevnen i land med små arealressurser for jordbruk. Jordressurser som kan nyttes til kornareal har større verdi enn andre jordressurser i Norge. Potensielt kornareal kan estimeres på grunnlag av opplysninger om dyrket og dyrkbar jord i økonomisk kartverk gruppert på klimasoner. Omdisponering av dyrket og dyrkbar jord til byggegrunn og samferdselsformål kan betraktes som irreversibel omdisponering siden arealene ikke kan brukes til jordbruk senere uten store kostnader. Vi har forutsatt at det kun er denne type omdisponering som påvirker samlet tilgang på dyrket og dyrkbart areal. Det foreligger data om omdisponering av dyrket jord etter 1949 og omdisponering av dyrkbar jord etter 1975. Endringer i arealgrunnlaget for landbruk etter 1949 er presentert ved følgende indikatorer i samsvar med OECDs modell for Påvirkning-Tilstand-Respons: Påvirkningsindikator: " irreversibel omdisponering av dyrket og dyrkbar jord Tilstandsindikatorer: " jordbruksareal per innbygger " dyrket og dyrkbar jord per innbygger " utnyttelsesgrad av jordressurser, definert som forholdet mellom jordbruksareal i drift og totalarealet av dyrket og dyrkbar jord. Etter 1949 har jordbruksareal per innbygger gått ned fra 3,1 til 2,3 dekar, mens arealet av dyrket og dyrkbar jord per innbygger har gått ned fra 6,0 til 4,1 dekar. Irreversibelt omdisponert dyrka og dyrkbar jord, dvs. varig tap av jordressursene, utgjør ca 5 % av de samlede arealene i 1949. Utnyttelsesgraden av jordressurser gikk ned fra 0,52 til 0,46 i perioden 1949 til 1975, men har senere økt til 0,57 i 1999 som en følge av økning i jordbruksareal og irreversibel omdisponering.
Forfattere
Sven-Gunnar Lunneryd Karl Inne Ugland Paul Eric Aspholm Paul Eric AspholmSammendrag
In Koster archipelago (northern Skagerrak, Sweden) the harbour seal population increased from approximately 350 to more than 1000 individuals between 1988 and 1998. During the same period, sealworm (Pseudoterranova decipiens) abundance in the most heavily infected fish species, bullrout (Myoxocepahulus scorpius) and sea scorpion (Taurulus bubalis), did not increase. Since harbour seals do not normally feed on those cottids an infection route via cod (Gadus morhua), which consume cottids, is proposed. The abundance of sealworm in the final host is therefore related to the probability of cod preying on infected cottids prior to being preyed upon by seals. Our model predicts that the abundance of larval sealworm in benthic fishes is not related to the number of seals when the colony is over a specific threshold size.
Forfattere
Marianne Bechmann Johannes Deelstra Hans Olav Eggestad P. Stålnaacke Stine Vandsemb (permisjon) Sigrun Kværnø D. BergeSammendrag
Erosjon og næringsstofftap overvåkes i en rekke mindre nedbørfelter som representerer ulik jordbruksdrift, klima og jordsmonn i Norge. Overvåkingsprogammet ble satt i gang 1992, men en del av nedbørfeltene har målinger fra midten av 80-tallet. Programmet omfatter overvåking i jordbruksbekker og jordbrukspåvirkede innsjøer. Erosjon og næringsstofftap til jordbruksbekker er beregnet for agrohydrologiske år, 1. mai 30. april. Året 2000/2001 var preget av store forskjeller mellom ulike deler av landet. Det var mye nedbør på sør- og østlandet med generelt høye tap av næringsstoffer og suspendert stoff til jordbruksbekkene. Høsten 2000 var det spesielt mye nedbør og stor avrenning. Det ble registrert årlige nitrogentap i Vasshaglona på ca 16 kg N/dekar og fra Grimestadbekkens nedbørfelt var tapet på 10 kg N/dekar. Fra Kolstad- og Skuterudbekkens nedbørfelter var det ca 7 kg/dekar i nitrogentap. Derimot var det i Trøndelag og Nord-Norge lite nedbør og nitrogentapene var lave fra både Hotrankanalen og Naurstadbekkens nedbørfelter (hhv. 1 og 2 kg N/dekar). Ekstreme fosfortap ble registrert fra Vasshaglonas nedbørfelt (3000 g/dekar). Grimestadbekkens nedbørfelt hadde samme store fosfortap som i året 1999/00 (1300 g/dekar). I kornfeltene i Akershus og på Hedmarken varierte fosfortapet 120-570 g/dekar, mens fosfortapene fra Hotrankanalen og Naurstadbekkens nedbørfelter var noe mindre enn tidligere (100-350 g/dekar). Jordtapene var også ekstremt store på sør- og østlandet i 2000/01. Det ble målt på 900 kg SS/dekar i Grimestadbekken og 700 kg/dekar i Vasshaglona. I Skuterud- og Mørdrebekken var jordtapet hhv. 300 og 260 kg/dekar, mens det i Naurstadbekken og Hotrankanalen var lave jordtap på hhv. 43 og 14 kg/dekar. Vannkvaliteten i jordbrukspåvirkede innsjøer ble i 2000 klassifisert i intervallet mindre god til meget dårlig.