Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2011
Forfattere
Ellen Johanne SvalheimSammendrag
Tveitetunet fikk utarbeid skjøtselsplan i 2006. Det er avgrenset en 6 daa naturtypelokalitet (BN00067140) med slåttemark innen planområdet. Inntil vinteren 2008/2009 var tunet relativt innelukket i tilvokst skog. Gjennom Arvesølvprosjektet ble det gjennomført restaureringstiltak med rydding og gjenåpning, samt igangsatt årlig skjøtsel med sein slått. I tillegg er det satt i gang årlig overvåkning av solblompopulasjonen på stedet. Skjøtselsplanen fra 2006 revideres med dette etter 4 år med tiltak. Skjøtselsplanområdet har to grunneiere; Setesdalsmuseet (gnr/bnr 53/5) og Olav Jan Tveiten (gnr/bnr 53/1 og 3).
Sammendrag
I 2008 berekna NILF verdiskaping frå jordbruk og tilleggsnæringar i Agder-fylka på bakgrunn av data frå 2006. Hovudmålet for dette prosjektet, som er gjennomført i 2011, har vore å oppdatere desse berekningane. Dei oppdaterte berekningane er basert på data frå 2009, som er det siste året ein har økonomiske data frå. Det er i alt registrert 13 000 landbrukseigedomar i Agder. Talet på landbrukseigedomar endrar seg lite frå år til år, medan talet aktive bønder går ned. I 2006 var det 1 910 som søkte om produksjonstilskot i dei to fylka. Tre år seinare, i 2009, var talet søkjarar redusert med 19 i Aust-Agder og 22 i Vest-Agder. Totalt var det 1 869 som søkte tilskot i dei to fylka i 2009, 701 i Aust-Agder og 1 168 i Vest-Agder. Frå 2006 til 2009 er jordbruksarealet gått ned med 0,4 prosent i Aust-Agder og 0,8 prosent i Vest-Agder. Totalt jordbruksareal i drift var 303 641 dekar i Agderfylka i 2009. Gjennomsnittleg jordbruksareal per eining har auka frå 155,8 dekar til 159,4 dekar i Aust-Agder og frå 162,5 dekar til 164,3 dekar i Vest-Agder.
Forfattere
Susanne Friis PedersenSammendrag
Tomat (Lycopersicon esculentum) tilhører søtvierfamilien, Solanaceae, sammen med andre planter som paprika, potet, aubergine og chili. Navnet “lycopersicon” er gresk og henviser til lukten og til det røde fargestoffet, lycopen, som tomaten utvikler, når den modnes. Tomaten kom til Norden for ca. 300 år siden og har vært dyrket i Norge i godt og vel 100 år. Det er god grunn til å dyrke tomat: Tomat inneholder mye vitaminer, særlig C-vitamin, men også A-, B- og E-vitamin. Den er kilde til mineraler som kalium og fosfor. Dessuten har innholdsstoffer, som lycopen og flavonoider, en forebyggende helseeffekt. Dyrking kan starte med eget oppal av småplanter eller det kan kjøpes småplanter til utplantning. Utover oppstarten er det nødvendig å vite noe om klimastyring, gjødsling og vanning, stell av planter og plantevern. Disse temaene beskrives kort her. Avslutning av kulturen med høst og lagring er det siste punktet, som også er vesentlig i tomatdyrking. Det kan man lese om her.
Forfattere
Tonje Økland Vegar Bakkestuen Per Arild Aarrestad Rune HalvorsenSammendrag
Vegetasjonsovervåking basert på konseptet for vegetasjonsøkologiske undersøkelser (R. Økland & O. Eilertsen 1993, T. Økland 1996, Eilertsen & Stabbetorp 1997, Bakkestuen et al. 2001, T. Økland et al. 2001) har vært utført i 17 referanseområder i nærmere tjue år (figur 5.1). Ti overvåkingsområder ble etablert i granskog av NIJOS fra 1988–1992. I Solhomfjell ble det etablert ett granskogsområde i 1988 i regi av TOV (TOV-granskogsområde), og 6 områder ble etablert i bjørkeskog av NINA fra 1990 til 1993 (TOV-bjørkeskogsområder). Områdene spenner ut viktige klimagradienter i Norge (jf Moen 1998) og ble opprinnelig etablert for å fange opp variasjonen i belastning av langtransporterte luftforurensinger i Norge (jf Tørseth & Semb 1997).
Forfattere
Eldrid Lein MoltebergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Metoden som tradisjonelt brukes i fjernanalyse er stereotolkning av flyfoto. Manuell tolkning for å registrere ulike egenskaper ved landoverflaten er også nyttig i overvåkingssammenheng. I Norge er hele landet dekket av flyfoto som dels er tilgjengelig som orthofoto (målestokk-konstante flyfotomosaikker) og dels kan bestilles for stereoskopisk (3D) analyse med dertil eg-net programvare. Norge har omløpsfotografering med 5-10 års mellomrom så dette flyfotoma-terialet er svært godt egnet med tanke på framtidig overvåking. Manuell flyfototolkning er ikke så tidkrevende som manuell tolkning i felt, men det er allikevel et omfattende arbeid å tolke flyfoto for å bygge opp et overvåkingsrelevant datasett. Det er også begrenset hvilke fenomener eller karakteristika ved fenomener som kan tolkes med akseptabel nøyaktighet fra flybilder. En arealdekkende analyse av store arealer er også urealistisk omfat-tende og kostbart. Det er derfor rimelig å benytte seg av arealrepresentative utvalgsteknikker. I denne rapporten har vi benyttet et fast rutenett AR18X18 flater. Vi har valgt ut 10 områder som på forhånd allerede var feltkartlagt for å se om en del viktige indikatorer for fjellområder og myrområder lar seg registrere på flyfoto. Disse indikatorene knytter seg til dekningsgrad av felt- busk- og tresjikt, samt inngrepsindikatorer som grøfter, veier, stier og bygninger. Vi har også sett på om bruk av IR-kanalen i omløpsfotograferingen gir betydelig bedre tolkningskvalitet enn bare å benytte seg av de tre normale fargebåndene (RGB). Vi ser at de fleste av de aktuelle indikatorene lar seg registrere ved manuell flyfototolkning. For de fleste av indikatorene er det ikke en entydig og omfattende forbedring i tolkningsresultatet ved bruk av IR-bilder. Slike bilder er trolig av større betydning knyttet til mer spesielle kartleg-gings og overvåkningsformål. Arealrepresentativ overvåking er best egnet for generelle problemstillinger i vanlige naturtyper. Overvåking av mindre områder (som for eksempel ver-neområder) og spesielle naturtyper (som for eksempel kilder) krever en annen overvåkings-strategi der man tar utgangspunkt i hvor disse områdene faktisk finnes eventuelt der det er stor sannsynlighet for å finne dem. Indikatorene som er testet i dette prosjektet er registrert som punkt- eller linjeinformasjon innen hver enkelt AR18X18-flate. Ved å bruke AR18X18 er det også tilgjengelig feltinventerte areal-data som er nyttige i analysen. Prosjektet har også klassifisert arealer (åpen mark, dvs. fjell og myr). Det er også gjort tester for automatisk arealsegmentering (arealinndeling) og klassifika-sjon. Det ser ut til at tresatt areal lar seg identifisere med rimelig grad av konsistens ved slike metoder. Generelt bør man imidlertid være forsiktig med arealklassifikasjon som ikke baserer seg på feltarbeid. Dette gjelder i særlig grad til overvåkningsformål. Forskjellen mellom to regi-streringer kan fort vise endring i registreringsmetodikk fremfor reell naturendring. Dette er også en viktig feilkilde selv om arealklassifikasjonen gjøres i felt. Punktregistreringer som vi har be-nyttet i denne rapporten er i denne sammenheng mer robuste.
Sammendrag
Vegetasjonsovervåkingen i granskog ble etablert ved Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (fra 2006: Norsk institutt for skog og landskap) i 1988 (T. Økland 1990, 1996). Samme år ble det også etablert tilsvarende overvåking i Solhomfjell-området (Gjerstad, Aust-Agder i regi av Universitetet i Oslo/Miljøverndepartementet (R. Økland & Eilertsen 1993). I regi av Norsk institutt for jord- og skogkartlegging ble det etablert og analysert to områder pr år fra 1988 til 1992, til sammen 10 områder. Flatene i Paulen ble første gang analysert i 1990. Etter 2004 har Direktoratet for naturforvaltning finansiert vegetasjonsovervåkingen i granskog gjennom TOV-programmet, men i noe redusert omfang (ett område pr år). Metodene for overvåkingen av markvegetasjon ble i 1988 utviklet for å overvåke effekter av langtransportert luftforurensing, men har også vist seg godt egnet til å fange opp effekter av klimaendringer på markvegetasjonen (se for eksempel T. Økland et al. 2001, 2004a,b, 2007, 2008, 2009b, Nordbakken et al. 2010). De permanente vegetasjonsflatene i Paulen har tidligere vært analysert i 1990, 1995, 2000, og 2005. Reanalyseringen i 2010 var således 5. gangs analyse av disse flatene.
Sammendrag
Skjellbekken, som er ett av vassdragene i overvåkingsprogrammet for elvemusling, ble i 2010 undersøkt på nytt. Skjellbekken hører med blant de vassdragene som fortsatt har en god rekruttering og som dermed vil kunne opprettholde bestanden av elvemusling på lang sikt. Slike lokaliteter har høy verneverdi både lokalt og nasjonalt, men også i internasjonal sammenheng. I Skjellbekken finnes elvemusling utbredt fra samløpet med Pasvikelva (Hasetjørna) og opp til et lite tjern nedenfor Skjelvatnet der elvene fra Kiltjørna og Skjelvatnet møtes. Dette er en strekning på ca 9,5 km, og utbredelsen følger i stor grad den marine grensen i området. I tillegg er det påvist elvemusling ca 2 km opp i sidebekken Grakojåkka. Det var en gjennomsnittlig tetthet på 0,70 indi-vid pr. m² i Skjellbekken i 2010, og bestanden ble beregnet til nær 26.700 synlige individ. Bestan-den av elvemusling har dermed holdt seg relativt stabil i perioden 1997-2010. De yngste elvemuslingene som ble observert i Skjellbekken i 2010 var seks år. Tilveksten var dårlig, og 10 år gamle muslinger var ikke mer enn 17 mm lange i gjennomsnitt. Men likevel var om lag 6 % av individene som ble funnet yngre enn 10 år, og nærmere 20 % av bestanden var yngre enn 20 år i 2010. Dette er karakteristisk for bestander som har opprettholdt populasjons-strukturen i lang tid. Data fra overvåkingen viser imidlertid at rekrutteringen kan være svakere enn normalt i enkelte år. Dette kommer til uttrykk som perioder med sterke og svake årsklas-ser. Det var for eksempel en høyere andel av muslinger mindre enn 20 mm i 2010 sammenlig-net med 2003. Det var imidlertid få muslinger i lengdeintervallet 25-35 mm i 2010. Dette tilsva-rer 12-15 år gamle individer eller årsklassene 1995-1998 som har vært svakere enn normalt. Dette bekrefter også mangelen av muslinger mindre enn 10 mm i 2003. I 2010 ble det igjen funnet flere små muslinger som bare var 6 mm lange. Ørret dominerer fiskesamfunnet i Skjellbekken i de områdene der oppvekstområdene for elve-musling er gunstigst. I andre deler av Skjellbekken kan ørekyt forekomme i tette bestander, og tettheten av ørekyt overstiger tettheten av ørret i disse områdene. Tettheten av ørret er gene-relt lav i Skjellbekken. Tettheten var i 2003 bare litt høyere enn det som er antatt å være mini-mum for å opprettholde bestanden av elvemusling på lang sikt. I 2010 var det en reduksjon i antall ørretyngel som gjør at mangel på vertsfisk kan være begrensende for rekrutteringen av elvemusling i deler av elva i enkelte år. Skjellbekken har en naturlig lav tilførsel av næringsstoff og organisk materiale, og hører inn under tilstandsklasse ”meget god” med hensyn til næringssalter. Vannkvaliteten forøvrig er også god med hensyn til forsuring, turbiditet og humusinnhold (farge). Det som imidlertid kan tenkes å ha betydning er innholdet av tungmetaller. Det er kobber-verdier som i perioder karak-teriserer vassdraget som markert forurenset, og verdiene av nikkel er også noe forhøyet. Dette kan være en effekt av langtransportert forurenset luft, og nedsatt vekst, lavere fekunditet og redusert overlevelse av unge muslinger kan være sannsynlige effekter i enkelte år. I handlingsplanen for elvemusling er målet for arbeidet med forvaltning av elvemusling i et langsiktig perspektiv at den skal finnes i livskraftige populasjoner i hele Norge. Alle nåværende naturlige populasjoner skal opprettholdes eller forbedres. En bestand av elvemusling som opp-rettholder naturlig rekruttering i Skjellbekken vil være det synlige beviset på god vannkvalitet og god økologisk status.
Forfattere
Helmer BelboSammendrag
I denne rapporten gis en oversikt over tidsforbruk og kostnader i forbindelse med innsamling og bruk av halm som biobrensel i småskala fyringsanlegg. Rapporten er basert på data fra sju gårdbrukere med egne halmfyringsanlegg som i tre år har rapportert tidsforbruk og kostnader i sin halmforsyning. Seks av brukerne benyttet rundballer og sats-fyrte anlegg, mens en benyttet store firkantballer og anlegg med kontinuerlig innmating.....