Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2013
Sammendrag
Bioforsk takserte elgbeitene i Salsbruket juli 2013. Salsbruket utgjør i overkant av 500 000 sammenhengende daa med utmark i kystskogregionen av Trøndelag. Som elgbeite er området preget av lav skoggrense (200-300 moh), maritimt klima (årsnedbør 2500 mm) og harde bergarter som gir låg skogbonitet (innslag av kalk i lavere områder, hvor det er mer produktiv skog). Bjørk er den viktigste beiteplanten for elg i busksjiktet i Salsbruket (40% av tilgjengelig trær og 50% av tilgjengelig årsskudd), dernest furu og einer. Området er fattig på høyt selekterte arter som rogn og selje. Heller ikke feltsjiktet innehar mange arter med stor beiteverdi. Viktigste beiteplante i feltsjiktet er blåbærlyng, og dekningen av denne er høyere i Salsbruket (35% av arealet) enn i andre takserte områder (snitt 20%). Taksten viser et meget høyt beitetrykk, og jaktstatistikken viser en elgbestand i dårlig kondisjon. Vi anbefaler at bestanden tas ned inntil hogstaktiviteten eventuelt økes igjen. En skal være oppmerksom på at selv foryngelsesflater i Salsbruket ikke produserer mye beite for elg i nasjonal målestokk, og at hogst kraftig reduserer tilbudet av blåbærlyng.
Sammendrag
Vegetasjonskartet gir et bilde av mosaikken av vegetasjonstyper som plantedekket består av. En vegetasjonstype er en karakteristisk samling plantearter som går igjen på lokaliteter med like vokseforhold. En oversikt over utbredelsen av vegetasjonstyper gir oss informasjon om variasjonen i økologiske forhold (klima, næring og vann i jorda, snødekke og kulturpåvirkning) i et område. I tillegg kan hver vegetasjonstype tillegges egenskaper med hensyn til ulik ressursutnytting og arealbruk (beite, snødybde, artsmangfold m.m.). På oppdrag fra Sørreisa kommune er det produsert vegetasjonskart for beiteområdet til Sørreisa Sankelag, et areal på 143 km² i kommunene Sørreisa og Målselv. Vel 7 km² er snaufjellsområder, resten er areal under skoggrensa. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 -50 000. Hovedmålsettinga med prosjektet er å gi ei vurdering av beite for sau i kartleggingsområdet. Det er framstilt vegetasjonskart og avleda temakart over beite for sau. Kartleggingsområdet har et typisk fjord-/kystklima med kjølige, nedbørrike somrer og relativt milde, snørike vintrer. Berggrunnen i området består hovedsakelig av næringsrike bergarter som glimmerskifrer og kalkspat. Løsmassene varierer og består for det meste av morene og forvitringsmateriale.....
Forfattere
Arne GrønlundSammendrag
Restavlinger av potet og grønnsaker representerer en kilde til lystgassutslipp som er beregnet til ca 2700 tonn CO2-ekvivalenter. Potensialet for utslippsreduksjon som følge av innsamling av restavlingene for produksjon av biogass er beregnet til ca 2420 tonn CO2-ekvivalenter, som utgjør 0,03 % av jordbruktes totalutslipp av klimagasser. Biogasspotensialet av restavlinger av potet og grønnsaker er beregnet til ca 85 000 tonn metan. Substitusjonseffekten ved bruk som biodrivstoff er beregnet til å være ca 32 000 tonn CO2 som er ca 0,5 prosent av jordbrukets totale klimagassutslipp, og ca 14 ganger større enn den direkte utslippsreduksjonen. 50 prosent av potensialet kan oppnås ved å samle inn restavlingene fra de største produsentene som utgjør mindre enn 10 prosent av totalt antall, eller alle restavlingene fra de kommunene med størst produksjon av potet og grønnsaker, som utgjør mindre enn 5 prosent av kommunene hvor disse vekstene dyrkes.
Forfattere
Åshild Kristine Andreassen Per Brandtzæg Merethe Aasmo Finne Askild Lorentz Holck Heidi Sjursen Konestabo Anne Marthe Jevnaker Olavi Junttila Richard Meadow Arne Mikalsen Kaare Magne Nielsen Monica Sanden Ville Erling Sipinen Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg Rose VikseSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Åshild Kristine Andreassen Per Brandtzæg Merethe Aasmo Finne Askild Lorentz Holck Anne-Marthe Ganes Jevnaker Olavi Junttila Heidi Sjursen Konestabo Richard Meadow Arne Mikalsen Kaare Magne Nielsen Monica Sanden Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg Rose VikseSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Skogarealet i Hordaland er dekket av 43 % lauvtredominert skog, hvorav 21 prosentpoeng er bjørkeskog med mer enn 70 % bjørk. Grandominert skog utgjør 18 %, mens 37 % er furudominert skog og 2 % er hogstklasse 1 med uspesifisert treslag. Andelen lauvtredominert skog er noe høyere enn landsgjennomsnittet, og det er særlig andelen bjørkeskog som er høy. Hogstklassefordelingen i Hordaland viser at 33 % av arealet består av hogstmoden skog i hogstklasse 5, mens bare 10 % er ung skog i hogstklasse 2. Figuren viser også en høyere andel av skog på lav bonitet (H40 = 6-8) i hogstklasse 4 og 5 enn i de lavere hogstklasser som har en større andel middels og høy bonitet.
Sammendrag
Direktoratet for naturforvaltning (DN) har siden 2009 arbeidet med å etablere et overvåkingssystem for verneområder. Etter en offentlig anbudsrunde vinteren 2012, ble det besluttet at overvåkingen av naturtypen skog i verneområder skulle koordineres med arbeidet som utføres gjennom Landsskogtakseringen. Fordelene ved å koordinere overvåkingsprogrammet med den etablerte Landsskogtakseringen er at skogstatistikken fra overvåkingen av verneområdene vil være sammenlignbar med skogstatistikk for arealer utenfor verneområdene. Videre vil denne samkjøringen være kostnadseffektiv fordi Landsskogtakseringen har et etablert nett av prøveflater i de omtalte områdene, og et velfungerende system for datainnsamling, datalagring, kvalitetskontroll, beregninger og rapportering. Vinteren 2012 ble det utarbeidet et detaljert arealrepresentativt overvåkingsprogram for skog i verneområder. Overvåkingen av skog i nasjonalparker og naturreservater med annet vernetema enn skog skal følge Landsskogtakseringens ordinære takstopplegg. I naturreservater med skog som verneteama (skogreservat), skal alle ordinære landsskogflater i 3km x 3km forbandet (ordinære flater) inngå, samt at det etableres to nye flater (tilleggsflater) i tilknytning til hver ordinære flate. Disse flatene vil inngå i Landsskogtakseringens 5-årige omdrev. [...]
Sammendrag
Meldingen om årsveksten omfatter en foreløpig beregning av avlingene for en del av jordbruksvekstene. De vekstene beregningene nå gjelder for er: grønnfôr, poteter, rotvekster, eng og beite. Beregningene for disse vekstene baseres nå på oppgaver fra SSB. Tidligere var dette basert på fylkesvise oppgaver over avlingene, oppgitt i prosent av normalårsavling. Landbruksavdelingene hos Fylkesmannen i de enkelte fylkene gir imidlertid fortsatt oppgaver over avlingene i prosent av normalåret samt en beskrivelse av vekstforholdene. Disse henter inn oppgaver fra kommunene og rådgivningsenheter under Norsk landbruksrådgivning. Kornavlingene er holdt utenom avlingsoversikten i meldingen om årsveksten. Dette skyldes at grunnlaget for de foreløpige produksjonsoppgavene er innveide mengder hos kornkjøperne som gis av Statistisk sentralbyrå (SSB). Disse oppgavene er langt sikrere enn de oppgavene som fylkesagronomene samler inn for korn. Fylkenes avlingstall for 2012 (i % av normalåret) er veid sammen til landstall på grunnlag av arealfordelingen så langt oppgaver finnes, dvs. fram til og med 2012. For beite i utmark hvor det ikke foreligger arealoppgaver, er sammenveiingen utført på grunnlag av fordelingen av fylkestallene for antall dyr på utmarksbeite. Meldingen omfatter som nevnt foreløpige oppgaver over avlingene for jordbruksvekstene for det siste året. For oversiktens skyld har en fra og med 2003 dessuten tatt med serier for registrerte avlinger og normalårsavlinger fra 1970 og framover både for jord- og hagebruksvekster. For 2012 er det dessuten tatt med fylkesvise normalårsavlinger for de forskjellige vekstene. Dette er nærmere omtalt i kapitel 5.
Sammendrag
Denne rapporten gir en oversikt over potensialet for nydyrking i Norge på grunnlag av Digitalt Markslagskart (DMK). Det er gitt en vurdering av de viktigste agronomiske, miljømessige, driftsmessige og økonomiske aspektene ved nydyrking, samt en omtale av nydyrking fra et gårdbrukerperspektiv. Totalt er det kartlag ca 12 500 km2 dyrkbar jord i Norge. Mer enn halvparten er skog og ca 1/3 er myr. Ca 5 prosent av den dyrkbare jorda er vernet av hensyn til naturmangfold, hvor av mesteparten er myr. Mindre enn 30 prosent av den dyrkbare jorda ligger i de klimasonene som er egnet til korndyrking, men en del av dette arealet er uegnet til korndyrking på grunn av ugunstig jord og terrengforhold. Av den dyrkbare mineraljorda har ca 80 prosent behov for grøfting, 18 prosent er sjødrenert og ca 2 prosent er tørkesvak og forutsetter kunstig vanning ved dyrking. Mer enn halvparten av den dyrkbare mineraljorda inneholder mindre enn 50 m3 stein per dekar og ca 5 prosent mer enn 100 m3 stein. Dyrkbar organisk jord omfatter åpen myr (70 prosent), tresatt myr (20 prosent) og torvmark i skog uten myrvegetasjon (10 prosent). Av den organiske jorda har 36 prosent grunt torvlag (< 1 m) og 64 prosent djupt torvlag (>1 m). Ca ¼ av den dyrkbare jorda ligger nærmere enn 500 fra nærmeste hovedbruk og mer enn halvparten ligger like inntil vei eller dyrket jord. Dersom nydyrking skal bidra til økt matproduksjon i Norge, er det størst behov for jord egnet til korndyrking. Behovet for grasareal kan bli mindre som følge av høyere ytelse og mindre grovfôrandel i melkeproduksjonen. Kunnskapsbehovet i forbindelse med nydyrking omfatter ny klimasoneinndeling, prognoser for framtidig klima og avlingsnivå, tiltak for å øke avlingsnivået på nydyrket jord, vurdering av virkning på vannforekomster, tiltak for å redusere klimagassutslipp fra myr, økonomiske modeller og en mer detaljert jordsmonnkartlegging ved større nydyrkingsprosjekter.
Forfattere
Arne GrønlundSammendrag
Rapporten presenterer arealbehov og klimagassutslipp for ulike typer kjøttproduksjoner i Norge. Svin- og fjørfekjøtt har lavere arealbehov og bidrar til lavere klimagassutslipp enn kjøtt fra storfe og sau. Storfe og sau tar opp mesteparten av fôret som gras, men har likevel omtrent like stort kraftfôrforbruk per kg kjøtt som svin og fjørfe. Målene om økt matproduksjon og lavere utslipp av klimagasser kan lettest oppnås gjennom økt kornproduksjon, større andel kjøtt av svin og fjørfe og lavere kjøttforbruk totalt.