Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2024
Sammendrag
Bøkeskogen i Larvik er et offentlig friområde som brukes og prises høyt av allmennheten. Skogen er på 297 dekar og består hovedsakelig av bøketrær (Fagus sylvatica). Den skjøttes som en parkskog med lett tilgang og høy opplevelseskvalitet. Phytophthora er en slekt med planteskadegjørere som angriper trær og kan føre til at de dør. Bøketrær er hardt rammet på grunn av Phytophthora i Europa, og i 2011 ble de første symptomene på Phytophthora-angrep på bøk oppdaget i bøkeskogen i Larvik. Mange trær viste mørke, blødende flekker ved stammebasis, et typisk symptom på angrep av Phytophthora. Fra symptomatiske trær ble det den gang isolert P. ×cambivora, en kjent skadegjører på bøk i flere land. Flere kartlegginger har i ettertid fulgt situasjonen med Phytophthora-smitte i bøkeskogen, den siste i 2018. Høsten 2024 fikk NIBIO i oppdrag å gjennomføre en visuell kartlegging (altså ingen prøvetaking) av symptomer på Phytophthora i bøkeskogen. Kartleggingen ble gjennomført 20-22 september 2024. Hele arealet i skogen ble gått gjennom område for område som hver for seg var avgrenset av gangstier og grøfter. Totalt ble 103 trær merka ut ved hjelp av VIPSLogic kartportal basert på symptomer som kunne være helt eller delvis forårsaket av Phytophthora. For en del av disse trærne er vi rimelig sikre på at symptomene skyldes Phytophthora-angrep, noe som viser at spredningen av Phytophthora til nye trær i bøkeskogen i Larvik er en stadig pågående prosess. Informasjon om alle merka trær og deres plassering finnes i rapporten, men vi gjør oppmerksom på at vi uten prøvetaking og laboratorieanalyser ikke med sikkerhet kan si at Phytophthora ligger bak symptomene på alle registrerte trær.
Forfattere
Marianne Stenrød Esther Bloem Nana Yaa Boahene Tor Fredrik Holth Tim Hofer Mette Helen Bjørge Müller Elise Rundén-Pran Christian VogelsangSammendrag
Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har oppdatert et metodedokument for helse og miljørisikovurderinger av plantevernmidler. Målet med oppdateringen er å gjenspeile gjeldende regelverk og praksis, og sikre kvaliteten på fremtidige risikovurderinger utført av faggruppen for plantevernmidler i VKM. Det forrige metodedokumentet er fra 2012, og oppdateringen var nødvendig for å tilpasse metodene til nytt EU-regelverk for plantevernmidler, og for å innarbeide nye datakrav og retningslinjer for plantevernmidler og biocider. Ved å oppdatere metodedokumentet, ønsket faggruppen å sikre at risikovurderingene de leverer er i tråd med gjeldende regelverket og vitenskapelig kunnskap. Viktige endringer Dokumentet er oppdatert med henvisninger til nye forskrifter og veiledninger, om for eksempel biocider, nye typer plantevernmidler, og forenklet godkjenning/risikovurdering for mikrobielle stoffer. Det nye dokumentet inneholder også veiledning om fareidentifikasjon av stoffer med hormonforstyrrende egenskaper, alternative metoder for å redusere toksikologisk testing hos dyr, og vurdering av ikke-kostholdeksponering av plantevernmidler. Dokumentet inneholder oppdatert informasjon om metodikk knyttet til vurdering av plantevernmidlers egenskaper og skjebne i miljøet, inkludert norske jord- og klimaforhold, renseanlegg og drikkevannsrenseprosesser. Veiledning om risikovurdering for bier og andre insekter, akvatiske organismer, fugler, pattedyr og andre vertebrater, samt meitemark og andre jordlevende organismer, er også oppdatert. Innen flere av feltene er eller vil det bli etablert spesifikke beskyttelsesmål og trinnvise risikovurderinger. Samlet sett fungerer det oppdaterte metodedokumentet som en referanse for VKMs risikovurderingsarbeid for plantevernmidler, og sikrer at fremtidige vurderinger gjennomføres i samsvar med gjeldende regelverk og vitenskapelig kunnskap. Metode VKM har benyttet en semi-systematisk tilnærming, ved å utarbeide et arbeidsdokument for innhenting og sammenstilling av nødvendig informasjon om nye datakrav fra gjeldende regelverk for plantevernmidler og biocider i EU. Dokumentet er godkjent av VKMs faggruppe for plantevernmidler.
Forfattere
Ingunn ØvsthusSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Anne Falk Øgaard Valborg Kvakkestad Kristian Bjerke Eva Brod Erin Byers Astrid Solvåg Nesse Michal Sposob Nhat Strøm-Andersen Simen Wilsher-LohreSammendrag
Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet (LMD). NIBIO har utredet egnethet, gjennomførbarhet og mulige løsninger for krav om en minimumsandel resirkulert fosfor ved salg av fosforholdig gjødsel, dvs. et omsetningskrav. Denne utredningen estimerer mengder av ulike resirkulerbare fosforkilder. Fosforoverskudd i enkelte regioner gitt ulike begrensninger på hvor mye fosfor som kan tilføres i jordbruket er estimert for nå-situasjon og 10 år fram i tid. Videre gir utredningen en oversikt over teknologiske og regulatoriske muligheter for å produsere gjødselvarer basert på resirkulert fosfor, samt en oversikt over innhold av uønskede stoffer i ulike typer fosforkilder. Vi gjennomførte 26 intervjuer med aktører i hele verdikjeden for gjødsel med spørsmål angående et omsetningskrav for resirkulert fosfor: Gjødselprodusenter, forhandlere, kjøpere, landbruksrådgivningen, offentlige myndigheter, og aktører innenfor transport og teknologi. I tillegg til vurderingen av egnethet og gjennomførbarhet av et omsetningskrav for resirkulert fosfor har vi også gjort en kortfattet vurdering av mulige andre løsninger for å stimulere erstatning av mineralfosfor med resirkulert fosfor. Se kapittel 10 for sammendrag og konklusjoner fra rapporten og oppsummeringer i slutten av de enkelte kapitlene for sammenfatning av resultater.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Lars T. HavstadSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Som drøvtyggar har sauen evne til å omdanna fiberrikt fôr, som ikkje er eteleg for menneske, til høgverdig protein, i kjøtt og biprodukt, med essensielle aminosyrer. I norsk sauehald er det meste av fôrgrunnlaget grovfôr, og beite står for om lag 60 % av fôrinntaket. Men det blir også brukt ein del kraftfôr og mjølkeerstatningar med humant etelege ingrediensar. I denne studien undersøkte vi kor mykje eteleg protein vi får ut i høve til mengd eteleg protein gitt i fôringa. Effektiviteten er rekna som høvetalet (HePeff) med mengd eteleg protein i kjøtt, blod og innmat i høve til mengd eteleg protein brukt i fôringa. Dersom det blir produsert meir eteleg enn det som blir brukt i fôringa, er effektiviteten HePeff større enn 1. Det blei også estimert i kor stor grad aminosyrer brukt i fôringa blir oppgradert til essensielle aminosyrer for menneske. Dette uttrykt som differansen mellom fordøyelege essensielle aminosyrer i kjøtt, blod og innmat og mengd av dei same aminosyrene brukt i fôringa. Datagrunnlaget var tal frå sauebruk som var med i Driftsgranskingane i jordbruket i åra 2018-2020. Mengd innkjøpt kraftfôr og mjølkeerstatning blei estimert ut frå rekneskapstal. Ingrediensar i innkjøpt fôr blei estimert ut frå opplysningar gitt av fôrprodusentar. I kalkylane såg ein på kva det hadde å seie om raps og rapsprodukt i kraftfôret vart rekna som humant eteleg. Dersom ein rekna at både kjøtt, blod og innmat er eteleg, og rapsprodukt ikkje er humant eteleg, blei det i gjennomsnitt produsert om lag like mykje humant eteleg protein som brukt i fôringa, HePeff = 1. Dersom ein ikkje rekna proteinet i raps som humant eteleg, blei det for alle fordøyelege essensielle aminosyrer produsert meir enn brukt i fôringa i regionane ‘Austlandet andre bygder’ og ‘Trøndelag andre bygder’, medan det for andre deler av landet var om lag same mengd protein i kjøtt og biprodukt som det vart brukt i fôringa. Proteineffektiviteten var høgare i regionar med gode utmarksbeite, og Fjell- og dalbygder i Trøndelag og på Austlandet hadde høgare HePeff enn Agder og Rogaland. Mengd kraftfôr per vinterfôra sau og tal gangslam (levande lam på hausten) per vinterfôra sau hadde sterk effekt på HePeff, og det er fullt mogleg å betre effektiviteten med relativt små justeringar av mengd og type ingrediensar i kraftfôr.
Sammendrag
Som drøvtyggar har sauen evne til å omdanna fiberrikt fôr, som ikkje er eteleg for menneske, til høgverdig protein, i kjøtt og biprodukt, med essensielle aminosyrer. I norsk sauehald er det meste av fôrgrunnlaget grovfôr, og beite står for om lag 60 % av fôrinntaket. Men det blir også brukt ein del kraftfôr og mjølkeerstatningar med humant etelege ingrediensar. I denne studien undersøkte vi kor mykje eteleg protein vi får ut i høve til mengd eteleg protein gitt i fôringa. Effektiviteten er rekna som høvetalet (HePeff) med mengd eteleg protein i kjøtt, blod og innmat i høve til mengd eteleg protein brukt i fôringa. Dersom det blir produsert meir eteleg enn det som blir brukt i fôringa, er effektiviteten HePeff større enn 1. Det blei også estimert i kor stor grad aminosyrer brukt i fôringa blir oppgradert til essensielle aminosyrer for menneske. Dette uttrykt som differansen mellom fordøyelege essensielle aminosyrer i kjøtt, blod og innmat og mengd av dei same aminosyrene brukt i fôringa. Datagrunnlaget var tal frå sauebruk som var med i Driftsgranskingane i jordbruket i åra 2018-2020. Mengd innkjøpt kraftfôr og mjølkeerstatning blei estimert ut frå rekneskapstal. Ingrediensar i innkjøpt fôr blei estimert ut frå opplysningar gitt av fôrprodusentar. I kalkylane såg ein på kva det hadde å seie om raps og rapsprodukt i kraftfôret vart rekna som humant eteleg. Dersom ein rekna at både kjøtt, blod og innmat er eteleg, og rapsprodukt ikkje er humant eteleg, blei det i gjennomsnitt produsert om lag like mykje humant eteleg protein som brukt i fôringa, HePeff = 1. Dersom ein ikkje rekna proteinet i raps som humant eteleg, blei det for alle fordøyelege essensielle aminosyrer produsert meir enn brukt i fôringa i regionane ‘Austlandet andre bygder’ og ‘Trøndelag andre bygder’, medan det for andre deler av landet var om lag same mengd protein i kjøtt og biprodukt som det vart brukt i fôringa. Proteineffektiviteten var høgare i regionar med gode utmarksbeite, og Fjell- og dalbygder i Trøndelag og på Austlandet hadde høgare HePeff enn Agder og Rogaland. Mengd kraftfôr per vinterfôra sau og tal gangslam (levande lam på hausten) per vinterfôra sau hadde sterk effekt på HePeff, og det er fullt mogleg å betre effektiviteten med relativt små justeringar av mengd og type ingrediensar i kraftfôr
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag