Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2001
Sammendrag
Prosjektet ble startet på grunn av usikkerhet knyttet til effekten av gjenopptaking av beiting med storfe i et område der deler av arealet er en fredet kalkfuruskog. Foreliggende rapport tar for seg undersøkelser knyttet til dyrenes bruk av beiteområdet: dyrenes tilvekst, deres bruk av beiteområdet og av vegetasjonstyper samt dyrenes tråkkpåvirkning i verneområdet. Dyrene ble veid flere ganger per sesong. I tre år ble dyrenes tilholdssted registrert flere ganger per døgn i observasjonsperioder gjennom sesongen. Dyrenes oppholdssted ble kartfestet og vegetasjonstypen de befant seg i registrert. Hvert år ble den delen av verneområdet som inngår i beitet gjennomgått av en person og tråkkpåvirkning registrert. På grunn av tilleggsfôring, kan ikke dyrenes tilvekst på beitet relateres til bruk av vegetasjonstyper. Tilveksten anses som god. Dyrene er observert i de fleste delene av beiteområdet, men observasjonsfrekvensen var høyest ved og omkring ei eng nær fôringsplassen. Tilleggsfôringen har trolig vært viktig for dyrenes arealbruk på beitet. Dyrene ble mest observert i engvegetasjon, lågurt-/småbregneskog, myr og furuskog. Vegetasjonstypenes beiteverdi kan forklare preferanseforskjellene, men avstanden til enga og fôringsplassen er trolig også viktig. Dyrene har vært i verneområdet flere ganger, men det synes ikke som det er et område de prefererer. Trolig er variasjon i kosten viktigste motiv for å oppsøke verneområdet. Resultatene kan tyde på at det har vært en gradvis økning i dyrenes bruk av verneområdet fra år til år. Tråkkpåvirkningen siste prosjektår var betydelig. Tråkkskader ble observert flere steder, hovedsakelig i tilknytning til stier og i de fuktigste arealene. Endelige anbefalinger kan ikke gis før resultatene fra den botaniske delen foreligger. Foreløpige anbefalinger fra foreliggende delprosjekt går ut på at dagens driftsmåte i beitesesongen bør fortsette, dersom det er ønskelig å holde dyrene vekk fra verneområdet i størst mulig grad. Dagens tråkkpåvirkning anses ikke som så omfattende at beiting frarådes. Det er imidlertid viktig å følge opp utviklingen i tråkkpåvirkningen de neste årene, slik at eventuelle nødvendige tiltak kan settes i verk i tide.
Forfattere
jihong liu clarke Narve Brekkå Sonja KlemsdalSammendrag
Two chitininolytic enzyme encoding genes i.e. ech42 and nag1 from Trichoderma atrovirude (harzianum) strain P1 have been introduced into barley (Hordeum vulgare L.) cv Golden Promise using the biolistic transformation method. The aleurone-specific promoter, Ltp2 from barley and CaMV 35S promoter with enhancer (2x35S) were used to control the expression of desired genes to obtain both tissue-specifical and constitutive expression. Four gene constructs, the ech42 and nag1 genes regulated by the two promoters Ltp2 and 2x35S, were constructed. For selection, plasmid pDM803 containing the bar gene was co-transformed with the gene-containing constructs. Both PCR and southern blot analyses were conducted to screen the regenerated plants. Four transgenic T0 lines were identified from the 11 experiments performed. Two of the 4 lines produced were Ltp2/ech 42/nosT transformants while the remaining 2 line were 2X35S/ech42/35ST and 2X35S/nag1/35ST transformants respectively. Relative transgene copy number was estimated using TaqMan quantitative real-time PCR assay. Study on the inheritance of the transgenes in T1 progeny revealed a Mendelian 3:1 segregation pattern in 2 of the 7 transgenic barley progenies indicating the transgene was integrated in one single locus and transmitted to T1 generation in the 2 transformants. Abnormal morphology was also observed among the transfoemants.
Sammendrag
Totalt 17 vokterhunder tilhørende 11 eiere er med på prosjektet "Tilpasset bruk av vokterhund - erfaringer fra enkeltbesetninger". Dette 3-årige utredningsprosjektet (2000-2002) har som mål å undersøke effekten av et tilpasset bruk av vokterhund til ulike driftssystemer i saueholdet. Overordnet mål er å sikre oppfølging og videre utvikling av vokterhundarbeidet i Norge. Året 2000 ble spørreskjemaer om hundene til samtlige eiere sendt ut, med fokus på sosialiseringsmetode, bruksmåte og tapsreduserende effekt. Hundene brukes hovedsakelig på tre måter: 1) Vokterhunder i kombinasjon med gjeting, 2) Vokterhunder i lag med sau på avgrenset beiteområde og 3) Vokterhunder på patrulje i kombinasjon med tilsyn i beiteområdet (ca 1/3 av hundene innen hver bruksmåte). De to førstnevnte metodene er i prinsippet to variasjoner av samme bruksmåte, og krever en forholdsvis sterk sosialisering på sau, mens patruljeringsmetoden kan benyttes for hunder som er sterkere bundet til mennesker. En subjektiv bedømming fra eierens side, viser at den tapsreduserende effekt er størst for hunder som brukes i kombinasjon med gjeting og for hunder som vokter sau innenfor en inngjerding, mens den er noe svakere for patruljehundene. Dette er i overensstemmelse med tidligere undersøkelser. Den store fordelen med patruljeringsmetoden er imidlertid at denne bruksmåten ikke krever at sauene går i flokk, den er således tilpasset det tradisjonelle beitebruket i Norge med sauer som beiter spredt i utmarka. Det er i denne rapporten ikke tatt hensyn til hvor meget ressurser som kreves for å gjennomføre tiltakene. En sammenlikning av kostnadseffektiviteten til hundene under de ulike bruksmåter vil bli fokusert på i årsrapporten for 2001.
Sammendrag
De-icing chemicals used during the winter season are potential pollutants for the groundwater underneath the new main airport of Norway. Several field experiments examining the transport and degradation of propyleneglycol (PG), potassium acetate (KAc) and non-reactive tracers were performed in a lysimeter trench under natural snowmelting conditions. Chemicals were applied underneath the snow cover and the transport in a heterogeneous coarse sandy soil was examined by extracting soil water from 30 or 40 suction cups placed at five depths between 0.4 and 2.4 m depth. Transport and degradation was analysed by spatial moment calculations. The de-icing chemicals showed the same basic displacement as chemically inactive tracers, an initial fast transport during the melting period followed by a period of stagnation throughout the summer season. PG seemed to be displaced to greater depths compared to non-reactive tracer after the first application. However, computer simulations of transport and degradation in a heterogeneous unsaturated soil showed that decreasing degradation constants with depth can generate a downward movement of the centre of mass without any flow occurring in the system. Potassium acetate showed some adsorption, with calculated retardation factors of approximately 1.3 and 1.2. The degradation rate constant for PG was calculated to be 0.015 day"1 in 1994 and increased to 0.047 day"1 in the second application made in 1995. The degradation rate constant for acetate was estimated to be 0.02 day"1. Increased manganese concentrations seem to be a good indicator of degradation of PG and Ac.
Forfattere
Atle HaugeSammendrag
I rapporten testes en hensiktsmessig målemetodikk for kontrollmåling av oksygentilstanden i storranker ved hjelp av mobilt måleapparat. Målingene viste at det en ikke kan måle oksygentilstanden i siden på ranken når utstyret rekker mindre enn 2 meter inn, fordi oksygeninnholdet her er høyere pga skorsteinseffekten. Det beste målepunkt som skal kunne avsløre oksygenmangel vil være på toppen av ranken, 50 cm ned i massen eller mer. Videre ble oksygenforbruket i storranker på forskjellige utviklingstrinn ble målt, med intervallkjøring av viftene, for å finne riktige intervall for kjøring av viftene som lufter rankene. Dersom kompostranken har nærmest anaerobe forhold ved oppstart av målinger viste det seg at en ikke oppnådde en stabil oksygensituasjon før etter flere intervallkjøringer. En må derfor være forsiktig med å trekke konklusjoner om oksygenforbruket i en kompostranke ut fra en måling. Det bør være et stabilt høyt oksygeninnhold i ranken før en får korrekte resultater for oksygenforbruket i komposten. En valgte i forsøkene 10% oksygen som nedre grense for viftekjøring, og stoppet viftene på ca 20%. Oksygeninnholdet kom i alle ranker opp på ca.20% i løpet av 3 minutter med viftekjøring. Forsøkene viste at en i ferske ranker hadde et oksygenforbruk som senket oksygeninnholdet fra 20% til 10% i løpet av fem minutt, mens ranker rundt 2 måneder gamle brukte 0,5-1 time. I en 3-4 måneder gammel kompost fikk en samme nedgang på 90 minutter, mens samme ranke fem uker etter brukte mer enn 3 timer. Forsøkene viste at IRIS kjørte viftene alt for sjelden i forhold til behovet, og lenger enn nødvendig når vifeten først var startet. Viftekjøringen på IRIS sitt anlegg hadde dermed ikke vært optimal på disse rankene, og det er derfor vanskelig å trekke en sikker konklusjon når det gjelder et generelt riktig vifteintervall ettersom en kompostranke blir eldre. Det kan konstateres at en med tilleggsinvestering i et tidsur har et stort forbedringspotensiale. Viftene bør kjøres i korte intervaller og langt hyppigere enn i dag.
Sammendrag
Resultatene fra de to første åra i prosjektet "Frøavl av brytsukkerert" (1998-2000) viste at dårlig spireevne på grunn av angrep av sopper som fører til erteflekk og ertefotsjuke (Ascochyta spp.) er det største hinder for å få til frøavl av "Aslaug" brytsukkerert på friland. Av denne grunn prøvde en i 2000 å finne fram til fungicider for å kontrollere Ascochyta i felt. Innledende in-vitro forsøk ved Planteforsk Plantevernet viste at fludoxinil + cyprodinil (Switch) og pyrimetanil (Scala) var de mest effektive fungicidene, men at også iprodion (Rovral 75 WG), prokloraz (Sportak 45 HF) og tebuconazol (Folicur 25 WG) hadde brukbar virkning mot Aschochyta spp.På dette grunnlag ble de tre handelspreparatene Rovral 75 WG, Switch og Sportak 45 HF valgt ut til feltforsøk på Landvik. Feltet ble anlagt 3.mai 2000, og soppsprøytinga ble utført med 10 dagers mellomrom i perioden 22.juni - 18.august, totalt sju ganger. Sammenlikna med usprøyta kontroll førte regelmessig sprøyting med Rovral, Switch og Sportak til en ikke-signifikant auke i frøavlinga av erter på henholdsvis 18, 14 og 8%. Til tross for en relativt kjølig og fuktig vekstsesong var det lite synlig angrep av Ascochyta i feltet, og spireevnen til ertene var like høy på usprøyta kontrollruter (89%) som på ruter med soppsprøyting (84-90%). En sjukdomsanalyse (felles for alle sprøyteledd) viste at smitte av Ascochyta var til stede på 21% av frøa, men soppen altså ikke fått utvikle seg i skadelig omfang. Parallelt med feltforsøket på friland ble det også gjennomført prebasisavl av erter i plasthus på Landvik. På et effektivt areal på 65 m2 (54 m enkeltrad) ble det her oppnådd ei frøavling på 12 kg, og spireevnen var 97%. Etter tre års arbeid med prosjektet "Frøavl av brytsukkerert" må vi dessverre konstatere at lønnsomheten er for dårlig, og risikoen for stor, til at frøavl av "Aslaug" kan anbefales på friland i Aust-Agder. Forsøka har vist at spireevnen kan bedres ved å velge riktig høsteteknikk, og særlig ved å kutte erteplantene ved rota allerede ved 60-70% vanninnhold i frøa. Nedbørsforholda i august synes likevel å være for ustabile til at frilandsproduksjon kan anbefales. Det meste realistiske alternativet synes nå å at prebasisfrøavlen fortsetter i plasthus på Landvik, mens frøavlen av sertifisert frø (bruksfrø) flyttes til varmere himmelstrøk med mindre nedbør i vekstssesongen
Forfattere
Christian Uhlig Tore SveistrupSammendrag
I løpet av de siste 30 år er det i flere undersøkelser dokumentert at reinsdyrbeiting påvirker vegetasjonen på Finnmarksvidda. Det er kjent at jordegenskapene har avgjørende innvirkning på planteveksten og følgelig på produktiviteten i hele økosystemet. Likevel er det gjennomført få undersøkelser på hvordan reinsdyrbeiting påvirker jordegenskaper. Målet med denne undersøkelsen var å dokumentere eventuelle endringer i fysiske og kjemiske jordegenskaper som følge av reinsdyrbeiting. På fire lokaliteter på Finnmarksvidda ble det valgt ut 3 prøvesteder etter en subjektiv vurdering av tilstanden for lav og andre vekster: A) godt lav- og plantedekk; B) redusert lavdekke, men moderat påvirkning av andre planter; C) lav og andre planter nesten helt borte. Det ble antatt at forskjeller i lav og annen plantebestand var forårsaket av ulik beiteintensitet. De undersøkte vegetasjonstypene var lavrik fjellbjørkeskog og lav-lynghei. På hvert prøvetakingssted ble jordmonnet beskrevet og prøvetatt sjiktvis for fysiske og kjemiske jordanalyser. Fysiske parametre det ble analysert for var jordtetthet, porevolum, vann- og luftinnhold ved forskjellige sug, plantetilgjengelig vann og tekstur. Kjemiske parametre det ble analysert for var pH, organisk karbon (org.-C), Kjeldahl-N, kationbyttekapasitet (CEC), basemetning og plantetilgjengelig P, Ca, Mg og K. Resultatene viste at mineraljorda besto av siltig mellomsand med 1-3% leir. På prøvesteder med god lavvegetasjon var det organiske laget ikke mer enn 6 cm. Planterøtter var i hovedsak lokalisert til det organiske toppsjiktet, men en god del røtter var det også i de øverste 20 cm av mineraljorda. Tykkelsen på det organiske toppsjiktet avtok med avtakende tykkelse på lav- og plantedekke. Bare små forandringer i jordfysiske egenskaper ble funnet mellom de ulike prøvesteder. Det ble funnet en sterk korrelasjon mellom org.C i jorda og CEC for alle prøvesteder og sjikt. Videre hadde det organiske toppsjiktet høyest innhold av plantetilgjengelig P, Ca, Mg og K. Ved å gå ut fra at forskjellene i lav og annen vegetasjon er et resultat av ulik beiteintensitet, indikerer resultatene at reinsdyrbeitingen kan føre til en betydelig reduksjon av det organiske materialet. På de undersøkte lokalitetene på Finnmarksvidda må mengden organisk materiale i jorda betraktes som en av nøkkelfaktorene for jordfruktbarhet og dermed også økosystemets bæreevne og produktivitet.
Sammendrag
Det har dei siste åra vore auka satsing på produksjon av klyppegrønt og juletre her til lands. Etter kvart har det dukka opp ein del problem med sjukdomar og skadedyr. Lawsonsypress (Chamaecyparis lawsoniana), krussypress (C. pisifera "Squarrosa") og kristtorn (Ilex aquifolium) er store klyppegrøntkulturar. Desse klyppegrøntkulturane og juletre er utsette for sjukdom. Dette er bakgrunnen for at kartleggingsprosjektet vart sett i gang. Kartlegginga tok til i april i 2000. Nokre prøvar vart òg tekne ut ved ei synfaring i klyppegrøntfelt i Nord Rogaland og Sunnhordland i november 1999. Totalt vart 19 klyppegrøntfelt vitja. Det vart tatt ut både plante- og jordprøvar. I tillegg til planteprøvane som vart tatt ut ved synfaringane, vart det også sendt inn mange prøvar. I alt vart 189 planteprøvar undersøkte for sopp og andre skadegjerarar, medan 14 jordprøvar vart undersøkte for nematodar. På lawsonsypress var det to dominerande skadebilete. Det eine var at baret vert blast og seinare brunt. På slike prøvar vart det funne Phytophthora spp. Desse algesoppane førte ofte til at plantene gjekk heilt ut på grunn av at rotsystemet var øydelagt. Skadeomfanget vart mellom anna i eit felt i Rogaland vurdert til 51 % daude eller skadde planter. Det andre skadebiletet på lawsonsypress var klorose og seinare nekrose i fjorårsveksten. Her viste analysar av bar magnesiummangel. Ved sterk mangel vart også årsveksten ramma. På krussypress fann ein òg ofte bar som vart gråleg og seinare brunt. I dette materialet vart det mellom anna funne einerkvistdød (Phomopsis juniperovora). Frå mellom anna USA, er det kjent at denne soppen kan føra til at planter vert sterkt skada og til og med daudar. I felt som har vore med i dette kartleggingsprosjektet, har ein sett at 100 % av krussypressplantene er meir eller mindre skadde av einerkvistdød. Det vart funne mange ulike soppar på prøvane. Dei aller fleste av desse vert ikkje rekna som patogene, men nokre av dei kan gjera skade dersom vekstane er svekte av frost, nematodar eller anna. I jordprøvane frå klyppegrøntfelta vart det funne til dels høg tettleik av nematodar. Dei fleste slektene som vart funne vert rekna som skadelege for planter, enten direkte eller i interaksjon med til dømes sopp og bakteriar.
Forfattere
Ingeborg KlingenSammendrag
In a series of studies (Papers I-IV), insect pathogenic fungi from Norway were collected and mapped to evaluate their importance as natural control factors and their potential as microbial control agents against pest insects in Brassica vegetables. An overview of known pathogens of arthropods in Norway is also provided (Paper V).By quantifying the seasonal infection levels of Entomophthora muscae and Strongwellsea castrans in a population of adult Delia radicum and Delia floralis it was revealed that S. castrans and particularly E. muscae cause high levels of mortality. Conservation and enhancement of these fungi have a potential in the control of the flies. Traps modified during the study and used to collect live adults of D. radicum and D. floralis were highly effective and selective and might be used to spread insect pathogens to control the flies.In a survey conducted in northern Norway to isolate insect pathogenic fungi from soil, more insect pathogenic fungi were found in arable fields of organically farmed soil compared to arable fields of conventionally farmed soil. Tolypocladium cylindrosporum was found more frequently when using D. floralis larvae as the bait insect than when using Galleria mellonella.In vitro studies show that 2"phenylethyl isothiocyanate inhibits the growth of both Metarhizium anisopliae and T. cylindrosporum. The effect was more pronounced for T. cylindrosporum. M. anisopliae treated G. mellonella larvae exposed to grated rutabaga resulted in lower infection by M. anisopliae. The effect of plants in the Brassicaceae was also studied in a fungi/plant/soil experiment, but roots of Beta vulgaris and Eruca vesicaria sativa do not seem to have a negative effect on the M. anisopliae and T. cylindrosporum isolates applied to the soil at the bases of the plants. Results obtained on the virulence of Norwegian hyphomycetous isolates to immature stages of D. radicum and D. floralis did not result in a selection of an isolate for further development. Promising results were, however, obtained for Norwegian Beauveria bassiana isolates tested against second instar larvae of Mamestra brassica resulting in mortality up to 70%. Several isolates should be further evaluated as potential microbial control agents
Sammendrag
The present paper presents a summary of the most recent work on climatological conditions affecting ascospore discharge in Venturia inaequalis, the apple scab fungus, carried out at our two institutes. Experiments were performed under laboratory conditions by means of a wind tunnel and in the field using volumetric spore traps, either with artificial irrigation or under natural rain. One purpose of the studies was to reveal artificial laboratory conditions that could affect suppression of ascospore release normally observed under orchard conditions. Both air containing low relative humidity passing over leaf samples during simulated rain and extended maturation of the pseudothecial populations increased the number of spores released during darkness. These factors can thus explain some of the discrepancy between previously reported lab and field results. Field experiments with artificial irrigation showed that the possibility of high ascospore release during darkness increased once 80% or more of the season"s ascosporic inoculum had matured. The earlier observation of the stimulating effect red light has on ascospore release was confirmed. Under lab conditions, light intensities similar to what was recorded in the field around sunrise on rainy days, stimulated ascospore release. The rate of discharge increased with increasing light intensities up to a level normally occurring 2-3 hours after sunrise. When leaf samples were exposed to light and simulated rain in the lab, the rate of release increased over time. Thus, the delay in reaching the peak rate of ascospore release after sunrise may be due to the combined impact of increasing light intensity after sunrise and the intrinsic increase in rate of release over time. Ascospore release was monitored in the wind tunnel at temperatures of 1-8°C in daylight-balanced light. Low temperatures resulted in a lag phase in the cumulative distribution of ascospore release, where few or no ascospores were detected. The time until first detection of a given quantity of inoculum was inversely proportional to temperature. There was a reduction in the rate of release from 8 to 1°C, and consequently there was a reduction in the number of ascospores released at any given time. Where temperatures below 10°C coincided with continious rain and leaf wetness during night and day in field studies in Norway, few ascospores were released until 4-5 hours after sunrise. High quantities of ascospores were recorded during nights with dew in two Norwegian orchards. Episodes where more than 1% of the season"s inoculum was released during dew occurred around bloom of apple, and followed more than 2 days of fair weather (clear, warm days and cool, humid nights). Field studies showed that protracted dry periods with no or little rain not only delayed ascospore release, but also maturation, and consequently extended the season for ascospore release. Recommendations for management of the apple scab fungus are discussed.