Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2004
Sammendrag
Fra to langvarige jordarbeidingsforsøk på ulike jordarter i Midt-Norge, er den viktigste konklusjonen at vårpløying gir avlinger på høyde med høstpløying, mens redusert (plogfri) jordarbeiding ser ut til å gi mindre avling, særlig på siltig mellomsand. Nedgangen på 7% på leirjord er større enn det som er målt i langvarige forsøk på Østlandet, men det kan kanskje likevel forsvares økonomisk så lenge produksjonstilskudd for endret jordarbeiding holdes på dagens nivå. Nedgangen på 19% som ble målt på sandjorda er betydelig større enn det som er målt i forsøk andre steder i Norge. Dette gjør at det ikke vil lønne seg med redusert jordarbeiding på slik jord. Hverken ulik harveintensitet på upløyd jord, eller sprøyting mot soppsjukdommer, ser ut til å gi noen nevneverdig endring av denne konklusjonen. Resultatene kan i hovedsak forklares ut fra endringene i jordstrukturen som ble funnet på feltene. Disse var for det meste knyttet til forandringer i mulighetene for luftveksling, vannledning og rotutvikling. Det ble funnet litt gunstigere forhold i toppsjiktet på leirjorda, og dårligere forhold i det midtre sjikt på begge felt, særlig på sandjorda. Selv om endringene ligner på det som er funnet ved redusert jordarbeiding andre steder, er det sannsynlig at de får større betydning i det relativt fuktige klimaet som man har i Midt-Norge. Selv om overskudd av vann trolig vil være et problem de fleste årene, var det interessant å merke seg at leddene uten pløying kom gunstig ut i det tørre året 1992. Dette stemmer med erfaringer på Østlandet. Ut fra disse undersøkelsene er det grunn til å tro at redusert jordarbeiding kan by på problemer i det relativt fuktige og kjølige klimaet i Midt-Norge, og at problemene vil være størst på jord som har liten evne til å opprettholde en stabil aggregatstruktur. Sandjord og siltjord kommer i denne kategorien, spesielt når moldinnholdet er lavt. På leirjord kan mulighetene være bedre, men det krever at man er spesielt forsiktig med å unngå kjøring på jorda når den er for fuktig. Sett fra et miljøsynspunkt, er vårpløying et godt alternativ, som ser ut til å fungere på begge jordtypene. Forsinket våronnstart ved vårpløying blir ofte brukt som argument mot vårpløying, og resultatene av disse undersøkelsene bekrefter at det er viktig å unngå for tidlig pløying om våren av hensyn til jordstrukturen.
Forfattere
N. SyversenSammendrag
I Norge er det tidligere gjort undersøkelser i forbindelse med vegetasjonssoners renseeffekt på avrenning av overflatevann fra jordbruksareal. En del vegetasjonssoner er imidlertid lokalisert til områder med lettere jordarter. I disse områdene varierer grunnvannstanden over året med vannfluks fra bekken, gjennom vegetasjonssonen og ut mot dyrket areal og motsatt veg andre perioder av året. Problemstillingen i prosjektet har vært knyttet opp mot områder med intensiv grønnsaksproduksjon med stor avrenning av løste næringsstoffer gjennom jordmediet. Formålet har vært å klarlegge om rotsonen i vegetasjonssoner har effekt på tilbakeholdelse av næringsstoffer og plantevernmidler ved avrenning fra slike arealer. I tillegg er det gjort innledende studier om vegetasjonssoner kan holde tilbake næringsstoffer i grøftevann fra jordbruksarealer. Det har vært gjennomført to feltforsøk og et laboratorieforsøk i prosjektet. Målingene viste en vannstrøm fra bekken og ut i vegetasjonssona ved siden av bekken om sommeren. Samtidig var det høyest konsentrasjoner av næringsstoffer og plantevernmidler i bekken i forhold til i grunnvannet fra åkerarealene. Vegetasjonssoner langs bekkestrengen kan under slike forhold holde tilbake og rense næringsstoffer og plantevernmidler i bekkevannet. Vegetasjonssoner vil derfor få en dobbel funksjon; med rensing av forurensende stoffer på veg fra åker og til bekken (ofte om vinteren), og motsatt fra bekken og inn i vegetasjonssona. Effekten av slike vegetasjonssoner bør være med i forurensningsregnskapet i et nedbørfelt, og kan øke utbredelsen av vegetasjonssoner som eutrofieringsreduserende tiltak. Laboratorieforsøket viste god renseeffekt for nitrogen og organisk stoff gjennom vegetasjonssøyler med delvis metta strømning. Fosfor hadde imidlertid ingen renseeffekt. Årsaken til dette kan være høyt innhold av plantetilgjengelig fosfor i jorda som førte til mindre opptak og binding av tilført, løst fosfor. Denitrifikasjon kan være en prosess som forklarer høyere renseeffekt for nitrogen enn fosfor. Resultatene viste at vegetasjonssoner med transport gjennom rotsonen vil ha et betydelig høyere potensiale for å rense nitrogen enn vegetasjonssoner med overflatetransport. Denne type vegetasjonssoner vil spesielt være aktuelt i områder med lettere jordarter og intensiv gjødsling; f. eks i områder med grønnsaksproduksjon. Laboratorieforsøket viste også høy renseeffekt (over 60 %) for plantevernmidler tilsatt; bortsett fra dimetoat som hadde en renseeffekt på ca. 35 %. Lav konsentrasjon av plantevernmidler tilsatt hadde høyere renseeffekt for både plantevernmidler og næringsstoffer enn tilsetning av høy konsentrasjon av plantevernmidler. Høy konsentrasjon av plantevernmidler tilsatt hadde sannsynligvis en toksisk effekt på den biologiske aktiviteten i planteesøylene. Forsøket med lav konsentrasjon av plantevernmidler tilsatt har størst relevans i forhold til funn i naturen. Kjemisk binding var viktigere rensemessig enn biologisk nedbrytning. Oppholdstid vil også være viktig for renseeffekten. Forsøkene viser at nedbrytning og binding av næringsstoffer og plantevernmidler i vegetasjonssonen er viktig for å hindre avrenning til vann og vassdrag. Foreløpige resultater fra renseanlegget (sedimentasjonskammer og vegetasjonssone) som mottar grøftevann, viser varierende renseeffekt avhengig av vannføringen gjennom anlegget. Vannprøvene er tatt ut kort tid etter etablering av anlegget, hvor renseeffekten er antatt å være vesentlig lavere enn når anlegget får etablert seg bedre. Det bør derfor følges opp med uttak av van
Forfattere
Lars Tørres Havstad Åge Susort Gunhild HommenSammendrag
Frøavlsegenskapene til de tre engkveinforedlingene "LøEk 9601", "VåEk 2162" og "VåEk 2171" ble i perioden 2000-2003 sammenliknet med frøavlsegenskapene til engkveinsortene "Leikvin", "Nor" og "Leirin", samt krypkveinsorten "Nordlys". Sortene/foredlingslinjene ble etablert med eller uten bygg som dekkvekst i to forsøksfelt på Landvik (58o20"N) og ett forsøksfelt på Apelsvoll (60o42"N), og testet for frøavlsegenskaper i to eller tre påfølgende engår. Mens foredlingslinjen "LøEk 9601" var med i samtlige tre forsøksfelt (8 årsfelt) ble "VåEk 2162" og "VåEk 2171" kun etablert i ett av feltene på Landvik (2 årsfelt). Såmengden av bygg var 12-13 kg/daa, mens kveinfrøet ble sådd med en såmengde på 0.5 kg/daa. På Landvik, men ikke på Apelsvoll, ble det utført avlingskontroll som viste ei gjennomsnittlig byggavling i gjenleggsåret på 479 kg/daa. Bruk av bygg som dekkvekst førte i første engår til en gjennomsnittlig reduksjon i kveinfrøavlingen på 32 og 12 prosent på henholdsvis Landvik og Apelsvoll. Avlingsforskjellen mellom de to gjenleggsmåtene var imidlertid ikke signifikant på noen av forsøksstedene, verken i første eller i andre/tredje engår. Lønnsomhetsberegninger med hensyn på kornavlingen i etableringsåret og frøavlingen i første engår på Landvik viste at gjenlegg av engkvein med bygg som dekkvekst kom bedre ut økonomisk enn såing i renbestand. For krypkveinsorten "Nordlys" var lønnsomheten like god ved etablering med eller uten dekkvekst. I middel av alle felt og gjenleggsmetoder oppnådde den beste målestokksorten "Leikvin" om lag 15, 57 og 49 prosent høyere frøavling enn de andre sortene "Leirin", "Nor" og "Nordlys". Sammenlignet med målestokksortene kom "LøEk 9601" for dårlig ut frøavlsmessig til at sortsgodkjenning kan anbefales. De to andre foredlingslinjene, "VåEk 2162" og "VåEk 2171", ble i to årsfelt på Landvik vurdert som dårligere frøprodusenter enn "Leikvin" og "Leirin", men bedre enn den dårligste målestokksorten "Nor". Bruksområdet til "VåEk 2162" og "VåEk 2171" er i stor grad sammenfallende med "Leirin" (plen og grasbakke). Ettersom verken "VåEk 2162" eller "VåEk 2171" er noen frøavlsmessig forbedring sammenlignet med "Leirin", har det liten hensikt å søke om sortsgodkjenning for disse to foredlingslinjene
Forfattere
Lars Tørres Havstad Åge Susort Åsmund Bjarte Erøy Gunhild HommenSammendrag
Frøavlsegenskapene til to diploide (2x) og sju tetraploide (4x) foredlingslinjer av flerårig raigras (Lolium perenne) ble i perioden 2000-2003 sammenliknet med frøavlsegenskapene til de to nye norske sortene `Fenre" hybridraigras (Lolium x boucheanum, 4x) og "Fia" flerårig raigras (4x), samt den danske flerårige raigrassorten "Tove" (4x). Til sammen ni årshøstinger ble utført, fem på Landvik (58o N), to på Hellerud (60oN) og to på Apelsvoll (61oN). Sortene/ foredlingslinjene ble etablert i reinbestand (0.5 kg/daa) på Landvik og Hellerud i 2000, og med bygg som dekkvekst (13-15 kg/daa) på Landvik og Apelsvoll i 2001. I to av årsfelta (andre og tredjeårseng) på Landvik i 2003 ble alle sortene / foredlingslinjene frøavlet med og uten bruk av vekstreguleringsmidlene CCC (klormekvatklorid) og Moddus (trinexapac-ethyl) Sprøytingen med CCC 750 (250 ml/daa + klebemiddel) og Moddus (60 ml/daa) ble utført ved begynnende strekningsvekst (Z 31). Avlingsmessig kom den danske sorten "Tove" best ut av samtlige sorter / foredlingslinjer. I middel av alle ni årsfelta oppnådde "Tove" om lag 6 og 15 prosent høyere frøavling enn de to norske målestokksortene `Fenre" og `Fia". Sammenliknet med de norske målestokksortene var frøavlingen, samt andre avlingskomponenter, tilfredsstillende hos tre av de tetraploide foredlingslinjene ("FuRa 9602", "FuRa 9603" og "RAIGT 11"), mens "RAIGT 12", `FuRa 9503" og "LøRa 9401"hadde for dårlige frøavlsegenskaper til at søknad om sortsgodkjennelse kan anbefales. Også de to diploide foredlingslinjene "FuRa 9601" og "FuRa 9805" gjorde det signifikant dårligere enn de tetraploide målestokksortene. Men ettersom bruksområdet er forskjellig, og frøavlingen normalt er lavere hos diploide enn hos tetraploide sorter, kan disse foredlingslinjene allikevel være aktuelle som nye sorter. Av de to diploide sortene gav "FuRa 9601" signifikant større frøavling (22 %) enn "FuRa 9805. "FuRa 9601" bør derfor, ut fra frøavlsmessig synspunkt, være et førstevalg ved en eventuell søknad om sortsgodkjenning. I middel av alle sorter og to årsfelt på Landvik i 2003 førte vekstregulering med CCC og Moddus til en avlingsøkning på henholdsvis 5 og 15 prosent sammenlignet med usprøyta ruter. Av de ulike sortene / foredlingslinjene ble det oppnådd størst avlingsgevinst (45 %) ved Moddus-sprøyting hos foredlingslinja "FuRa 9603", mens vekstregulering ikke førte til avlingsøkning i det hele tatt i den danske sorten "Tove". Avlingsgevinsten ved Moddus-sprøyting i de norske sortene `Fenre" og `Fia" var henholdsvis 5 og 12 prosent.
Sammendrag
The searching efficiency of Encarsia formosa Gahan (Hymenoptera: Aphelinidae) and the control efficiency of E. formosa and Macrolophus caliginosus Wagner (Hemiptera: Miridae) were studied on the hairy poinsettia (Euphorbia pulcherrima Willd.ex Koltz.) cultivar `Lilo" (2030 hairs/cm2, hair length 18.0 mm) and the less hairy cultivar `Sonora" (449 hairs/cm2, hair length 11.8 mm) at 18 - 21oC, in order to evaluate their potential as biological control agents in greenhouse poinsettia production. Inexperienced (less than 24 hours old) E. formosa (EN-STRIP, Koppert B.V.) were observed individually for 7 minutes on poinsettia leaves without whiteflies, using the automatic video tracking system for behavioural studies, EthoVision Color Pro. Their walking speed, walking activity and walking pattern were not influenced by the leaf hairiness. When the temperature was lowered from 20 to 18oC, the mean walking speed decreased by 15%, from 0.52 to 0.44 mm/sec on `Lilo" and from 0.51 to 0.43 mm/sec on `Sonora". The mean walking activity was 89% on `Lilo" and 88% on `Sonora" at 20oC, and was decreased by 6 and 13%, respectively, at 18oC. Temperature did not influence the straightness of the walking path. The control efficiency of E. formosa and M. caliginosus (MIRICAL, Koppert B.V.) was studied on `Lilo" and `Sonora" infested with Bemisia tabaci Gennadius (Homoptera: Aleyrodidae) B biotype in 2 cage experiments at 21oC, and is currently being studied at lower temperatures. E. formosa was introduced when the first whitefly nymphs had reached the 3rd instar, and was released weekly 3 times at a total rate of 4.2 parasitoids/adult whitefly. M. caliginosus was introduced when the first whitefly nymphs had reached the 1st instar, and was released every 2 weeks 3 times at a total rate of 1.5 predatory bugs/adult whitefly. One tobacco plant (Nicotiana tabacum `Xanthi") was placed in each of the cages where M. caliginosus was released. The control efficiency (measured as % reduction of number of immature whiteflies compared to the control when the plants were ready for sale) ranged from 63 to 93% for E. formosa and from 64 to 82% for M. caliginosus. E. formosa gave slightly better control than M. caliginosus on `Sonora", and in one of the experiments with `Lilo". The parasitoids were more efficient, and the parasitism was higher, on `Sonora" than on `Lilo". No damage to green leaves or bracts has been observed on the plants where M. caliginosus was released.
Sammendrag
The objective of the project was to evaluate the extension and reasons of pesticide contamination of drinking water wells in an area with intensive cultivation of potatoes and small grains on fluvial deposits. Most of the households in the field drinking water was supplied from simple groundwater wells, consisting of 5/4 - steel pipes with filter tips, hammered down to the groundwater zone. The area was assumed to be vulnerable to groundwater pollution as permeable deposits covered the major part of the area. High concentrations of pesticides had also been found in groundwater wells in a pilot project. In the project extension and causes of pesticide contamination of the drinking water wells have been assessed from: Soil properties, properties of deeper deposits, hydrogeology and groundwater flow, localisation and use of washing sites and agricultural practise, simulations of groundwater flow around washing sites and wells, simulations of diffuse pesticide leakage from soil and monitoring contents of pesticides and nitrates in groundwater samples from drinking water wells. The results show that most of the pesticide contamination to the groundwater in water could be explained by diffuse leakage from soil after application of normal doses of pesticides on the fields. Some few higher concentrations can be explained by point sources. The investigation supports the hypothesis that the high concentrations of metribuzin and metalaksyl in samples of drinking water in the pilot project, were caused by point source contamination from washing sites. Changes in the attitude among the farmers and procedure for spraying after increased focus on the risk of pesticide pollution might have caused a better procedure for handling of pesticides. The combination of washing sites and drinking water wells requires a high degree of attention and knowledge about pesticides, soil and water. Knowledge from the project has brought into focus the question; how to practice the approval and use of pesticides to reduce contamination. Should pesticides be given general approvals or whether approvals might include restrictions within areas with high risks of groundwater contamination. The last approach will move responsibility to the end-users and will also require adequate advisory tools and services.
Forfattere
Jørn Høberg Svein EilertsenSammendrag
Det er kun ett gårdsbruk som driver aktiv jordbruksdrift innenfor utredningsområdet - Bønå i Visten, Vevelstad. Her drives det med 60 vinterfôra sau, tilsvarende 0,6 årsverk i kombinasjon med skogbruk og turisme. Det er 11 sauebruk totalt som har sommerbeite i utredningsområdet, med i overkant av 2.500 beitedyr. I tillegg er det 12 sauebruk som har beiteområder utenfor utredningsområdet men som kan ha streifdyr inn i området. Det er to beiteområder for storfe - hvorav ett fellesbeite. Det foreligger få planer om utvidelse av eksisterende jordbruksdrift og oppstart av ny jordbruksvirksomhet. Konsekvenser av 0-alternativet: Det foregår en kontinuerlig nedgang i antall driftsenheter i jordbruket i Nord-Norge. Nedgangen i antall bruk for kommunene i utredningsområdet forventes å følge denne trenden. I storfebeiteområdene kan det imidlertid bli aktuelt med økning av dyretallet og nye områder kan bli tatt i bruk til storfebeiting. Det er lite sannsynlig at det vil bli aktuelt med nydyrking eller gjenopptakelse av innmarksarealer som er gått ut av bruk. Det foreligger konkrete planer om gjenopptakelse av drift i beskjedent omfang på tre gårder i utredningsområdet. Konsekvenser av milde vernebestemmelser: Milde vernebestemmelser har små konsekvenser for videre drift og beiting av både innmak og utmark. Unntaket er planene om forbedring av storfebeitene i Andalen gjennom kratt- og skogrydding som vil bli hindret av forbud mot krattrydding. Dersom gårdbrukerne i utredningsområdet oppnår økt salgsverdi av sine produkter på grunn av at de er produsert i en nasjonalpark, kan konsekvensene av vern være positive. Konsekvenser av Strenge vernebestemmelser: Strenge vernebestemmelser utelukker videre jordbruksdrift på Bønå på grunn av forbud mot høsting på innmark. Videre vil ikke planene om jordbruksdrift i Sildkoven, Granheim og Aursletta kunne realiseres på grunn av forbud mot høsting på innmark. Storfebeiting i Andalen, Stor- og Lislbørja kan bli pålagt restriksjoner som følge av tråkkskader på vegetasjonen. Strenge vernebestemmelser forventes ikke å hindre fortsatt høsting av naturressursene gjennom sauebeiting. Generelle konsekvenser av vern: Samlet sett har milde vernebestemmelser små konsekvenser for jordbruksaktiviteten i og rundt utredningsområdet. De strenge vernebestemmelsene får så store konsekvenser for jordbruksdriften på Bønå at den må avvikles. Videre vil ikke planene om jordbruksdrift i Sildkoven, Granheim og Aursletta kunne realiseres på grunn av forbud mot høsting på innmark. Forslag til avbøtende tiltak: Ved innføring av milde vernebestemmelser vil gjennomføring av verneplanen ikke ha store konsekvenser for jordbruksaktiviteten. Ved strengt vern kan vernegrensen justeres slik at beiteområdet i Andalen faller utenfor.
Forfattere
Tor Håkon SivertsenSammendrag
In a small area of fruit production in southern Norway are placed four automated meteorological stations owned by The Norwegian Crop Research Institute. The measurements made at the stations are hourly recordings of precipitation, air temperature, leaf wetness and relative humidity of the air, plus some additional measurements of wind velocity, temperature of the soil and global radiation at two of the stations. The area has a relatively smooth topography with hills and no mountains. The highest point is located about 500 m above the sea level, and the lowest point is 16 m above sea level at the shores of the lake Norsjø, and most of the commercial orchards in the area are situated between 20 and 150 m above the sea level. The remote sensing research group at The Norwegian Meteorological Institute is providing hourly radar measurements of precipitation, from two different weather radars for this area (Gjertsen and Dahl, 2001). These measurements are collected each hour and stored in a systematic way in a database. One of the intentions of this project is to combine/compare measurements of meteorological parameters at the four automated stations with the weather radar measurements of precipitation. The precipitation data used is documented according to a system developed by The Norwegian Crop Research Institute. The representativeness of the different measurements of meteorological parameters is discussed and connected to a prediction model of apple scab infection, called modified Mills table (MacHardy and Gadoury, 1989, and Stensvand et. al, 1997) containing information on minimum air temperature and leaf wetness duration in specified periods. The original Mills table was published in 1944 ( Mills, 1944). A system for extrapolation, interpolation and combination of the relevant information mentioned is developed to get figures of temperature and leaf wetness duration to be put into the extended Mills table at all sites of this region. The usefulness of the system is to be tested and hopefully made partly operational in the growing season to come. The relevant information is communicated to the local private extension service. The intention of combining development, testing and operational use of a system is an important element of this project. References: Mills, W.D., 1944, Efficient use of sulfur dust and sprays during rain to control apple scab, Cornell Extension Bulletin, 630, 4 pp. MacHardy, W.E. & Gadoury, D.M., 1989: A revision of Mills" criteria for predicting apple scab infection periods, Phytopathology 76: 985-990 Stensvand, A, Gadoury, D.M., Amundsen, T., Semb, L., and Seem, R.C., 1997, Ascospore release and infection of apple leaves by conidia and ascospores of Ventura inaequalis at low temperatures, Phyopathology 87 : 1046-1053 Gjertsen, U. and Dahl, I., 2001, Development of a gauge adjustment method for correcting of radar precipitation estimates, Research report No. 128/2001, The Norwegian Meteorological Institute, Oslo, Norway
Forfattere
Stine Vandsemb (permisjon)Sammendrag
Rapporten gir en vurdering av betydningen av fangvekst for nitrogentapet i Hedmark Fylke. Formålet med bruk av fangvekst er at graset skal ta opp nitrogen utover høsten etter at kornet er høstet. Fangveksten pløyes vanligvis ned om våren, bidrar også til å øke arealet med stubb og er positivt i forhold til å redusere risikoen for tap av jord og partikulært fosfor. Norge har forpliktelser i henhold til Nordsjøavtalen om å redusere nitrogentapet fra jordbruksarealer med 50 % innen 2005. Hedmark fylke er ansvarlig for å lage et Regionalt miljøprogram med føringer for bruk av midler innen den tidligere ordningen Tilskudd til endret jordarbeiding. Tilskudd til fangvekst er en del av denne ordningen. I 2002 ble det sådd fangvekst på ca 58 000 daa i Hedmark. I gjennomsnitt ble ca 10 % av alt vårkornareal i kommunene (12 av 22) i Hedmark tilsådd med fangvekst i 2002. Det er beregnet at arealet med fangvekst i Hedmark i 2002 ga et nitrogenopptak i fangveksten på ca 120 tonn N. Beregningen er basert på et antatt opptak i fangveksten på 2,1 kg N/daa. Dette utgjør ca 4 % av det beregna totale årlige nitrogentapet fra jordbruksarealet i Hedmark til Nordsjøen. En effekt på 3 kg N/daa vil tilsvarende gi et totalt nitrogenopptak på ca 170 tonn. De beregnede verdiene tilsvarer innhold av nitrogen i fangvekstens overjordiske plantedeler. Nitrogentap ut i vannforekomstene vil også være påvirket av prosesser i rotsonen, i vegetasjonssoner, i eventuelle fangdammer eller våtmarker. Fangvekst er vist å være et effektivt miljøtiltak i forhold til å redusere nitrogenavrenningen fra jordbruksarealer. Reduksjon på mellom 20 - 60 % i nitrogenavrenningen er vist gjennom svenske forsøk og modellsimuleringer. Effekten varierer i forhold til bl.a. gjødslingsnivå, etablering av fangveksten, jordtype og jordarbeidingstidspunkt. Modell-simuleringer under norske forhold har gitt ca 20 % reduksjon i årlige nitrogentap for et helt nedbørfelt. Effekten varierte fra 9 - 26 % og arealet med fangvekst varierte fra 12 - 36 % av totalt jordbruksareal. Svenske forsøk har vist at ved å utsette høstpløyingen fra tidlig til sein høst vil mineraliseringen av planterester bli redusert og dermed også risikoen for tap av næringsstoffer på høsten. I Norge vil det imidlertid være mest hensiktsmessig å vårpløye arealer, spesielt dersom de er erosjonsutsatte. Norske forsøk har vist at det kan forekomme utfrysing av løst fosfor fra fangvekst og at dette kan øke ved flere fryse-tine episoder. Selv om fangveksten reduserer nitrogenavrenningen kan risikoen for utfrysing av løst fosfor fra plantematerialet øke. Ved vurdering av tiltak lokalt kan man ta hensyn til den lokale vannkvalitet og vurdere nitrogen og fosforeffekten ved valg av tiltak.
Forfattere
Michel VerheulSammendrag
The Norwegian government aims that ten percent of the total agricultural area must be grown ecologically by 2010. A further goal is that ecologically grown vegetables should cover 15 % of the market. In spite of earlier efforts, the production and sale of ecological vegetables is still on a very low level. Successful production of organic greenhouse vegetables requires a good knowledge of both organic principles and effective greenhouse production. In order to increase the marketable yield, agronomical problems concerning the transition from conventional to organic greenhouse production should be solved. The main challenge in this sense is the proper use of organic growing media and fertilisers. In 2003, Planteforsk Særheim Research Centre started a trial to develop a growing concept for ecologically grown greenhouse tomatoes following the standards set up by the Norwegian Food Safety Authority and controlled by "Debio". In order to avoid problems with soil borne pests and diseases and to reduce the risk of losses of plant nutrients, plants were grown in limited beds. This system gave good results in earlier experiments in Sweden (Gäredal and Lundegårdh, 1998) and might quicken the transition from conventional to ecologic production. Growing media used in the trail were peat, a mixture of peat and bark or a mixture of soil and straw with a volume of 25 or 75 litres per m2. Some of the treatments received a basic fertiliser, consisting of composted chicken or pig manure, while other treatments received no basic fertiliser. In order to meet the nutritional requirements of the plants, organic fertiliser was given regularly during the growing season. A solution of organic nutrients using drip irrigation or the coarse fraction of cattle manure applied three times a week was used. In a control treatment, plants were grown on peat bags with a volume of 25 litres per m2 and fertilised with conventional mineral nutrition. Tomato transplants were planted in week 10 and harvested until week 44. Input and output of nutrients were recorded. Results showed great differences in marketable yield between the different treatments. Plants grown in peat with a volume of 25 litres and only given a solution of organic nutrients gave a low yield (26 kg/m2) and problems with blossom end rot (33 %). Low volume hampered a proper supply of organic fertilisers. Plants grown on 75 litres of a mixture of peat and bark or a mixture of soil and straw, including compost and fertilised with cattle manure, gave a yield of 39 and 37 kg/m2 respectively. Control plants yielded 39 kg/m2. This shows that a normal yield can be achieved using organic growing media and fertilisers. In 2004 the growing concept will be further developed. It is also planned to develop a growing system for organic cucumber and lettuce production.