Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2002
Forfattere
Nina JohansenSammendrag
Det ble foretatt en undersøkelse av hvilke skadedyr og nyttedyr som forekom i utvalgte rosebed på universitetsområdet ved Universitetet i Oslo i vekstsesongen i 2001 og i et rosebed i parken ved Norges Landbrukshøgskole. Veksthusspinnmidd og rosebladlus var de viktigste skadedyrene i bedene på universitetsområdet ved UiO. Angrepet av begge artene ble vurdert som så stort at det ble sprøytet gjentatte ganger. Skadedyr som forekom mer tilfeldig og i lite omfang i bedene på universitetsområdet ved UiO var kålfly, trips, bl.a. rosetrips, rosebladveps, stor rosebladveps, liten rosebladveps, roseskuddveps, teger, mellus, viklere og frukttremidd. Det ble ikke funnet planteparasittære nematoder av betydning. Nyttedyrene som ble funnet var 3 arter bladlussnylteveps, bladlusgallmygg, marihøner, gulløye, blomsterflue, eggparasitten Trichogramma sp. og rovmidd. Det var nyttedyr til stede i alle bedene på universitetsområdet ved UiO. De forekom stort sett i lite omfang, og pga. sprøytingen var det vanskelig å si om de hadde noen effekt på nivået av skadedyrpopulasjonene. Rosebladlus var det viktigste skadedyret som ble funnet i bedet i NLH-parken. Rosebladlusa ble holdt under kontroll av snylteveps og bladlusgallmygg, og det var ikke nødvendig å sprøyte. Grønnsåpe hadde god effekt mot rosebladlus, men virkningen var kortvarig. Rent vann og Biospray ga svært varierende effekt. Halvparten til to tredjedeler av sprøytingene hadde liten eller ingen virkning. Karate 2,5 WG og Sumirody 10 FW hadde en viss effekt på veksthusspinnmidden, men virkningen var ikke god nok til å redusere populasjonen under et nivå som gir estetisk skade. Det var lite nyttedyr i bedet der det ble brukt Karate 2,5 WG, Sumirody 10 FW og Ortus 5 SC. Kort informasjon om de viktigste skadedyrene er utarbeidet og lagt ved denne rapporten.
Forfattere
Svein Ole BorgenSammendrag
The article evaluates the usefulness and shortcomings of agency theory as a framework for discussing the future of Norwegian agricultural cooperatives. The first argument is that agency theory ignores the significance of the traditional collective thinking in Norwegian agricultural cooperatives. In this respect, agency theory is incomplete and its explanatory power is low. The second point is that, nevertheless, the value of applying agency theory as a conceptual tool may increase in the close future, due to the emerging of novel industrial strategies and new cooperative forms. Some of the crucial agencyproblems may come to the forefront, and increasingly imprint the agenda of Norwegian agricultural cooperatives.
Forfattere
Eva Narten Høberg Lise Hatten Svein EilertsenSammendrag
På Tjøtta i Alstahaug kommune på Helgelandskysten, har beitedyr formet landskapet over mange hundre år. Beitearealet strekker seg over mange kulturlandskapstyper, og omfatter også områder med kulturminner. Til sammen gjør dette at landskapet på Tjøtta er spesielt godt egnet i informasjonsøyemed for ulike spørsmål og problemstillinger i kulturlandskapssammenheng. Ved hjelp av midler fra Fylkesmannens landbruksavdeling i Nordland, ble det derfor sommeren 2002 utviklet en informasjonssti med til sammen tretten poster i det rike kulturlandskapet på Tjøtta. Disse postene er sammenstilt i denne rapporten og presenterer ulike tema og problemstillinger i tilknytning til beitedyr og beiting, skjøtselstiltak, artsmangfold og gjengroing. Rapporten inneholder også vegetasjonskart over området.
Forfattere
Lars Nesheim Jørn Brønstad Birger VoldenSammendrag
I åra 1995 til 1996 vart det i alt lagt ut 28 forsøksfelt med fire sortar av engrapp (Poa pratensis L.) ved Planteforsk-einingane Kvithamar og Vågønes og i forsøksringar i store delar av landet. Målet med granskinga var å klarleggje dyrkingsområdet og dyrkingspotensialet for denne arten. Som målestokkar var det med tre mykje brukte sortar av engsvingel (Festuca pratensis Huds.), fleirårig raigras (Lolium perenne L.) og hundegras (Dactylis glomerata L.). Forsøksfelta vart anten slått 2-3 gonger (slåtteregime) eller 4-5 gonger (beiteregime). Sortane av engrapp hadde like god, eller betre, dekking om våren i alle forsøksåra i høve til målestokksortane av engsvingel og hundegras. "Tove" fleirårig raigras hadde klart dårlegare dekking enn dei andre sortane, og også mindre avling, med unnatak av første året. Der det vart hausta til slått gav engsvingel og hundegras klart større tørrstoffavling enn engrapp i dei to første åra, seinare var det ingen sikre skilnader. På felt med simulert beiting var produksjonen av engrapp like stor som for engsvingel og hundegras. I middel for alle felt var det ingen avlingsskilnader mellom engrappsortane, unntatt i fjerde året med simulert beiting, då "Balin" var noko dårlegare enn dei andre. Sterk gjødsling påverka ikkje prosent dekking av planter om våren i høve til moderat gjødsling. Avlingsutslaga for sterk gjødsling var statistisk sikre i andre slåtten, med unnatak av fjerde engår. Ved simulert beiting var det stort sett sikker avlingsauke etter sterkaste gjødsling ved dei fire første haustingane. Det var mest ingen sikre skilnader i nokon av fôrkvalitetsparametrane mellom dei fire sortane av engrapp. "Tove" raigras skilde seg ut ved klart lågare fiberinnhald (NDF), høgare innhald av vassløyselege karbohydrat (sukker), høgare meltegrad og høgare fôreiningskonsentrasjon enn dei andre artane. Ved 2-3 slåttar vart ikkje fôrkvaliteten påverka av sterk gjødsling, med unnatak av at innhaldet av råprotein auka med 1,3-2,2 prosenteiningar. Auke frå moderat til sterk gjødsling ved simulert beiting gav lågare sukkerinnhald og høgare oskeinnhald og innhaldet av råprotein auka med 1,1 til 2,2 prosenteiningar i første til tredje hausting.
Forfattere
Lars Tørres Havstad Åge Susort Gunhild HommenSammendrag
Frøavlsegenskapene til fire nye foredlingslinjer av engsvingel (Festuca pratensis Huds.) ble i perioden 1997-2001 sammenliknet med frøavlsegenskapene til de veletablerte norske sortene `Salten" og `Fure" og den nye norske sorten `Norild" (godkjent i 2000). Til sammen ti årshøstinger ble utført i to forsøksfelt på hvert av stedene Landvik (58o21"N) og Apelsvoll (60o42"N). I seks av årsfelta var også den nederlandske sorten `Stella" med som målestokksort. Alle engsvingelsortene/ foredlingslinjene ble etablert med hvete eller bygg som dekkvekst og sådd ut med en såmengde på 0.5 kg/daa. Like etter frøhøsting (i begynnelsen av august) i første og andre engår ble alle sortene/foredlingslinjene gjødslet med enten 3 eller 6 kg N/daa. På rutene med sterkest gjødsling (6 kg N/daa) ble gjenveksten avpusset 10. september (intensiv fôrutnytting), mens svaktgjødsla ruter (3 kg N/daa) ikke ble avpusset om høsten. Den nye norske sorten `Norild" var avlingsmessig på høyde med den beste målestokksorten `Fure", og produserte klart høyere frøavlinger enn `Salten" og `Stella". Av de fire foredlingslinjene var det ingen som oppnådde høyere frøavling enn `Fure" og `Norild". Den beste foredlingslinja, "KvEs 922" ("Munin"), kunne imidlertid ikke signifikant skilles fra `Fure" verken med hensyn til frøavling, antall frøstengler, vekt per frøtopp eller tidlighet. I tillegg til "KvEs 922", hadde "KvEs 921" (Hugin), og, under tvil, "HoEs 1012" tilstrekkelig frøavling til at søknad om sortsgodkjenning kan anbefales. Frøavlingen, for alle sorter sett under ett, var signifikant positivt korrelert med antall generative skudd per m2 (r=0.52), vekt per utreska frøtopp (r=0.14) og tusenfrøvekt (r=0.09). Til sammen forklarte disse karakterene 31% av variasjonen i frøavling. På den sørlige kystlokaliteten Landvik, som har ustabilt snødekke om vinteren, førte avpussing av det isolerende laget av gjenvekst om høsten (10. september) til reduksjon i frøavlingen året etter i alle sorter. Avlingsreduksjonen var større i "KvEs 922", "KvEs 922" og "Fure" enn i de mer herdige nordnorske sortene/foredlingslinjene "Norild" og "HoEs 1012". På innlandslokaliteten Apelsvoll, som har mer stabilt snødekke om vinteren, hadde avpussing om høsten ingen negativ innvirkning på frøavlingen året etter. Både på Landvik og Apelsvoll ble de høyeste tørrstoffavlingene ved slått 10. september oppnådd i den nye sorten `Norild".
Forfattere
Ann Norderhaug Lars Nesheim Margareta IhseSammendrag
Den stadig raskere og mer omgripende forandringen av kulturlandskapet i Norge og Sverige medfører tap både av produksjonsressurser, natur- og kulturverdier. Stadig flere gårdsbruk nedlegges og gjengroingen preger i dag mesteparten av det skandinaviske landskapet. Forandringsprosessen som har pågått under hele 1900-tallet, har bl.a. ført til at arealet av de gamle semi-naturlige slåtte- og beitemarkene har minket sterkt, samtidig som gjenstående arealer har blitt fragmenterte. Denne prosessen som er en trussel mot vårt biologiske mangfold, er nå forverret fordi de verdifulle gamle kulturmarkene ikke bare minker og fragmenteres, men forsvinner helt fra mange bygder og etter hvert også fra den skandinaviske halvøy og Europa for øvrig. I Norge har vi likevel fortsatt et variert og meget verdifullt kulturlandskap som gir samfunnet et stort forvaltningsansvar. Jordbruket som ved tradisjonell drift gjennom århundreder har formet dette landskapet, har et særlig stort sektorsansvar for forvaltningen av det. På seminaret som ble holdt i Natadal i indre Telemarks skogs- og fjellbygder ble det derfor diskutert hvis og hvordan kulturlandskapets produksjons-, natur- og kulturverdier kan opprettholdes og hvilken rolle beitedrift kan spille i denne sammenheng. I denne oppsummeringen er det gitt et sammendrag av foredragene, diskusjonene og ekskursjonene.
Sammendrag
Nye gras- og kløversorter har dårligere frøavlsegenskaper enn de eldre. Alt prebasisfrø blir nå produsert fra foredlerfrø, og vi får ingen forbedring av frøavlsegenskapene som tidligere ved at prebasisfrø blir produsert fra prebasisfrø. Dette betyr at frøavlsegenskapene må bli en del av foredlingsprogrammene. Siden 1995 har lovende nye sorter eller kandivarer blitt testet for frøavlsegenskaper omtrent samtidig som de er i offisiell verdiprøving. Fra i år (2002) starter vi å teste kandivarene på et tidligere stadium, samtidig med at de blir lagt ut i interntest. Senere vil de mest lovende kandivarene testes grundigere. Et forsøk med seleksjon for frøavlsegenskaper i tetraploid rødkløver, der en populasjon har blitt selektert i to omganger, viser liten eller ingen økning i frøavling, mens frøavling fra 100 tilfeldige hoder viser en økning. Parallelt med frøtesten ble det lagt ut avlingsforsøk. Det er for tidlig å si om det har skjedd en endring i avlingsmengde pga seleksjonen for frøavling. I 2000 ble prosjektet "Bedre frøavlsegenskaper hos nye norske grassorter" startet. Det skal blant annet se på forholdet mellom frøavling på enkeltplanter og frøavling på avkommet til disse enkeltplantene, ved parkryssing og i åpen blomstring. Resultatene hittil viser at det er stor variasjon i frøavling og frøavlskomponentene på enkeltplanter. Dersom dette henger sammen med frøavlingen til avkommet kan vi velge ut planter med gode frøavlsegenskaper på et svært tidlig stadium i foredlingsprogrammet
Sammendrag
In 2001, a zone site C, was established as a circular areas with 50 km radius and centred in Greåker close to Sarpsborg in South-eastern Norway. Zone site C is complementary to the similar zone sites A and B established in 2000. From June 2001 to December 2002, 601 wood samples were collected from 66 forest blocks, all situated within the 3 existing zone sites A, B and C. The sampling was carried out in the provinces Akershus, Buskerud, Vestfold and Østfold, but was concentrated to the South-eastern region, where 399 samples were taken from 45 forest blocks in the province of Østfold. Samples from Scots pine (Pinus sylvestris) formed 96% of the collected material, while Norway spruce (Picea abies) was a minor fraction. Lying trees and various kinds of detached wood formed the main part of the objects sampled. The frequency of objects showing signs of attack by wood boring insects was 44%. Some samples were also taken in Porsgrunn in the province of Telemark from a consignment of spruce imported from Russia. Nematodes were often more common in samples from objects with signs of insect activity. In four samples, all from lying pine trees, nematodes belonging to the genus Bursaphelenchus were detected. Bursaphelenchus mucronatus was recorded for the second time in Norway, and occurred in a lying pine tree attacked by Monochamus at Ombudstvedt in the municipality of Våler in the province of Østfold. The pine wood nematode Bursaphelenchus xylophilus was not detected, nor in forests or in 5 samples from spruce imported from Russia
Forfattere
Yngve RekdalSammendrag
Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) utførte sommaren 2001 vegetasjonskartlegging av eit samla område på 152 km² i Gausdal vestfjell i Oppland fylke. Kartlegginga omfattar 6 ulike delområde. 3 hamner for husdyrbeite (Revsjø/Liumseterhamna, Dokklihamna og Tverrlihamna) samt eit areal mellom Revsjø/Liumseterhamna og kommunegrensa mot Øystre Slidre er kartlagt på oppdrag frå Gausdal fjellstyre. Målsettinga med dette oppdraget var først og fremst å utføre ei beitevurdering som kunne gje opplysningar om beitetilstand og kor stort dyretal som kan rommast innafor dei tre hamnene. Ormtjernkampen nasjonalpark med foreslåtte utvidingsområde er kartlagt på oppdrag frå Fylkesmannen i Oppland, miljøvernavdelinga. Denne kartlegginga skal tene som reiskap i forvaltning av det verna området og vera grunnlag i diskusjonen om foreslått utviding. Vegetasjonskartlegginga er utført etter NIJOS-instruks for kartlegging i M 1:50 000. Feltarbeidet er utført av Anders Bryn, Johnny Hofsten, Hans Petter Kristoffersen og Yngve Rekdal. I tillegg til vegetasjonskartet er det utarbeidd fire avleidde temakart. Kartkonstruksjon er utført av Asbjørn Bollandsås og kartpresentasjon av Roar Lågbu. Geir Steinheim ved Institutt for husdyrfag ved Norges landbrukshøgskole har bearbeidd data frå sauekontrollen. Foto er tekne av underteikna med mindre anna er nemnt.
Forfattere
Nicholas ClarkeSammendrag
In natural waters, total organic carbon (TOC) is the sum of particulate and dissolved organic carbon. Dissolved organic carbon (DOC) is operationally defined, usually as organic carbon that passes through a 0.45 µm filter. Cellulose acetate or nitrate filters should not be used for this purpose due to contamination or adsorption problems. Glass fibre filters are preferable. Although the discussion below concerns DOC, much of it applies to TOC as well. Organic carbon is most often determined after oxidation to CO2 using combustion, an oxidant such as persulphate, UV or other high-energy radiation, or a combination of some of these. If only UV radiation with oxygen as oxidant is used, low DOC values may be obtained in the presence of humic substances. A variety of methods are used for detection, including infrared spectrometry, titration and flame ionization detection after reduction to methane. Always follow the instrument manufacturer’s instructions. For determination of dissolved organic carbon, dissolved inorganic carbon must be either removed by purging the acidified (for example with phosphoric acid) sample with a gas which is free from CO2 and organic compounds, or determined and subtracted from the total dissolved carbon. If acidification followed by purging is used, care should be taken as volatile organic compounds may also be lost. After acidification, remove CO2 by blowing a stream of pure carbon-free inert gas through the system for at least 5 minutes. Carbon is ubiquitous in nature, so reagents, water, and glassware cannot be completely cleaned of it. Method interferences (positive bias) may be caused by contaminants in the carrier gas, dilution water, reagents, glassware, or other sample processing hardware (for example a homogenization device). All of these materials must be routinely demonstrated to be free from interference under the conditions of analysis by running reagent blanks. Plastic bottles can bleed carbon into water samples, especially when they are new, or when they are used for low-level samples (less than 200 ppb C). Any new bottles (especially plastic) should ideally be filled with clean water for a period of several days or boiled in water for a few hours before use. The use of high purity or purified reagents and gases helps to minimise interference problems. It is very important to use ultra-pure water with a carbon filter or boiled distilled water just before preparing stock and standard solutions, in order to remove dissolved CO2. The stock solution should not be kept too long (about one week). For most DOC instruments a correction for DOC (due to dissolved CO2) in the dilution water used for calibration standards is necessary, especially for standards below 10 ppm C. The carbon in the blank should only be subtracted from standards and not from samples. For calibration, standard solutions are most often potassium hydrogen phthalate for total dissolved carbon and sodium bicarbonate for dissolved inorganic carbon. The DOC concentration should be within the working range of the calibration. If necessary the sample can be diluted. Sample DOC below about 50 ppb C can be affected by atmospheric exposure. In these cases, sampling bottles should be kept closed when possible, and autosampler vials should be equipped with septa for needle piercing by the autosampler.