Hopp til hovedinnholdet

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2004

Abstract

Hovedvassdragene i Ullensaker kommune har til dels dårlig vannkvalitet. På bakgrunn av dette, har kommunen tatt initiativ til å lage en tiltaksanalyse for vassdragene. Jordforsk har fått i oppdrag å gi innspill til denne tiltaksanalysen. Denne rapporten omfatter innspillene til tiltaksanalysen for landbruk. Programmet GIS avrenning er brukt for å beregne erosjonsrisiko ved ulike driftsformer for å kunne planlegge tiltak i hovedvassdragene i kommunen. Dette er på bakgrunn av at erosjon anses som en betydelig kilde for fosfortap fra landbruket. Metodikken er basert på erosjonsrisikoklassifisering og opplysninger om driftsformer ved bruk av offentlige stønadsordninger og registre. Flateerosjon ved dagens drift ble beregnet til ca 48 % av verdiene dersom alt arealet var høstpløyd (maksimal erosjon). I forhold til dagens flateerosjon, vil effekt av tiltak om alt areal i erosjonsrisikoklasse 2, 3 og 4 legges i stubb være ca. 61 %. Tilsvarende tall om klasse 3 og 4 legges i stubb er 51 %. Fosfortilførselen fra landbruksområdene i kommunen er estimert til ca. 11-23 tonn pr. år (forutsettes at forholdet fosfor/partikler er 1-2 ). Det er grunn til å anta at estimatet ligger i nedre del av intervallet. Det anbefales å starte med tiltak i nedbørfeltet til Rømua hvor det bør lages en tiltaksplan som inneholder en kartlegging av aktuell drift i området og lokalisering av aktuelle tiltak som vegetasjonssoner/grasdekte vannveger, fangdammer og hydrotekniske tiltak. Det bør vurderes om tiltak i selve bekkeleiet bør utredes. Totalt for kommunen er det estimert en reduksjon på ca. 40-50 % for fosfor ved å etablere tiltak som blant annet vegetasjonssoner og fangdammer. Ved gjennomføring av både redusert jordarbeiding og vegetasjonssoner/fangdammer, er det estimert en reduksjon på ca. 70 %. Etter gjennomføring av nevnte tiltak blir fosfortilførselen ca. 3-7 tonn pr år fra landbruksområdene. Evt. tiltak i bekkeleiet kommer i tillegg.

To document

Abstract

Bruk av rundtømmer og firkant av furu fra høyereliggende skog til bindingsverk og lafting har lange tradisjoner. Til lafting brukes det fortsatt mye rundtømmer, men i bindingsverk har det blitt mindre vanlig. I Nord-Gudbrandsdalen ønsker man å ta opp igjen tradisjonen med å bruke rundtømmer og firkant i bindingsverk, men det mangler dokumentasjon på egenskapene til slike materialer. Hensikten med dette arbeidet er å dokumentere de konstruktive egenskapene til rundtømmer og firkant av furu fra høyereliggende skog i regionen. Statisk bøyefasthet, elastisitetsmodul ved statisk bøying (E-modul) og basisdensitet ble testet på 94 prøver av rundtømmer med nominell dimensjon (toppdiameter) fra 100 mm til 225 mm. De samme egenskapene ble testet på 57 prøver av firkant skåret med tilnærmet 2/3 kant. Dimensjonene til firkant var fra 75 x 75 mm2 til 200 x 200 mm2. Rundtømmer ble tatt ut av 60 trær fra fire felt med høyereliggende furuskog i Lesja og Dovre, mens firkant ble tatt ut av 18 trær fra to av de samme feltene. Feltene ble valgt slik at de representerer variasjon i bonitet innenfor ulike høydelag. Gjennomsnittlig bøyefasthet til rundtømmer er 58,9 MPa og nedre 5 % fraktil er 40,0 MPa. Gjennomsnittlig E-modul er 12,1 GPa. Gjennomsnittlig basisdensitet er 382 kg/m3 og nedre 5 % fraktil er 333 kg/m3. Bøyefastheten øker med økende basisdensitet og E-modul, mens den avtar med økende årringbredde og dimensjon. Basisdensitet og E-modul er lavere for andrestokker enn for rotstokker, mens det ikke er funnet noen effekt av dimensjon på disse egenskapene. Gjennomsnittlig bøyefasthet til firkant skåret med 2/3 kant er 44,3 MPa, og nedre 5 % fraktil er 32,8 MPa. Gjennomsnittlig E-modul er 9,0 GPa. Gjennomsnittlig basisdensitet er 381 kg/m3 og nedre 5 % fraktil er 327 kg/m3. Bøyefasthet til firkant av rotstokkene er høyere enn firkant fra de øvrige stokkene. Verdiene for bøyefasthet og E-modul til rundtømmer av furu fra høyereliggende skog i Lesja og Dovre er høye. Særlig de laveste verdiene for bøyefasthet er høye sammenlignet med trelast. Dette medfører at dimensjonerende verdi for bøyefasthet til rundtømmer blir høy og at materialene derfor vil være godt egnet som konstruksjonsmaterialer. Rundtømmer kan styrkesorteres visuelt, men europeiske reglement som finnes er utviklet for tynningsvirke og undervurderer bøyefastheten til dette materialet. Styrkesortering basert på dimensjon, E-modul og basisdensitet vil gi mulighet for bedre nøyaktighet enn visuell sortering. Firkant med 2/3 kant har betydelig lavere bøyefasthet og E-modul enn rundtømmer, men verdiene for bøyefasthet er likevel relativt høye sammenlignet med skarpkantet trelast. Til formål hvor det er viktig med plane flater og hvor kravet til bøyefasthet og E-modul er mindre kan firkant være et godt alternativ.

To document

Abstract

Jordbruksarealet i Østfold fylke ble jordsmonnkartlagt i perioden 1988 - 2001. Arealstatistikk for en rekke kartlagte og avleda jordsmonnegenskaper presenteres. Totalt er det kartlagt 741,7 km2 dyrka mark. Leirjord dominerer for fylket totalt (77,1%), og i de fleste kommuner. Organisk jord utgjør kun 1,5%. Kun noen få prosent av jordbruksarealet har store begrensninger i form av høyt innhold av grus, stein og blokk, grunt jordsmonn, høy frekvens av fjellblotninger eller bratte areal. En noe større andel har begrensninger i lagringsevne for plantetilgjengelig vann. Potensialet for dyrking av korn eller gras er høyt i alle kommuner, mens potetdyrking har høyest potensial i kommuner med mye sand- og siltjord. Mest arealer i de høyeste erosjonsrisikoklasser finnes i kommunene Spydeberg, Skiptvet, Trøgstad, Hobøl, Askim. Disse kommunene har også de høyeste andelene med planert areal.

Abstract

Hos kulturplantene er resistens viktig for at vi skal kunna bruka herbicid selektivt mot ugras, medan resistens hos ugraset skaper problem. At ulike ugras viser forskjellig styrke mot eit herbicid, er ikkje nytt. Nyare, men heller ikkje nytt, er det at biotypar av ei elles ømtålig art kjem fram som mykje sterkare enn arta generelt sett er. Denne type resistens har på verdsbasis utvikla seg med aukande tempo frå ca 1970, då resistens mot triazinar først vart påvist. Seina-re har resistens oppstått mot ei lang rekkje herbicid. Sulfonylurea er den gruppa som i dag har utvikla flest resistente biotypar. I Noreg er resistens påvist mot både triazinar og sulfonylurea, men tilfella er heller få. Av tiltak som kan motverka resistensutvikling, er skifte mellom her-bicid med ulike verkemåtar og veksling mellom kjemisk og mekanisk/termisk bekjemping rekna som effektive. Sprøyting etter behov, d.v.s. berre sprøyta areal som det er økonomisk lønsamt å sprøyta, vil fjerna alt seleksjonstrykk frå dei areala som ikkje blir sprøyta, og der-med ha ein positiv effekt. Bruk av låge dosar fjernar derimot ikkje seleksjonstrykket, og er difor til ingen nytte i denne samanhengen.

Abstract

Konklusjon: Det anbefales startgjødsling til bygg og hvete på siltjord og ellers på jord med dårlig struktur eller andre forhold som tilsier kald jord og/eller dårlig rotutvikling på tidlige vekststadier. Om lag halvparten av det totale fosforet som skal tilføres bør gis som startgjødsel, og resten gjennom en fullgjødsel-type. Det er ikke grunnlag for å anbefale å redusere mengden fosfor som skal tilføres ved bruk av startgjødsling

Abstract

Artikkelen gjer kort greie for strukturen av ein modell som simulerer plantevernbehov og plantevernpraksis. Modellen er utvikla som ein del av EU-prosjektet (AriBMPwater) og dek-kjer ugras i korn, potet og kål, sjukdomar i korn og potet og skadedyr (kålfluge) i kvitkål. Den gir høve til å velja fritt mellom seks ulike former for jordarbeiding, mellom ulike vekstfølgjer og mellom plantevernmiddel som er godkjende i dei respektive kulturane - mot ugras dess-utan mekaniske tiltak. Modellen spenner over 22 år og er i utgangspunktet knytt til vêrdata frå Rygge Flystasjon, men dette kan endrast. Artikkelen gir eksempel på resultat frå scenarium med ulike vekstfølgjer og forskjellige jordarbeidingsregime, i form av grafiske framstillingar av kvekeutvikling, og tabellariske oppsummeringar av avlingsreduksjon og talet på tiltak i simuleringsperioden.

Abstract

Frøavlsegenskapene til to diploide (2x) og sju tetraploide (4x) foredlingslinjer av flerårig raigras (Lolium perenne) ble i perioden 2000-2003 sammenliknet med frøavlsegenskapene til de to nye norske sortene `Fenre" hybridraigras (Lolium x boucheanum, 4x) og "Fia" flerårig raigras (4x), samt den danske flerårige raigrassorten "Tove" (4x). Til sammen ni årshøstinger ble utført, fem på Landvik (58o N), to på Hellerud (60oN) og to på Apelsvoll (61oN). Sortene/ foredlingslinjene ble etablert i reinbestand (0.5 kg/daa) på Landvik og Hellerud i 2000, og med bygg som dekkvekst (13-15 kg/daa) på Landvik og Apelsvoll i 2001. I to av årsfelta (andre og tredjeårseng) på Landvik i 2003 ble alle sortene / foredlingslinjene frøavlet med og uten bruk av vekstreguleringsmidlene CCC (klormekvatklorid) og Moddus (trinexapac-ethyl) Sprøytingen med CCC 750 (250 ml/daa + klebemiddel) og Moddus (60 ml/daa) ble utført ved begynnende strekningsvekst (Z 31). Avlingsmessig kom den danske sorten "Tove" best ut av samtlige sorter / foredlingslinjer. I middel av alle ni årsfelta oppnådde "Tove" om lag 6 og 15 prosent høyere frøavling enn de to norske målestokksortene `Fenre" og `Fia". Sammenliknet med de norske målestokksortene var frøavlingen, samt andre avlingskomponenter, tilfredsstillende hos tre av de tetraploide foredlingslinjene ("FuRa 9602", "FuRa 9603" og "RAIGT 11"), mens "RAIGT 12", `FuRa 9503" og "LøRa 9401"hadde for dårlige frøavlsegenskaper til at søknad om sortsgodkjennelse kan anbefales. Også de to diploide foredlingslinjene "FuRa 9601" og "FuRa 9805" gjorde det signifikant dårligere enn de tetraploide målestokksortene. Men ettersom bruksområdet er forskjellig, og frøavlingen normalt er lavere hos diploide enn hos tetraploide sorter, kan disse foredlingslinjene allikevel være aktuelle som nye sorter. Av de to diploide sortene gav "FuRa 9601" signifikant større frøavling (22 %) enn "FuRa 9805. "FuRa 9601" bør derfor, ut fra frøavlsmessig synspunkt, være et førstevalg ved en eventuell søknad om sortsgodkjenning. I middel av alle sorter og to årsfelt på Landvik i 2003 førte vekstregulering med CCC og Moddus til en avlingsøkning på henholdsvis 5 og 15 prosent sammenlignet med usprøyta ruter. Av de ulike sortene / foredlingslinjene ble det oppnådd størst avlingsgevinst (45 %) ved Moddus-sprøyting hos foredlingslinja "FuRa 9603", mens vekstregulering ikke førte til avlingsøkning i det hele tatt i den danske sorten "Tove". Avlingsgevinsten ved Moddus-sprøyting i de norske sortene `Fenre" og `Fia" var henholdsvis 5 og 12 prosent.

Abstract

Dyrking av dryppvatnet jordbær (Fragaria ananassa Duch.) under regntak ble undersøkt i tre forsøksfelt i Midt-Norge, ved Steinkjer (1999), Lensvik, Agdenes (2000) og ved Plantebiosenteret, Trondheim (2001-2002). Hovedmålet var å undersøke hvilket potensial regntak har for å unngå en massiv infeksjon av gråskimmel (Botrytis cinerea) på jordbærfruklten, som ofte skjer som en effekt av mye regn under sesongen  midtsommers. Som en del av det treårige prosjektet ble det i det første året undersøkt parametre på smakskvalitet som løselig tørrstoff, pH og titrerbar syre. I tillegg ble innholdet av flyktige aromastoffer undersøkt med "headspace solide-phase microextractin" (HS-SPME) og gasskromatografi koblet med massespektrometri (GC-MS). Lysintensiteten (PAR) ble dramatisk redusert under regntaket ved overskyet og solfylt vær henholdsvis med 21% og 50% i Lensvik og 26% og 47% ved Plantebiosenteret. Imidlertid var parametrene for temperatur og luftfuktighet uendret. Innholdet av løselig tørrstoff  og titrerbar syre for jordbær dyrket under regntak var litt redusert men forskjellene var ikke signifikante. HS-SPME studiet viste at biosyntesen av flyktige aromastoffer i jordbær som hørte til den kjemiske gruppen estere, ble litt redusert under regntak. Optimale klimatiske forhold i sommeren 2002 førte til danning av jordbær rik på karakteristiske flyktige stoffer (Plantebiosenteret). Detaljerte aromaprofiler fra hele sesongen, bekreftet variasjonen av noen stoffer med inflytelse på aroma, med avtagende nivåer av aldehyder (hexanal, (E)-2-hexanal) og økende konsentrasjoner med estere (metyl acetat, etyl butanoat, hexyl butanoat, etyl hexanoat) og mesifurane, et av de karakteristiske aromastoffene i jordbær. I kontrast til dette ble de summerte nivåene av esterifiserte aromakomponenter nesten ikke endret under regntak. Konklusjonen er at jordbærsmak og aromasammensetting og derved den omsettbare fruktkvalitet, ble bare ubetydelig påvirket av dyrking under regntak som en effekt av endrede dyrkingsforhold.

Abstract

A common experiment was established in 39 sites in Europe, Australia and Canada within Working Group 2 of COST action 852 to 1) assess the benefits of grass / legume mixtures over monocultures, 2) test their stability and 3) evaluate the consistency of the observed patterns over broad environmental gradients. Results of the first harvest from 12 sites covering a North-South gradient from Iceland to Spain suggest that mixing grasses and legumes enhances productivity and increases the stability of the sward by reducing weed invasion. Mixing fast- and slow-growing grasses was found to provide yield benefits in a few sites, but mixing fast- and slow-growing legumes did not produce any effect. Effects of fast- and slow-growing species are expected to become more important over time, when succession of the species may increase the stability of the mixtures. The emerging patterns were quite consistent and, due to the large environmental gradient taken into account in this study, they are considered to be reliable.

Abstract

Rotgallnematoder (Meloidogyne spp.) er globalt de mest skadelig nematodene og forårsaker mer en 10% avlingsreduksjonen på verdensbasis. M. arenaria, M. javanica, M. incognita, og M. hapla er de viktigste artene. Totalt er det beskrevet mer enn 90 arter av rotgallnematoder, og av disse er ca. 20 så langt blitt funnet i Europa. På det Europeiske kontinent er M. hapla mest utbredt, mens M. chitwoodi og M. fallax er påvist i begrensede områder. De to sist nevnte artene er karanteneskadegjørere i EU og tiltak iverksettes for å hindre videre spredning. M. chitwoodi and M. fallax betraktes som en trussel for Europa og begge artene forårsaker alvorlige kvalitetsskader på potet og grønnsaker som gulrot. M. chitwoodi og M. fallax er ikke påvist i Norge. Risikoanalysestudier med hensyn til M. chitwoodi og M. fallax, har vist at begge artene kan forventes å kunne etablere seg i Norge, og at en generasjon kan forekomme i Midt-Norge og to generasjoner i Sør-Norge. Utvikling av skade på potetknoller vil være mulig i Sør-Norge.