Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2002
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Cleaning of containers to counteract infection that might cause root dieback should remove old, adhering media and roots that may harbour pathogens. This study investigated seedling growth and the number of viable fungal propagules retained on the container cavity walls as a result of different container cleaning treatments: washing with cold water (ca 8C) only, or in addition with a bath temperature of 60, 70, 80 or 95C for 30 seconds.More fungal propagules were isolated from containers washed in cold water, than from the other treatments. The most frequently isolated fungi were Paecilomyces sp. and Penicillium sp., which are well known saprophytes. Bacteria and yeast did not seem to be affected by the washing.Electron microscopy studies of container cavity walls revealed many organic particles and fungal spores on the walls of coldwashed containers. Among other fungal spores there were visible chains of Paecilomyces spp. spores.Containers that were washed at 80C had some organic debris attached to the cavity walls, but no spores were visible. In used and unwashed containers fungal spores, hyphae and organic debris were found on the container cavity walls. Containers in which the major part of the seedlings previously had suffered from root dieback might have contained a considerable amount of inoculum before washing.Almost 60% of the seedlings grown in unwashed containers had dead or very stunted root systems, whereas about 10% of the seedlings in cold washed containers suffered from severe root dieback. Additional warm water treatment further reduced the root dieback of this group of containers. In unwashed containers in which healthy seedlings had been grown, about 4% seedlings and after cold washing no seedlings with root dieback were observed.The cold washing procedure had a positive effect on seedling height, but there was no additional effect of the warm water treatment. We conclude that cold pressurised washing alone does not provide adequate control of root dieback and that an additional warm water bath of at least 60C is recommended.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
2001
Sammendrag
Eit dyrkingsproblem er at søtkirsebær-trea utan synlege sjukdomsteikn brått kan stagnera i vekst og døy endå om feltet har fått optimalt stell. For tida er det ingen konkrete rådgjerder for dyrkarane bortsett frå å planta nye tre i staden for dei som gjekk ut. Med finansiering frå Statens Landbruksbank har Planteforsk Ullensvang i samarbeid med Planteforsk Plantevernet gjennomført det eitt-årige prosjektet "Kartlegging av årsaker til tredaude i søtkirsebær" i 1999. Kartleggingsarbeidet var delt i to: 1.Kartlegging av 5 bruk som har problem med tredaude blant medlemene til Hardanger Frukt og Bær med utttak og analyse av nematode-, sopp-, virus- og jord- og bladprøvar saman med feltinspeksjonar. 2. Spørjeundersøking til søtkirsebærdyrkarar ved 5 fruktlager i Ullensvang om tilhøve som kan tenkjast å påverka tredaude i søtkirsebær . Grupper av rotnematodar som gjer skade på frukttrea var registrert i alle hagane og kan såleis vera medverkande til symptoma. Det var også mogeleg å relatera høge populajonar av rotsårnematodar til dårleg tilvekst og høge spiralnematodetal til tidlegare observasjonar av tredaude. Det vart ikkje påvist at ulike insekt, soppar, bakteriar eller virus var primærårsak til denne tredauden. Spørjeundersøkinga viste at mange søtkirsebærdyrkarar meinte det var skilnad mellom kor utsette ulike sortar og grunnstammer var for tredauding i frukthagane. Gjenplanting på same arealet kort tid etter at det var rydda steinfruktplanting fremja tredauding. Lauvtrebarkbillen var årsak til tredaude, men då er diagnosen oftast enkel å stilla.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Christer Magnusson Ricardo HolgadoSammendrag
Potetcystenematodene (PCN) Globodera spp. er opprinnelig fra fjelltrakter i Peru og Bolivia. PCN er en av de mest avanserte og fremgangsrike planteparasitter. PCN ble påvist i Europa av Kühn i 1881, og i 1923 erklærer Wollenweber den som egen art. Stone i 1973 skiller PCN i to arter. Gul PCN (Globodera rostochiensis) og hvit PCN (G. pallida). I Norge ble PCN først påvist 1955 i Agderfylkene. PCN har spredt seg raskt og i1993 ble de første funn gjort i Nord-Trøndelag. På verdensbasis er PCN funnet utbredt i 23 land og har en begrenset forekomst i 42 land, og i tillegg er det 130 land det ikke er blitt påvist enda. Både gul og hvit PCN er klassifisert som karanteneskadegjørere i 106 respektive 55 land. I de siste årene har PCN blitt påvist i Australia, Canada og USA, som på nytt satt fokus på hvor lett PCN kan spres og hvilke nasjonale konsekvenser PCN har. De plantesanitære og økonomiske konsekvensene av PCN er betydende. I EU vil PCN bli regulert i det nye EU direktivet 2007/33/EC som implementeres nå. Formålet med direktivet er å begrense og kontrollere spredningen til PCN. I direktivet gjøres det ingen forskjell mellom gul og hvit PCN, det nevnes at arealer for settepotet og planter til videre dyrking må ha en offisiell dokumentasjon om PCN status, det skal årlig gjennomføres offisiell prøvetaking av 0,5 % av arealet av felt for produksjon av annen potet enn settepotet. Smittede felt får ikke brukes til produksjon av settepotet eller planter til videre dyrking. Bekjempelsestiltak iverksettes på smittede felt som skal brukes til produksjon av annen potet enn settepotet. Ved resistensbryting skal PCN populasjonen rase testes. Det skal sendes en årsrapport til EU om tiltak som iverksettes i hvert land. I dag benyttes nematicider for å kontrollere PCN, og samtidig disponeres mye resurser for å foredle sorter med resistens. Potetprodusenter i England bruker ca. Nok. 584 mill. pr år for å sikre sin potetproduksjon. Etter siste oppdagelse av PCN i Australia har mye ressurser blitt benyttet for å utrydde PCN, da det er blitt estimert at det vi koste ca. Nok 216 milliarder i en periode av 20 år hvis PCN blir utbredt i landet. I tillegg til Australia har land som Israel, USA og Canada investert store ressurser for å utrydde PCN, da de mener at på lang sikt er dette billigere enn å leve med PCN. For å gjøre dette mulig har disse land satt i verk strenge restriksjoner. Disse restriksjonene omfatter forbud mot å dyrke potet og andre vertsplanter, benytte store menger nematicider, og prøvetaking. I USA har det 2006-2009 blitt analysert 257 700 prøver, etter påvising av hvit PCN i 9 felt i Idaho. USA har som målsetting å utrydde PCN på 7 år. Som resultat av EU:s direktiv (EC) No 1107/2009 om begrensning av giftige kjemikaler som forårsaker som forårsaker helse- og miljøproblem forventes bruket av de fleste nematicidene å være forbudt i 2015. For å imøtekomme disse utfordringene har forskere i Storbritannia startet sekvensering av hvit PCN. Det er ledet av University of Leeds, i samarbeid med Rothamsted Research, SCRI, og Sangers Institute, og har et budsjett av Nok 15 mill. Det forventes at dette kan gi nye bærekraftige alternativer til bekjempelse av PCN. I tillegg bruker andre Europeiske land ressurser på å finne alternativer for bekjempelse med fangevekster og biofumiganter. I det fleste land omfatter bekjempelse i dag bruk av nematicider, bruk av sertifisert settepotet, og kontrollert bruk av resistente sorter for å unngå oppformering av resistensnedbrytende raser. I tillegg har de et karanteneregelverk. Dette bidrar til en lønnsom potetproduksjon.
Sammendrag
Det har dei siste åra vore auka satsing på produksjon av klyppegrønt og juletre her til lands. Etter kvart har det dukka opp ein del problem med sjukdomar og skadedyr. Lawsonsypress (Chamaecyparis lawsoniana), krussypress (C. pisifera "Squarrosa") og kristtorn (Ilex aquifolium) er store klyppegrøntkulturar. Desse klyppegrøntkulturane og juletre er utsette for sjukdom. Dette er bakgrunnen for at kartleggingsprosjektet vart sett i gang. Kartlegginga tok til i april i 2000. Nokre prøvar vart òg tekne ut ved ei synfaring i klyppegrøntfelt i Nord Rogaland og Sunnhordland i november 1999. Totalt vart 19 klyppegrøntfelt vitja. Det vart tatt ut både plante- og jordprøvar. I tillegg til planteprøvane som vart tatt ut ved synfaringane, vart det også sendt inn mange prøvar. I alt vart 189 planteprøvar undersøkte for sopp og andre skadegjerarar, medan 14 jordprøvar vart undersøkte for nematodar. På lawsonsypress var det to dominerande skadebilete. Det eine var at baret vert blast og seinare brunt. På slike prøvar vart det funne Phytophthora spp. Desse algesoppane førte ofte til at plantene gjekk heilt ut på grunn av at rotsystemet var øydelagt. Skadeomfanget vart mellom anna i eit felt i Rogaland vurdert til 51 % daude eller skadde planter. Det andre skadebiletet på lawsonsypress var klorose og seinare nekrose i fjorårsveksten. Her viste analysar av bar magnesiummangel. Ved sterk mangel vart også årsveksten ramma. På krussypress fann ein òg ofte bar som vart gråleg og seinare brunt. I dette materialet vart det mellom anna funne einerkvistdød (Phomopsis juniperovora). Frå mellom anna USA, er det kjent at denne soppen kan føra til at planter vert sterkt skada og til og med daudar. I felt som har vore med i dette kartleggingsprosjektet, har ein sett at 100 % av krussypressplantene er meir eller mindre skadde av einerkvistdød. Det vart funne mange ulike soppar på prøvane. Dei aller fleste av desse vert ikkje rekna som patogene, men nokre av dei kan gjera skade dersom vekstane er svekte av frost, nematodar eller anna. I jordprøvane frå klyppegrøntfelta vart det funne til dels høg tettleik av nematodar. Dei fleste slektene som vart funne vert rekna som skadelege for planter, enten direkte eller i interaksjon med til dømes sopp og bakteriar.
Forfattere
Eliann Egaas Agnethe Christiansen Ole Martin Eklo Olav Lode Torsten KällqvistSammendrag
Virkning av et soppmiddel på glutation transferase i gjellene til brun ørret (Salmo trutta)
Sammendrag
Resultatene fra de to første åra i prosjektet "Frøavl av brytsukkerert" (1998-2000) viste at dårlig spireevne på grunn av angrep av sopper som fører til erteflekk og ertefotsjuke (Ascochyta spp.) er det største hinder for å få til frøavl av "Aslaug" brytsukkerert på friland. Av denne grunn prøvde en i 2000 å finne fram til fungicider for å kontrollere Ascochyta i felt. Innledende in-vitro forsøk ved Planteforsk Plantevernet viste at fludoxinil + cyprodinil (Switch) og pyrimetanil (Scala) var de mest effektive fungicidene, men at også iprodion (Rovral 75 WG), prokloraz (Sportak 45 HF) og tebuconazol (Folicur 25 WG) hadde brukbar virkning mot Aschochyta spp.På dette grunnlag ble de tre handelspreparatene Rovral 75 WG, Switch og Sportak 45 HF valgt ut til feltforsøk på Landvik. Feltet ble anlagt 3.mai 2000, og soppsprøytinga ble utført med 10 dagers mellomrom i perioden 22.juni - 18.august, totalt sju ganger. Sammenlikna med usprøyta kontroll førte regelmessig sprøyting med Rovral, Switch og Sportak til en ikke-signifikant auke i frøavlinga av erter på henholdsvis 18, 14 og 8%. Til tross for en relativt kjølig og fuktig vekstsesong var det lite synlig angrep av Ascochyta i feltet, og spireevnen til ertene var like høy på usprøyta kontrollruter (89%) som på ruter med soppsprøyting (84-90%). En sjukdomsanalyse (felles for alle sprøyteledd) viste at smitte av Ascochyta var til stede på 21% av frøa, men soppen altså ikke fått utvikle seg i skadelig omfang. Parallelt med feltforsøket på friland ble det også gjennomført prebasisavl av erter i plasthus på Landvik. På et effektivt areal på 65 m2 (54 m enkeltrad) ble det her oppnådd ei frøavling på 12 kg, og spireevnen var 97%. Etter tre års arbeid med prosjektet "Frøavl av brytsukkerert" må vi dessverre konstatere at lønnsomheten er for dårlig, og risikoen for stor, til at frøavl av "Aslaug" kan anbefales på friland i Aust-Agder. Forsøka har vist at spireevnen kan bedres ved å velge riktig høsteteknikk, og særlig ved å kutte erteplantene ved rota allerede ved 60-70% vanninnhold i frøa. Nedbørsforholda i august synes likevel å være for ustabile til at frilandsproduksjon kan anbefales. Det meste realistiske alternativet synes nå å at prebasisfrøavlen fortsetter i plasthus på Landvik, mens frøavlen av sertifisert frø (bruksfrø) flyttes til varmere himmelstrøk med mindre nedbør i vekstssesongen