Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2008
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Raudtvitann hører til den biologiske gruppen vinterettårige ugras. Den voksne planten er 15-30 cm, med tynn, greinet pålerot. Stengelen er opprett, greinet fra grunnen, firkantet og glatt, av og til svakt håret øverst. Bladene har greinete bladnerver, er motsatte, håret og rundtannet. Bladene nederst på stengelen er langstilket og breit hjerteformet, bladene øverst er kortstilket, breit egg-hjerteformet, ofte noe purpurfarget. De purpurrøde blomstene, med tydelig hårkrans innvendig, sitter i kranser i bladhjørnene, de øvre tett sammen. Planten har ubehagelig lukt. Forekommer i dyrket mark, langs hekker og gjerder, i tangvoller og sanddyner, på veikanter og avfallsplasser. Liker løs, næringsrik moldjord og lettere leirjord, gjerne sterkt gjødslet. Opptrer som ugras i hager og i alle slags åkerkulturer. Raudtvitann har enda lettere for å så seg selv enn då-artene. Å hindre frøkasting ved godt reinhold i åkeren er et viktig forebyggende tiltak. Planten er relativt lett å bekjempe ved ugrasharving og radrensing. Mot raudtvitann finnes det flere brukbare kjemiske ugrasmidler.
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Peruskjellfrø tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Planten har en greinet pålerot, og kan bli 20-80 cm høy. Stengelen er opprett, greinet, av og til med tre greiner fra samme bladfeste, og korthåret i toppen. Bladene er motsatte og rundtagget. De nederste er kortstilket, eggformet og tilspisset, de øvre er omtrent sittende, avlange og lansettformet. Planten har mange små prestekrageliknende korger. Frukten er en nøtt med fnokk, her representert som frynsete eller helt oppflisete skjell, og som i tørrvær brer seg ut som en fallskjerm, slik at fruktene fyker av gårde med vinden. Forekommer i åpen åker, på avfallsplasser og veikanter. Liker best leirjord, synes å tilpasse seg mange typer jordarter og fuktighetsforhold. Er varmekjær og ømfintlig for frost. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, og spesielt i byer, hage og gartnerier. Mindre brysom i Skandinavia. Stammer opprinnelig fra Peru i Sør-Amerika, og ble introdusert til botanisk hage i Madrid i 1790-årene. Kom til Norge i 1830. Kan bekjempes som andre sommerettårige ugrasarter.
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Lyssiv hører til den biologiske ugrasgruppen flerårige, vandrende på "andre måter", med korte, lubne jordstengler (som knappsiv). Den voksne planten er 30-70 cm høy. Stengelen er opprett, bladløs, stripete, glinsende og friskt grønn. Bladene er basale, slireliknende og mørkebrune. Støttebladet til blomsterstanden går rett opp, som om det skulle være toppen av strået. Planten har de bleikt brune blomstene på siden av stengelen i løs, åpen kvast. Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø, men i en viss utstrekning også ved hjelp av den langsomt krypende jordstengelen. Danner derved tette tuer. Forekommer i grasmark, på myr, langs elver og bekker. Opptrer som ugras i eng, beite og åpne grøfter, særlig i Sør-Norge. Bekjempelse: Grøfting av våt jord, pussing av beite, sprøyting med MCPA.
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Landøyda tilhører den biologiske gruppen flerårige, stedbundne med rotstokk. Stengelen er opprett og sterkt greinet ovenfor midten, grov, stiv og furete med brun-rød fargetone. Bladene ved basis er stilkete og finnet med fjærdelte småblad som er utvidet mot spissen. De øvre bladene er sittende, finnet med taggete småblad. Planten har smørgule blomsterkorger i flate halvskjermer. Forekommer i natureng, beitemark og tørrbakke, langs skogkanter, veier og grøfter. Liker best sur, lettere sand-, grus- og moldjord. Opptrer som ugras i eng og beite. Vanlig i kyst- og fjordstrøk til Sogn og Fjordane. Planten er giftig for storfe og hest, men vrakes vanligvis av husdyrene. Bekjempelse: Bør hogges av før frøsetting. Kan også bekjempes ved å grave opp rotstokken. Glyfosat (Roundup) og fenoksysyrer er effektive.
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Kvit gåseblom tilhører gruppen vinterettårige ugras. Den 10-50 cm høye planten har tynn pålerot. Stengelen er opprett, dels krypende og rotslående. De grågrønne, dunhårete bladene er enkelt eller dobbelt finnete, men er ikke så findelte som hos balderbrå. Blomsterkorgene er prestekrageliknende. Blomstring fra vår til høst. Fruktene, som inneholder frøene, har ikke fnokk. Siden frøene tåler en norsk vinter dårlig, og på grunn av moderne og effektiv frørensing, er planten på sterk tilbakegang. Opptrer som ugras i de fleste åkerkulturer, særlig i høstkorn, men også i yngre kunsteng og hager. Bekjempelse som for balderbrå.
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Kvassdå hører til den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Den voksne planten 30-80 cm høy, med greinet pålerot. Stengelen er opprett, firkantet, sterkt greinet og stivhåret. Bladene er motsatte, kortstilkete, eggformet, og noe utdradd i spissen, grovtannet og med myke hår. Planten har blomstene i krans og i toppen og i bladhjørnene. Kronen er rød, eller lyserød, av og til kvit, underleppen er trefliket. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Frøspiringen er (som for guldå) fra 1-4 cm dyp. Overvintrende frø som blir ført opp til dette nivået, spirer normalt svært fort. Forekommer på dyrket mark, i skog, på avfallsplasser, langs veikanter, på berg, i rasmark og tangvoller. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer. Vokser (som guldå) på alle typer jord. Ugras også ved sauehellere. Er konkurransekraftig. Å hindre frøkastingen ved godt reinhold i åkeren er et viktig forebyggende tiltak. Planten er relativt lett å bekjempe ved ugrasharving og radrensing. Det finnes mange brukbare kjemiske midler mot kvassdå.
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Knappsiv hører til den biologiske ugrasgruppen flerårige, vandrende på "andre måter", med korte, lubne jordstengler (som lyssiv). Den voksne planten er 30-70 cm høy. Stengelen er opprett, bladløs, fint stripete, litt ru, og grågrønn. Bladene er basale, slireliknende og lysebrune. Støttebladet til blomsterstanden går rett opp, som om det skulle være toppen av strået. Planten har de gulbrune, eller rødbrune blomstene på siden av stengelen, vanligvis samlet i et tett, rundt hode. Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø, men i en viss utstrekning også ved hjelp av den langsomt krypende jordstengelen. Danner derved tette tuer. Forekommer i grasmark, på myr, langs elver og bekker. Opptrer som ugras i eng, beite og åpne grøfter, særlig i Sør-Norge. Bekjempelse: Grøfting av våt jord, pussing av beite, sprøyting med MCPA.
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Klistersvineblom tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Den voksne planten er 25-50 cm høy, med uregelmessig fingreinet pålerot. Stengelen er opprett med mange utsperrete greiner. Bladene er omvendt eggformet, finnet med grovtaggete finner, nederst kortstilkete, øverst sittende. Den overjordiske delen av planten er tett besatt med klebrige kjertelhår. Planten har sterk og ubehagelig lukt. Planten har gule blomster med korte, tungeformete kantkroner, ofte nedrullet. Frøet har fnokk. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Forekommer på avfallsplasser, industritomter, langs veikanter, jernbaneskråninger, i berg, ur, tangvoller og på grus- og sandstrand, til dels også i åpen åker. Kan lokalt opptre som ugras på disse vokseplassene. Mottiltak: Hindring av frøspredning ved tidlig slått eller avkutting. Klistersvineblom synes å være mer motstandsdyktig mot kjemiske midler enn åkersvineblom, men ellers anbefales de samme midlene.
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Kamilleblom hører til den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Planten har en greinet pålerot, og kan bli 10-50 cm høy. Stengelen er opprett, sterkt greinet, glatt og rund I tverrsnitt. Bladene er skruestilte, to-tredobbelt finnete, med smale, linjeformete og broddspisse blad. Planten har mange prestekrageliknende blomsterkorger, på snaue og innhule skaft i toppen av greinene. Randkronene er nedbøyde og kvite. Formeringen og spredningen skjer seg utelukkende med frø. Forekommer nå mest i åpen jord, langs veikanter og på avfallsplasser eller skrotemark, ofte innkommet med grasfrø eller fra dyrking. Fra først av kommet inn med ballast og ved møller. Foretrekker nitrogenrik, men kalkfattig, tørr mineraljord. Opptrer som ugras i hager og alle slags åkerkulturer, særlig korn, men er nå sjelden. I åker bekjempes den på samme måten som andre sommerettårige ugras, (f.eks. meldestokk), og i engen som balderbrå.
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Guldå hører til den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Den voksne planten 20-100 cm høy, med greinet pålerot. Stengelen er opprett, firkantet, grov, greinet og stivhåret. Bladene er motsatte, kortstilkete, eggformete, utdratt i spissen, grovtannet og med spredte hår. Planten har blomstene i krans i toppen og i bladhjørnene. Kronen er gul, men med fiolett midtflik i den treflikete underleppen. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø.Frøspiring (som for kvassdå) fra 1-4 cm dyp. Overvintrende frø som blir ført opp til dette nivået, spirer normalt svært fort. Nymodnete frø er spiretrege. Forekommer på dyrket mark, åpne plasser i skogen, langs grøfter, kanaler og i tangvoller. Vokser (som kvassdå) på alle typer jord. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer. Guldå er verst i kyststrøkene. Er konkurransekraftig. Å hindre frøkastingen ved godt reinhold i åkeren er et viktig forebyggende tiltak. Planten er relativt lett å bekjempe ved ugrasharving og radrensing. Det finnes mange brukbare kjemiske midler mot guldå.