Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2014
Forfattere
Yngve RekdalSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Yngve RekdalSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Yngve RekdalSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Yngve RekdalSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Mål og metode: I denne rapporten for Hedmark fylke presenteres materiale som er samlet inn i forbindelse med etableringen av et arealregnskap for utmark med basis i en nasjonal utvalgs-undersøkelse av arealdekket. Materialet omfatter 86 utvalgsflater lagt systematisk ut over fylket. Disse flatene utgjør en liten, men likevel statistisk forventningsrett utvalgsundersøkelse av arealdekket. Spesielt vil materialet gi opplysninger om utmarka som utfyller registerdata og data fra andre undersøkelser. For arealtyper med mindre arealdekning enn 5 % vil usikkerheten være stor. Metoden som blir benyttet i ”Arealregnskap for utmark” er en utvalgskartlegging, nær knyttet til den europeiske Lucas-metoden, men tilpasset norske forhold. Målet er å gi noenlunde presise resultat samla for Norge og for større regioner. Metoden tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 1818 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM-33/WGS84. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500 600 meter (0,9 km2). Denne flata blir vegetasjons-kartlagt etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging på oversiktsnivå. I tillegg blir det samla inn data om arealdekke og arealbruk i 10 punkt innenfor flata. Naturforhold: Hedmark strekker seg i sør-nordretning fra Magnor til Kvikne. Landskapet hever seg i store trekk fra 125 moh i sør til topper i nordvest nær 2200 moh. Flere nord-sørgående hoveddaler, samt mange sidedaler med tilhørende elver, er et viktig hovedtrekk i det overveiende barskogdominerte landskapet. Østerdalen, som Glåma renner gjennom, er lengst og størst. I sør preges fylket av et kupert, barskogdominert åslandskap med innsjøer, myrer og grender med dyrka mark. Øst for Mjøsa finnes vidstrakte flatbygder med store jordbruksarealer. Lenger nord og øst har skoglandskapet rolige former med langstrakte åser og vide myrer, samt flere smale daler med spredt kulturlandskap. Nord i Østerdalen er det videre dalformer og større kulturlandskap. De høgere områdene midt og nord i fylket preges av vidder, rolige lågfjell, grunne daler og store sjøer, stedvis med karakteristiske fjelltopper. Rondane i nordvest er et fjellområde med utpreget alpin natur i sentrale deler. Varierende næringsinnhold i berggrunnen har lokalt og regionalt stor betydning for hvilke vegetasjonstyper som opptrer. Vegetasjonstypefordelingen og artsmangfoldet på næringsrike bergarter øst for Mjøsa, og nord i fylket, skiller seg klart ut fra næringsfattige sandsteiner, kvartsitter, granitter og gneiser som har størst areal i Hedmark. Løsmassene domineres av morene med forskjellig mektighet. Næringsinnholdet varierer med berggrunnsgeologiske forhold, alt fra nærings- og kalkrik morene på kambrosiluriske bergarter, til næringsfattigere innhold og grovere masser der sandsteiner, gneiser og granitter dominerer eller er opphav. Hedmark har også betydelige avsetninger med grove smeltevannsavsetninger, samt større arealer med elveavsetninger. Nord i fylket finnes også større avsetninger med finkorna bresjøsedimenter. I nordøst finnes områder med store blokkforekomster over morenen. Hedmark har i hovedtrekk et typisk innlandsklima med kalde vintrer og varme somrer. Store forskjeller i topografi og høgdeforhold kan likevel skape merkbare lokale variasjoner i temperatur og nedbør. Størst temperatuvariasjon har nordlige dalstrøk der vintertemperaturen er blant de lågeste i landet. Årsnedbøren varierer fra rundt 750 mm sør i fylket, til stedvis under 400 mm i regnskyggene i Nord-Østerdal og Folldal. Enkelte åsområder og kjøler har en viss orografisk effekt, bl.a. områdene ved Sjusjøen, med årsnedbør over 1000 mm.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
2013
Sammendrag
På oppdrag frå Fylkesmannen i Oppland har Norsk institutt for skog og landskap laga ei utgreiing kring ressursgrunnlaget for utmarksbeite i fjellområdet mellom Valdres og Gausdal. Granskinga byggjer på ei ressurskartlegging utført i Skog og landskap sitt landsdekkande nett av prøveflater for prosjektet ”Arealrekneskap for utmark” (AR18x18). Det er vidare nytta arealressurskartet AR50 for å få uttrykk for beitekvalitet ned på beitelagsnivå. Det Kgl. Selskapet for Norges Vel sine beitegranskingar for Oppland, og eige feltarbeid i området, har òg vore viktig grunnlag for dette arbeidet. Utgreiinga er for eit landareal på 2022 km², der det meste (89 %) ligg mellom 800 – 1200 moh. 10 % ligg mellom 1200 – 1700 moh. For 11 beitelag er det gjeve nærare omtale av beitetilhøva......
Sammendrag
På oppdrag frå Samarbeidsutvalget for Ringsakerallmenningene og Pihl AS er det i denne rapporten gjeve ei vurdering av utmarksbeitet i Ringsakeralmenningane, søndre område. Vurderingane omfattar beitekvalitet og -kapasitet. Rapporten byggjer på data frå skogtakst for området, markslag i AR50 og vegetasjonskart i nærliggande område. Området er ikke synfart. Ringsakeralmenningane, søndre område, er 138 km² landareal. 137 km² kan reknast som utmark. Området ligg 400 – 700 moh. Det meste av berggrunnen er fattig sandstein, men det er innslag av rikare berggrunn med kalkstein. Gran er dominerande treslag og finst i lier og på anna areal med godt jorddekke og moderat til frisk vassforsyning. Blåbærgranskog er dominerande vegetasjonstype med 56% av utmarksarealet. I bratte parti finst frodigare skog av småbregne-, lågurt- eller høgstaudetype. Enggranskog dekkjer 9% av arealet. Furuskog på fastmark dekkjer 11% av utmarka. Det meste er lav- og lyngrik furuskog på skrinne toppar, breelvavsetningar og fastmarksparti i myrområde. 12% er sumpskogar og 11% myr. Areal av høg bonitet vil ha størst potensiale som husdyrbeite da det meste av arealet her vil vera blåbærgranskog, stadvis med godt innslag av enggranskog. Jamt over er det godt med høg bonitet i utgreiingsområdet slik at beitet gjennomgåande er godt. Området frå austenden av Sør-Mesna til øvre delen av dalføret etter Brumunda, har mykje furuskog og myr som gjev, lågare beitekvalitet. [...]
Sammendrag
Vegetasjonskartet gir et bilde av mosaikken av vegetasjonstyper som plantedekket består av. En vegetasjonstype er en karakteristisk samling plantearter som går igjen på lokaliteter med like vokseforhold. En oversikt over utbredelsen av vegetasjonstyper gir oss informasjon om variasjonen i økologiske forhold (klima, næring og vann i jorda, snødekke og kulturpåvirkning) i et område. I tillegg kan hver vegetasjonstype tillegges egenskaper med hensyn til ulik ressursutnytting og arealbruk (beite, snødybde, artsmangfold m.m.). På oppdrag fra Sørreisa kommune er det produsert vegetasjonskart for beiteområdet til Sørreisa Sankelag, et areal på 143 km² i kommunene Sørreisa og Målselv. Vel 7 km² er snaufjellsområder, resten er areal under skoggrensa. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 -50 000. Hovedmålsettinga med prosjektet er å gi ei vurdering av beite for sau i kartleggingsområdet. Det er framstilt vegetasjonskart og avleda temakart over beite for sau. Kartleggingsområdet har et typisk fjord-/kystklima med kjølige, nedbørrike somrer og relativt milde, snørike vintrer. Berggrunnen i området består hovedsakelig av næringsrike bergarter som glimmerskifrer og kalkspat. Løsmassene varierer og består for det meste av morene og forvitringsmateriale.....
Forfattere
Nina SvartedalSammendrag
Nye kriterier fra FAO for å vurdere om husdyrraser er truet eller ikke fører til at flere norske raser, blant annet av storfe og hund, nå anses å være kritisk truet og ikke bare truet som hittil.