Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2017
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Anne Kjersti Uhlen Trond Børresen Sigrun Hjalmarsdottir Kværnø Tore Krogstad Wendy Marie Waalen Einar Strand Marina Azzaroli Bleken Till Seehusen Johannes Deelstra Tove Sundgren Morten Lillemo Hugh Riley Unni Abrahamsen Lillian ØygardenSammendrag
Økt produksjon av korn er viktig for å øke matproduksjonen i Norge i tråd med landbrukspolitiske målsettinger. Men den norske kornproduksjonen er betydelig redusert siden 1990, både på grunn av redusert areal og fravær av avlingsframgang. Å øke avlingene per arealenhet vil være nødvendig for å snu trenden og å øke den norsk kornproduksjonen. I BIONÆR-prosjektet AGROPRO (Agronomi for økt matproduksjon. Utfordringer og muligheter) er det forsket på jord, jordkultur og samspillet mellom jord og planter for å oppnå økt avling med bærekraftige produksjonsmetoder. I denne rapporten beskrives kunnskapsstatus for et utvalg av agronomiske tiltak, og deres betydning for å oppnå økte kornavlinger. Arbeidet er gjennomført av forskere og andre nøkkelpersoner med ekspertise på fagområdene innen jord og jordarbeiding, hydrologi og drenering, kornproduksjon og avlingsfysiologi, kornsorter og planteforedling. For hvert agronomisk tiltak er det tatt utgangspunkt i kunnskapsstatus, resultater fra feltforsøk, og andre relevante rapporter og statistikker. For å kvantifisere mulige avlingsøkninger av tiltakene er det i tillegg brukt faglig skjønn som er utfordret i gruppediskusjoner. Rapporten konkluderer med at kornavlingene kan økes med 20-25% gjennom de forbedrede agronomiske tiltakene som er vurdert. Tiltak som forbedrer dyrkingsjordas kvalitet og som reduserer/forebygger jordpakking er særlig viktige, og legger grunnlaget for ytterligere økninger av andre tiltak.
2016
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Norwegian constructed wetlands (CWs) that treat domestic wastewater are classified as horizontal subsurface flow constructed wetlands (HSFCWs). Over the years of continuous performance, the HSFCWs operating under cold climate conditions have shown a high and stable treatment efficiency with regard to the removal of organic matter (>90 % BOD), nutrients (>50 % N and >90 % P) and microbes (>99 % bacteria). The majority of Norwegian HSFCWs are categorised as small (<50 pe) on-site, decentralised wastewater treatment systems. The Norwegian systems consist of three fundamental elements: a septic tank, a pre-filter (i.e. an aerobic vertical flow biofilter) and a horizontal flow saturated filter/wetland bed. The first, primary treatment step begins in the septic tank from which effluents are pre-treated in the second step occurring in the pre-filter/biofilter section and further in the third, final step taking place in the filter bed/HSFCW. The first and third treatment steps are quite common in systems with CWs, but the pre-treatment in biofilter(s) is mainly known from Norway. The main purpose of using the pre-treatment phase is to supply air during the cold season, to enhance nitrification processes, and to reduce the load of organic matter before entering the filter/wetland bed. If constructed and maintained correctly, the biofilters alone can remove 90 % BOD and 40 % N. Various filter/CW beds have been introduced for treatment of domestic wastewater (as complete or source-separated streams) in Norway, but the most common feature is the use of specific filter media for high phosphorus (P) removal. A few Norwegian municipalities also have limits with respect to nitrogen (N) discharge, but the majority of municipalities use 1.0 mg P/l as the discharge limit for small wastewater treatment systems. This particular limit affects the P retention lifetime of the filter media, which varies from system to system depending on the filter media applied, the type of wastewater treated, and the system design and loading rates. An estimated lifetime of filter media with regard to P removal is approximately 15–18 years for a filter/CW bed of a single household. After completing the lifetime, the filter media is excavated and replaced with new/fresh materials, allowing the system to operate effectively for another lifespan. Since the exploited media are P-rich materials, the main intention is their reuse in a safe and hygienic way, in which P could be further utilised. Therefore, the Norwegian systems can represent a complex technology combining a sustainable technique of domestic wastewater treatment and a bio-economical option for filter media reuse. This is a quite challenging goal for reclamation and recycling of P from wastewater. Thus, there are some scenarios of reusing the P-rich filter media as a complementary P fertiliser, a soil amendment or a conditioner, provided the quality is acceptable for utilisation in agriculture. Alternatively, the filter media could be reused in some engineering projects, e.g. green roof technology, road screening or construction of embankments, if the quality allows application in the environment. The core aspect of the reuse options is the appropriate quality of the filter media. As for the theoretical assumption, it should not be risky to reuse the P-rich media in agriculture. In practice, however, the media must be proven safe for human and environmental health prior to introducing into the environment.
Sammendrag
Water quality problems in Norway are caused mainly by high phosphorus (P) inputs from catchment areas. Multiple pollution sources contributes to P inputs into watercourses, and the two main sources in rural areas are agricultural runoff and discharge from on-site wastewater treatment systems (OWTSs). To reduce these inputs, Constructed wetlands (CWs) treating catchment runoff have been implemented in Norway since early 1990s. These CWs have been proven effective as supplements to agricultural best management practices for water quality improvements and therefore there are more than 1000 CWs established in Norway at present. This study aims to present some overall data on the present status of CWs treating catchment runoff in Norway, and in particular recent results of source tracking and retention of sediments and total phosphorus (TP) in a model, full-scale, long-term operated CW, which in practice treats runoff from a typical rural catchment with pollution from both point and diffuse sources. Nutrient contributions from agricultural runoff and OWTSs have been quantified in eight catchments, while the source tracking and retention of sediments and P has been studied in the model CW. P runoff in the catchments was largely affected by precipitation and runoff situation, and varied both throughout the year (every single year) and from one year to another. Annual TP contribution that origins from OWTSs was in general limited, and only 1 % in the catchment of the model CW. Monthly contribution, however, was higher than 30 % during warm/dry season, and cold months with frost season. For the purpose of source tracking study, faecal indicator bacteria (reported in terms of Escherichia coli - E. coli) and host-specific 16S rRNA gene markers Bacteroidales have been applied. High E.coli concentrations were well associated with high TP inputs into waterbodies during dry or/and cold season with little or no agriculture runoff, and further microbial source tracking (MST) tests proved human contribution. There are considerable variations in retention of sediments and TP in the CW between the years, and the annual yearly retention was about 38 % and 16 %, respectively. During the study period, the average monthly retention of sediments and TP was 54 % and 32 %, respectively. E. coli concentrations were also reduced in water passing the CW. The study confirmed that runoff from agricultural areas is the main P source in watercourses, however, discharges from OWTS can also be of great importance for the water quality, especially during warm/dry- and cold/frosty periods. Small CWs treating catchment runoff contribute substantially to the reduction of sediments, TP and faecal indicator bacteria transport into water recipients.
Sammendrag
Nutrients for food production are traditionally extracted from natural resources, most importantly as nitrogen from the air, and phosphorous from limited mineral resources. They can also be recovered and recycled from human waste products. There is generally a low P status in the world’s soils, while Norwegian soils are rich in phosphorous. Most recyclable P is in human and animal waste products as wastewater and manure, but also municipal solid waste and more recently, organic waste contain a considerable amount of P that ideally can be utilized.
Sammendrag
Vann- og avløpsetaten ved Bergen kommune ble invitert av NIBIO til å delta i et prosjekt der formålet med prosjektet primært var å vurdere molekylærbiologiske metoder for sporing av fekale forurensningskilder i store nedbørfelt med vannkilder til konsum, også bading og/eller vanning. Det andre målet med prosjektet var å forsøke å verifisere metoden i nedbørfelt som er dominert av mennesker eller dyr, samt validere molekylærbiologiske tester for forskjellige dyrearter. Testing av metoden i flere ulike typer nedbørfelt skulle gi NIBIO grunnlag for å vurdere om metodikken er egnet til å bli implementert i standard tester i overvåkningen av, og tiltak mot fekal forurensning i vann. Vann- og avløpsetaten valgte å gå inn i prosjektet med drikkevannskilden Jordalsvatnet som har et sammensatt nedbørfelt med bebyggelse og private og kommunale avløpsanlegg, landbruk og mindre næringsvirksomheter. Samtidig med innsending av prøver fra Jordalsvatnet, ble det tatt ut enkelte stikkprøver fra et prøvepunkt i nedbørfeltet til drikkevannskilden Svartediket og fra Grimseidvassdraget (Birkelandsvatnet), som bare ble analysert med hensyn på fekal forurensning fra mennesker/ikke-mennesker. Resultatene fra prosjektet viser at fekal forurensing med E. coli ble funnet i de fleste ferskvannsprøver tatt ut rundt Jordalsvatnet. E. coli ble også påvist i alle prøvene tatt ut ved Svartediket og Birkelandsvatnet. I tillegg viste resultatene en lik trend som ble observert gjennom tester av alle vannprøvene, dvs. et klart bidrag i fekal forurensingen fra mennesker om forsommeren (mai 2015), forvinteren (oktober 2015) og vinteren (desember 2015), og høyest bidraget fra dyr i den varmeste perioden (juni og august 2015).
Sammendrag
NIBIO ble engasjert av Oslo VAV til å utføre en undersøkelse gjennom et 1-års prosjekt på kildesporing av fekal vannforurensing i tre tilløpsbekker (Movannsbekken, Lautabekken og bekken ved Skjerven) til Maridalsvannet og utløp Akerselva. Formålet med prosjektet var primært å benytte molekylærbiologiske metoder for sporing av fekale forurensningskilder og å definere hvor i nedbørfeltet fekal forurensing fra mennesker, hester og/eller ikke-mennesker (generelt andre dyr) dominerer. Resultatene fra prosjektet viser at fekal forurensing med E. coli ble funnet i 11 av 12 ferskvannsprøver tatt ut ved hvert prøvested i de tre tilløpsbekkene til Maridalsvannet. Også brakkvannet fra Akerselva var fekalt forurenset (E. coli konsentrasjon på 8164 MPN/100 ml i desember 2014). I tillegg viste resultatene en lik trend som ble observert gjennom tester av alle vannprøvene, dvs. et klart bidrag i fekal forurensingen fra mennesker i den kalde perioden og forsommeren, generelt november 2014 - mai 2015, og høyest bidraget fra dyr i den varme perioden, generelt juni - september 2015.
Sammendrag
NIBIO ble engasjert av Vikelvdalen Vannbehandlingsanlegg til å utføre en undersøkelse gjennom et prosjekt på kildesporing av fekal vannforurensing i tilløpsbekker til Jonsvannet (dvs. Jervbekken, Valsetbekken, Lykkjbekken og Sagelva) og i tillegg i en kontrollprøve fra utløp i Jonsvannsveien. Formålet med prosjektet var primært å benytte molekylærbiologiske metoder for sporing av fekale forurensningskilder og å definere hvor i nedbørfeltet fekal forurensing fra mennesker, drøvtyggere og hester dominerer. Resultatene fra prosjektet viser at fekal forurensing med E. coli ble funnet i de fleste ferskvannsprøver tatt ut fra Valsetbekken, Jervbekken og Sagelva. Også, ble E. coli påvist i alle prøver fra Lykkjbekken og fra utløp i Jonsvannsveien. I tillegg viste resultatene en lik trend som ble observert gjennom tester av alle vannprøvene, dvs. et klart bidrag i fekal forurensingen fra mennesker i den kalde perioden (generelt forsommeren og forvinteren) og høyest bidraget fra dyr (særlig drøvtyggere) i den varme perioden (generelt juni - september 2015).
Sammendrag
Bangladesh often suffers from droughts and floods that cause substantial harm to households and communities. The frequency of such events is expected to increase with climate change. Assessing the vulnerability to climate change is a promising evaluation tool that can assist in identifying and improving adaptation strategies at various geographical scales. In this paper, we examine the vulnerability status of two regions in Bangladesh, one in the north, which is frequently impacted by severe droughts, and one in the south, which is exposed to regular flooding, high water, and salinity. We evaluate the exposure, sensitivity and adaptive capacity of each region using demographic, agro-economic, infrastructural, and biophysical indicators. We consider information obtained in a literature review, interviews with local experts, household surveys, and field visits in the study areas. We use principal components analysis to assess vulnerability to climate change between and within the north and south regions. The flood-prone, saline region in the south appears less vulnerable to climate change the northern drought prone areas, although further validation is needed.