Årringer forteller 700 års skogshistorie

En skogbrann kan være destruktiv og katastrofal, men samtidig livgivende og fornyende. Skogbranner er en del av barskogenes naturlige syklus, og mange arter har brannpåvirket skog som viktige leveområder.

Trillemarka naturreservat er et av få store og relativt uberørte skogområder i Norge. Her finnes gamle tyristubber, med sårskader etter tidligere skogbranner, som kan fortelle om tidligere tiders skogbranner.

Disse brannskadde furutrærne dateres og vi finner hvilke år og når på året skogen brant. Årringmålinger, historisk rekonstruerte klimadata samt gamle skrevne kilder, forteller oss hvordan klimaet og menneskers aktivitet har påvirket brannregimet i Trillemarka de siste 700 år.

Det er hovedsakelig klimaet som bestemte omfanget av skogbranner i årene etter Svartedauden. Store skogbranner sammenfalt med varme og tørre somre og det brant hovedsakelig seint i vekstsesongen, i det som er høysesong for naturlige lynantennelser. I denne perioden lå brannintervallet, det vil si antall år mellom hver gang det brant på samme sted, på 70-80 år.

På 1600-tallet ble imidlertid brannintervallet halvert til 30-40 år, samtidig som det dukket opp mange små forsommerbranner. Historiske kilder forteller at folketallet steg kraftig på 1600-tallet, og at folk benyttet brann til å bedre utmarksbeitet for husdyra.

Utover 1700-tallet falt antall branner gradvis i takt med at skogen ble mer verdifull. Svedjing og beitebrenning ble forbudt og brannbekjempelsen mer effektiv. Siden 1800 har det ikke vært skogbrann av noe størrelse i Trillemarka.

Ukontrollerte branner utgjør en samfunnsrisiko, og skogbranner frigjør store mengder CO². Kan brannrisikoen i produksjonsskogen reduseres dersom klimaet blir varmere? Dette er tema for vår videre forskning, der resultater fra historiske undersøkelser kombineres med analyser av nyere tids branner.