Effektive tiltak mot fosforavrenning fra potet- og grønnsaksarealer

Potet- og grønnsaksdyrking er blant de mest erosjonsutsatte produksjonene i norsk jordbruk. Mye gjødsel og intensiv jordarbeiding gjør at fosfor og jordpartikler lett renner ut i bekker og innsjøer. Dette fører til algeoppblomstring og oksygenmangel i vannet.

– Tiltak på jordet, som redusert jordarbeiding, presisjonsgjødsling og bruk av fangvekster er det viktigste man kan gjøre for å begrense avrenningen. Men det er ikke alltid slike tiltak gjennomføres i tilstrekkelig grad til at vannkvaliteten i vassdragene forbedres, forteller NIBIO-forsker Trond Mæhlum.

Mæhlum er medforfatter av en ny rapport som peker på ulike rensetiltak i nedkant av jordene der vannet samles før det renner videre ut i naturen. Rapporten gir blant annet en oversikt over naturbaserte løsninger som sedimentasjonsdammer, våtmarksfiltre og kantsoner som aktuelle tiltak.

– Disse tiltakene kan fange opp jordpartiklene og binde fosforet før vannet når vassdraget, sier Mæhlum.

– Noen av metodene i rapporten er godt kjent fra før, men vi beskriver også nye løsninger og kombinasjoner av tiltak.

Felling og koagulering gir høy rensegrad

En metode med stort potensial er renseløsninger der vannet tilsettes fellingskjemikalier eller polymerer – vannløselige stoffer som hjelper til med å samle små partikler.

– Dette er en kjemisk prosess som foregår i en konteiner eller rensedam der vi tilsetter stoffer som gjør at fosfor og små jordpartikler klumper seg sammen og synker til bunnen. Prinsippet er det samme som brukes i kommunale renseanlegg for avløpsvann, forklarer Mæhlum.

– Med riktig dosering og nok tid til sedimentasjon kan vi fjerne 70–90 prosent av fosforet fra vann med høye konsentrasjoner av fosfat og små jordpartikler.

Forsøk fra utlandet viser lovende resultater. I en studie der aluminiumsklorid og jernsulfat ble brukt i kombinasjon med dammer og våtmarker, ble fosforinnholdet redusert med 70–80 prosent.

– Aluminium gjorde at små partikler klumpet seg sammen til faste flak som sank raskt til bunnen, forteller Mæhlum.

– Fellingsprosessen fjernet også organisk materiale, noe som gir bedre oksygenforhold i vannet.

Gir økt mengde sedimenter

Mæhlum påpeker at kjemisk felling gir økt mengde sedimenter. Det er viktig å fjerne disse regelmessig og tilbakeføre dem til åkeren.

– Bruk av fellingskjemikalier har også reist spørsmål om mulige negative effekter på vannlevende organismer. Foreløpig finnes det ingen dokumenterte akutte effekter, men dette må følges opp med videre undersøkelser, sier han.

Fordeler og ulemper ved kjemisk felling

I dag blir kjemisk felling i konteinere brukt som metode for å rense vaskevann fra grønnsaksvaskerier.

– Fordelen med slike løsninger er at de er lite plasskrevende. Naturbaserte tiltak som kantsoner og fangdammer er arealkrevende, og etablering av tiltakene kan gå på bekostning av produksjonsareal, sier Mæhlum.

– Ulempen med kjemisk felling er høye kostnader til investering og drift. Vi har heller ikke erfaring med slike tiltak for grønnsaksavrenning i Norge.

Mæhlum tror at en utvikling mot et mer industrielt drevet grønnsaksproduksjon med stort økonomisk utbytte på små arealer vil kreve nye metoder for å begrense utslippene.

– Og da er dette metoder som bør testes, sier han.

Casestudier fra Vestfold og Rogaland

I rapporten blir Akersvannet i Vestfold og Hålandsvatnet i Rogaland (mellom Randaberg og Stavanger) trukket frem som eksempler på innsjøer med store utfordringer knyttet til næringsstofftilførsel fra grønnsaksproduksjon. Begge er høyt prioritert i lokal vannforvaltning, og tiltakene som foreslås i rapporten kan bli viktige for å bedre vannkvaliteten.

– Vi ser et stort behov for å kombinere tiltak på jordet med effektive løsninger nedstrøms. Fangdammer med tilpasset kjemisk felling kan være et viktig bidrag for å nå målet om god økologisk tilstand i vassdragene, sier Mæhlum.