Ny nettbasert veileder for sigevannshåndtering

På 1950-tallet begynte norske kommuner å sette av arealer for deponering av avfall. Ofte ble ravinedaler, nedlagte sandtak, forsenkninger i fjell og myrområder fylt igjen med søppel.

Før vrakpant på kjøretøy ble innført i 1978, var det heller ikke uvanlig at bilvrak havnet på deponiene, eller at kommunene organiserte utkjøring av vrak på islagte innsjøer eller dumping i dype fjorder eller nedlagte gruver.

Slik er det heldigvis ikke nå. I dag blir avfall sett på som en ressurs, og det er strenge regler for hva slags avfall som kan deponeres.

Forurenset sigevann

Utover på 1970-tallet begynte man å forstå at sigevannet, det vil si regnvann, overvann eller grunnvann som har vært i kontakt med avfallet, kan være sterkt forurenset. En del av sigevannet samles opp og ledes inn til kommunale renseanlegg, men mye renner videre ut til overflatevann, eller infiltreres til grunnvann.

– I sigevannet finnes ofte helse- og miljøfarlige stoffer som miljøgifter og tungmetaller, i tillegg til næringssalter og andre stoffer som påvirker vannkvaliteten negativt, forteller NIBIO-forsker Trond Mæhlum.

– Konsentrasjoner av forurensningene i sigevannet kan være høye, og det er mange ulike forurensingsstoffer som påvises, alt avhengig av hva slags avfall som er deponert.

Ny veileder

I 2005 ble den første sigevannsveilederen for håndtering av sigevann utarbeidet av Statens forurensningstilsyn (senere Miljødirektoratet) med bistand fra Jordforsk (senere NIBIO) og NIVA.

På den tiden var ikke vannforskriften gjeldende i Norge, og det var fremdeles lov å deponere avfall som inneholdt nedbrytbart organisk materiale.

Mæhlum, som også var med å utforme sigevannsveilederen fra 2005, forteller at den nye veilederen gjør det lettere å tilpasse overvåkingen av sigevann med tanke på deponitype, alder og utslippssted.

– I dag har vi mer kunnskap om rensing av sigevann, og det gis anbefalinger om ulike tiltak for å beskytte overflatevann, grunnvann og kommunale ledningsnett, sier han.

Vannforskriftens premisser er lagt inn

– Vi vet at det er stor variasjon i stoffer og konsentrasjoner i sigevannet. Omfanget og behovet for overvåking skal derfor vurderes i forhold til belastningen sigevannet kan ha på vannmiljøet, forteller Sissel Ranneklev fra NIVA.

Sammen med kollega Marianne Stave Sekkenes har Ranneklev hatt ansvaret for at vannforskriftens premisser for overvåking av innsjøer, elver og kystvann som mottar sigevann er lagt inn i den nye veilederen. Formålet med vannforskriften som kom i 2006, er å gi rammer for fastsettelse av miljømål som skal sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av norske vannforekomster.

Prosjektleder Erlend Sørmo fra NGI forteller at hvilke parametere som bør inngå i overvåkingen også er oppdatert i den nye sigevannsveilederen. Blant annet er PFAS-forbindelser tatt med.

– Vi har lagt vekt på å gi en enkel og oversiktlig beskrivelse av prosessen for å vurdere sigevann fra deponi. Hver enkelt vurdering som skal gjøres er lettfattelig presentert, sier han.