Bjørka elsker lys, men stiller ellers lite krav til voksested. Vi har tre arter i Norge. Til tross for at de ulike artene av bjørk har forskjellig antall kromosomer i cellekjernen, krysser de seg med hverandre og lager variasjon som visker ut grensene mellom artene. Bjørk produserer store mengder pollen og frø som spres langt, og fører til spredning av genetiske varianter over et stort område.
Bjørk har hann- og hunnblomster på samme tre, men i hver sine blomsterstander som kalles rakler. Hannraklene er oftest hengende, og vinden får da lett tak i det lette og tallrike pollenet. Frøene er utstyrt med små vinger tilpasset vindspredning.
Bjørkas evne til å kolonisere nye områder opprettholde genetisk variasjon gjennom spredning av pollen og frø, er egenskaper som kan vise seg å være svært fordelaktige under raske klimaendringer. I tillegg gjør gode bruksegenskaper at bjørk kan bli viktig i skogbrukssammenheng framover.
De ulike bjørkeartene
Bjørk utgjør 16 % av volumet i norske skoger. De tre naturlig forekommende artene av bjørk i Norge er bjørk (Betula pubescens), heretter kalt vanlig bjørk, hengebjørk (B. pendula) og dvergbjørk (B. nana). Disse artene har videre sine underarter og varieteter. Både hengebjørk og vanlig bjørk har en vid utbredelse i Europa og finnes også i deler av Asia.
På verdensbasis varierer det aksepterte antallet arter i bjørkeslekta mellom 30 og 60. Bjørkenes utroskap, eller evnen de har til å krysse seg med hverandre og lage hybrider og nye arter, gjør det vanskelig å artsbestemme samt å greie ut slektskapet mellom dem.
Hengebjørka, også kalt lavlandsbjørk, finnes her til lands naturlig i lavlandet nord til Nord-Trøndelag, samt i spredte forekomster i Nordland. Den er plantet flere steder, og kan på gode lokaliteter produsere dobbelt så stort volum som vanlig bjørk. Studier viser at det er stor genetisk variasjon mellom populasjoner fra ulike deler av landet. Ved utplanting er det derfor viktig å velge riktig plantemateriale. Dette kan gi grunnlag for store gevinster og økt produksjon av bjørk i Norge.
Hengebjørk er også et viktig treslag i landskapet og i grøntanlegg. Den store genetiske variasjonen i hengebjørk har vært utnyttet i dyrkningssammenheng siden 1700-tallet.
Vanlig bjørk er mest utbredt, vokser både i tørr og fuktig skog, i myrkanter og i subarktiske områder. Den finnes ofte på litt surere og fuktigere jordsmonn enn hengebjørka og vokser også lengre nordover og høgere til fjells. Den deles inn i underartene dunbjørk (B. pubescens ssp. pubescens) og fjellbjørk (B. pubescens ssp. tortosa). Fjellbjørka danner skoggrensa opp mot høgfjellet. Dvergbjørk, eller kjerringris, er en liten busk, og er i Norge vanlig på myr i lavlandet og i fjellet. Denne finnes i nordlige Eurasia, Svalbard, Grønland og Alaska.
Bjørk er et fint materiale til møbelproduksjon og panel. Siden bjørk er smaksnøytralt, kan det også brukes til kjøkkenredskaper. Bjørk er tradisjonelt et mangesidig treslag der hele treet kom til bruk. Barken inneholder stoffene betulin og suberin som har vannavstøtende og bakteriehemmende virkning. Derfor er den brukt som underlag i tradisjonelle torvtak, i matemballasje og i bruksgjenstander som kurver eller ryggsekker. I dag nyttiggjøres ikke bjørkas potensiale i Norge. Hovedbruk er til ved og det er bare noen få mindre sagbruk som fortsatt skjærer bjørketømmer.
Flammebjørk og valbjørk
Kjente kultivarer av hengebjørk er blant annet 'Gracilis' og 'Dalecarlica' (eller ornäsbjørk) som begge har svært flikete blader. Andre genetiske varianter som kjennes av mange er flammebjørk og valbjørk. Hengebjørka kjennetegnes ved at stammebasen har tydelig skorpebark. Årsskuddene er vanligvis fulle av harpiksvorter og bladene har utdradd spiss.
Hybridisering og dobling av kromosomtall
Problemene knyttet til å bestemme antall arter og ikke minst greie ut slektskapet mellom artene, skyldes bjørkenes evne til å krysse seg med hverandre og lage hybrider. Samtidig har det gjentatte ganger skjedd påfølgende doblinger av kromosomtallet. Nye arter har oppstått og skilt seg genetisk fra foreldrene ved at de har doblet kromosomtallet sitt.
Mens hengebjørk og dvergbjørk har to sett med kromosomer (de er diploide slik som oss mennesker), har vanlig bjørk fire sett kromosomer. Den er en såkalt tetraploid. Til tross for at vanlig bjørk og dvergbjørk har ulikt sett med kromosomer hybridiserer de hyppig i fjellbjørkeskogen.
Krysser seg lett
Undersøkelser av populasjoner på Island viser at det er en stor andel av trær i fjellbjørkeskogen som består av triploide (med tre kromosomsett) individer. Disse individene krysser seg så tilbake med den vanlige bjørka, eller rettere sagt underarten fjellbjørk, og slik fungerer den triploide hybriden som en "genutveksler" mellom de to artene. Hybridisering mellom bjørkeartene er mer vanlig i høyereliggende strøk enn i lavereliggende strøk, sannsynligvis fordi artenes blomstringstid i høyereliggende strøk er mer lik enn i mer lavereliggende strøk.
Små genetiske forskjeller i kloroplast DNAet
Svenske forskere har undersøkt genetisk variasjon i kloroplast-DNAet hos de tre bjørkeartene. Kloroplaster er organeller i cellene der fotosyntesen foregår, og de har et eget genmateriale som hos bjørk nedarves fra mor og er unntatt rekombinasjon. I denne undersøkelsen, der materiale samlet fra hele Eurasia inngikk, fant man svært små genetiske forskjeller mellom artene.
Så lite som tre prosent av den totale genetiske variasjonen skyltes forskjeller mellom artene. Det var først og fremst mellom og innen populasjoner av samme art man fant genetiske forskjeller. Grunnen til man fant så liten forskjell mellom artene, skyldes trolig hybridisering mellom artene gjentatte ganger tilbake gjennom historien.
Bjørkas innvandringshistorie
I motsetning til de mer varmekjære lauvtrærne, var ikke utbredelsen til bjørk avgrenset til sørlige og østlige områder i Europa under siste istid . Fossile pollendata tyder på at bjørka spredte seg over Eurasia svært raskt for 10 000 år siden, noe som tyder på at bjørk har holdt til nær iskanten.
Palynologiske undersøkelser gjort av Leif Kullman i Sverige tilsier at bjørk kan ha kommet til Norge allerede under istida. På de første isfrie områdene på kysten av Nord-Norge, på Andøya, har man funnet megafossiler (fossile røtter og trestammer) av bjørk som er datert til å være så gamle som 16 900 år. Altså fra en tid da iskappa lå tjukk over Skandinavia og store deler av England. Flere funn ved Åreskutan i Scandnes fjellene i Sverige tyder også på at bjørk etablerte seg så tidlig som for 14 000 - 10 200 år siden. Her har bjørk vokst høyt til fjells, godt over dagens tregrense.
Flere genetisk grupper i Russland
Undersøkelsene som er gjort av kloroplast-DNAet til bjørkeartene tyder på at det er en egen genetisk gruppe av vanlig bjørk (B. pubescens) i Norge, Sverige og nord i Finland. Samtidig finner man igjen den samme genetiske gruppen i en populasjon i England og i en populasjon i Russland.
Russiske populasjoner av vanlig bjørk sogner ellers til andre genetiske grupper. Faktisk finner man også flere genetiske grupper i Russland, noe som kan henge sammen med at man har hatt adskilte overvintringsområder for bjørk i disse områdene. Kan den genetiske gruppen av bjørk funnet i Norden være spor etter populasjoner som har utviklet seg annerledes i et nordlig refugium?
Norske forskere har samtidig resultater basert på andre deler av arvematerialet (kjerne DNA) som viser at det ikke er noen genetiske forskjeller mellom bjørkepopulasjonene av B. pubescens i Eurasia. Variasjonen i de forskjellige arvematerialene kan speile forskjellige tidsøyeblikk, sannsynligvis speiler mønstrene i kloroplast-DNA istidshistorien og variasjonen i de andre delene av arvematerialet (kjerne DNA) dagens spredning av gener gjennom pollen og frø som har visket ut mye av de genetiske forskjellene som har vært.
Til Andøya under istiden
Kanskje har frø spredt seg fra Sørvest- England allerede for 22 000 - 17 500 år siden. I et område nært opp til der isen lå under siste istid, er det funnet fossilt pollen av bjørk, gran, edelgran, alm og hassel som har blitt datert til tiden da isen hadde sin største utbredelse. Kan frø ha spredt seg herfra til Andøya?
Dette er data som blåser nytt liv i diskusjonene om innvandringshistorie og betydningen av nordlige refugier. Og hva har dette å si for det genetiske variasjonsmønstret hos de forskjellige artene? Kan individer fra små nordlige overvintringsområder ha tilført unikt og viktig genetisk materiale til dagens populasjoner? Bare ytterligere undersøkelser kan gi svar på disse interessante spørsmålene.
Plakat om bjørk
Norsk genressurssenter har utarbeidet en plakatserie med informasjon om norske skogtrær. Følg linken under for gratis nedlasting eller bestilling.
Avkomsforsøk av hengebjørk. Her ser du hengebjørk fra et forsøk på Hoxmark i Ås kommune. Forsøket har vist oss at det er stor genetisk variasjon i vekstegenskaper mellom avkom fra forskjellige mortrær i samme bestand. Foto: Dan Aamlid
Arter og variasjon
En art blir ofte definert som en samling populasjoner hvor individene kan krysse seg med hverandre og lage fruktbart avkom. Denne definisjonen passer likevel ikke for alle planter og dyr. Hos bjørk krysser de ulike artene seg nokså lett med hverandre. De lager levedyktige hybrider som igjen kan krysse seg tilbake med foreldrene. Det dannes på denne måten mye genetisk variasjon som vises som mellomformer mellom artene.
Hengebjørk med hengende hannrakler og opprette hunnrakler. Foto: Per Arvid Aasen
Visste du at?
De vitenskapelige artsnavnene på de tre bjørkeartene er pubescens, pendula og nana som betyr henholdsvis hårete, hengende og liten.
Navnet bjørk betyr ”det lyse treet”. Den lyse fargen på stammene skyldes luftfylte
tynnveggete korkceller i den ytterste delen av barken som kalles never. Bjørkenever har blitt brukt til papir, kurver, ryggsekker og fottøy. Birkebeinerne er oppkalt etter skotøy lagd av bjørkenever. Bjørkebarken inneholder betulin, et bakteriehemmende stoff som hemmer forråtnelse. Neveren ble derfor også brukt til oppbevaring av matvarer. Foto: Dan AamlidHeksekostene i krona på enkelte bjørketrær er en unormal vekst av knopper eller kvister forårsaket av soppen Taphrina betulina. Andre sopparter i samme slekt angriper og gir heksekoster på andre treslag.
Planteportrett: Flikbladet bjørk - sjelden klon fra Luster
Valbjørk gir verdifull masurved
«Bjørk i Norge» er sluttrapporten etter det treårige prosjekt «Flaskehalser og barrierer for økt bruk av bjørk» som er utført av en gruppe forskere ved NIBIO. Formålet med rapporten er å gi en oversikt over dagens bjørkeressurser, prognoser for volum og tilvekst samt dagens bruk av bjørk. Vi beskriver brukspotensiale, flaskehalser og barrierer for økt og kvalitetstilpasset bruk av bjørk og gjennomgår dagens kunnskap om foryngelse og skjøtsel av bjørk. I tillegg gir rapporten en oversikt over kvalitetsevalueringer av bjørk, samt en presentasjon av en studie om «forbedret kvalitetsevaluering av bjørkestokker». Vi påpeker fremtidige forskningsbehov og handlingsmuligheter for å få en bedre utnyttelse av avvirket virke, en mer kvalitetstilpasset bruk og en generell økt bruk av norsk bjørk.
Frøpartier ble samlet inn fra 15 trær i hver av 17 populasjoner av hengebjørk (Betula pendula) i fem fylker på Østlandet. Feltforsøk for å teste forskjeller mellom populasjoner ble plantet på 14 lokaliteter på Østlandet, Sørlandet, Vestlandet og i Sør- og Nord-Trøndelag, og to forsøk ble etablert for å å teste forskjeller mellom familier innen populasjoner. Plantematerialer fra svensk og finsk foredling var også med i forsøkene. Bedømmelser ble gjort av skader og stammefeil, og høyder ble målt. For andel trær med skader og feil kunne det ikke påvises signifikante forskjeller mellom materialtypene. For høyde var det klare samspill mellom landsdeler og proveniensregioner. I feltforsøkene på Østlandet og Sørlandet, alle sør for breddegrad 59, hadde trærne fra populasjonene fra Telemark best vekst, mens de fra Hedmark hadde dårligst. På Vestlandet var trærne fra Vestfold og Telemark høyest, mens det i Trøndelag var populasjonene fra Hedmark, Oppland og Buskerud som hadde største høyder. Det var forskjeller i høyde mellom populasjoner innen proveniensregioner med noen populasjoner som spesielt utmerket seg. Mellom familier innen populasjoner var det klare forskjeller både for skader og feil og for høyde. Trærne fra svensk foredling hadde på alle felt bedre høydevekst og på noen felt mindre andel trær med feil og skader enn de fra de norske populasjonene.
