Utskrift
Plakater om alle de norske skogtrærne, til informasjon og undervisning. Plakatene kan bestilles, eller lastes ned i pdf.
Oda Otilie Holltrø Spongsveen
Rådgiver
-
Divisjon for kart og statistikk
(+47) 481 49 956 oda.spongsveen@nibio.no Kontorsted: Ås - Bygg O43
Totalt 12 plakater dekker samtlige av våre norske skogtrær, med ett eller flere treslag per plakat.
De fem første plakatene kom i 2011; «Eik» (sommer- og vintereeik), «Villeple, hegg og søtkirsebær», «Bjørk» (hengebjørk, vanlig bjørk og dvergbjørk), «Gran og furu», «Rogn og asal» (med de norske Sorbus-artene). I 2013 kom de siste sju plakatene i serien; «Bøk og spisslønn», «Hassel og lind», «Osp og selje», «Alm og ask», «Or» (gråor og svartor), «Einer», «Barlind og kristtorn»
Plakatene omtaler alt fra trærnes kjennetegn og utbredelse til tidligere og nåværende bruksområder, lekkert illustrert med bilder. Definisjon av genetiske ressurser og eksempler på bruk går igjen på alle plakatene. I tillegg er det på hver plakat fokus på enkelttema som er spesielle for treslagene.
Grunnskolens mellom- og ungdomstrinn er primær målgruppe for plakatene, men her finnes også mye stoff av allmen interesse. Plakatserien er utarbeidet i samarbeid med Naturfagsenteret / Nasjonalt senter for naturfag i opplæringen og Skogbrukets Kursinstitutt. Plakatene er utarbeidet av Hanne Hegre Grundt, Mari Mette Tollefsrud og Kjersti Bakkebø Fjellstad, og designet av Paul Dring ved Hothorse Design Bureau.
Plakatene kan lastes ned som pdf-filer under eller bestilles fra Skogbrukets kursinstitutt. Plakatene er gratis, men porto vil påløpe.
Osp og selje tilhører hver sin slekt i vierfamilien, henholdsvis poppel- og vierslekta. Poppelslekta er svært viktig i ny og moderne genforskning på trær.
Det finnes to viltvoksende orearter i Norge. Svartor er varmekjær, mens gråor er mindre kresen og langt vanligere. Or har inngått en byttehandel med bakterier i røttene: or får ekstra nitrogen fra bakteriene, og bakteriene får organisk næring tilbake.
Edelløvtrærne hassel og lind vokser ofte sammen, blant annet i kalklindeskog. Kalklindeskog er en artsrik, men sjelden og truet naturtype i Norge, og den finnes nesten bare i Oslofjordområdet.
Brisk, bresk, bruse, brakje, sprakje, ene, eine og ein er lokale navn på den velkjente eineren. Knapt noen annen plante er brukt til så mye; alt fra krydder i mat og brennevin til medisin og trevirke.
De fleste av dagens treslag etablerte seg naturlig i Norge etter siste istid. Menneskelig aktivitet har imidlertid påvirket utbredelsen for noen. Dette gjelder både for bøk og spisslønn - riktignok på litt ulike måter.
Barlind og kristtorn er mye brukt i hager og parker, men trærne vokser faktisk vilt i kystnære strøk i Sør-Norge! De regnes som nordlige utløpere av Middelhavets eviggrønne skoger.
Har vi ask og alm i naturen vår om 100 år? Begge treslagene er truet på grunn av sykdomsangrep fra sopp, og mange trær visner og dør. Takket være genetisk variasjon er noen trær motstandsdyktige mot sykdommene.
Frukttrær som epler, pærer, plommer og kirsebær blir dyrket i sørlige og varme strøk i Norge. Alle disse frukttrærne hører hjemme i rosefamilien. Visste du at det også finnes ville epletrær og kirsebærtrær i norsk natur?
Rogn vokser over hele landet både i lavlandet og opp i fjellskogen. Det finnes i tillegg tolv andre viltvoksende arter i rogn- og asalslekta i Norge. Flere av disse finnes ikke noe annet sted i verden.
Gran og furu finnes omtrent over hele landet og er de vanligste treslagene i Norge. De er også de viktigste artene økonomisk. Gran er skyggetålende og fuktighetskrevende, mens furu er lyskrevende og tørketålende.
Eika er kongen blant trærne. Det blir sagt at den bruker 500 år på å vokse og 500 år på å dø. Mollestadeika er trolig rundt 1000 år gammel og er ett av Norges eldste trær. Det fi nnes to viltvoksende arter eik i Norge. Dette er varmekjære treslag som inngår i det vi kaller edelløvskog.
Bjørk elsker lys, men stiller ellers lite krav til voksested. Vi har tre arter bjørk i Norge. Disse krysser seg med hverandre og lager variasjon som av og til gjør det vanskelig å trekke tydelige grenser mellom artene.