Fordrøye vannet

Med økende og mer intens nedbør blir det viktig å sørge for mest mulig fordrøyning – eller tilbakeholdelse – av vann i nedbørfeltet. En rekke inngrep i vassdragsnaturen gjør at vannet raskere finner veien ut i vassdragene nå enn før, med påfølgende risiko for oversvømmelser av jordbruksland og erosjon i dråg, grøfter, bekker og elver. Inngrepene omfatter bl.a. nedbygging av flomsletter, grøfting av myr, skog og jordbruksområder, samt fjerning av naturlige dammer, som for eksempel avsnørte meandersjøer. Alt dette gir mindre mulighet for naturlig forsinkelse av vann fra kraftige nedbørs- eller snøsmeltingsepisoder.

Restaurering av flomareal

Et tiltak for å redusere flomskader kan være å gi mer plass til vannet i nedbørfeltet. Dette kan gjøres ved å restaurere flomsletter, med meandrerende elveløp hvor elva har mulighet til å oversvømme arealet. Det kan også reetableres areal til flommark og flomskog, og i noen tilfeller kan det være aktuelt å endre arealbruken i flomutsatte områder fra næringsstoffkrevende produksjon til ugjødslet eng. 

En utfordring er at slike tiltak ofte går på bekostning av matproduksjon. Den mest fruktbare jorda ligger gjerne i tilknytning til vassdragene, og det kan oppstå målkonflikter mellom behovet for å produsere nok mat, og å redusere flomskader. Retensjon av vann i skog og utmark kan være en mulig løsning.

Retensjonsdammer i skog og utmark

En retensjonsdam kan forsinke vannet og bidra til at flomtoppen reduseres. Hvis retensjonsdammen anlegges i dråg i skog eller utmark, oppstrøms jordene, kan det komme mindre vann inn på dyrka mark enn tidligere. Da vil det også bli mindre erosjon av matjord. Dammene konstrueres med utløp nær bunnen slik at vannet dreneres ut i tørre perioder og fylles ved nedbør eller snøsmelting. Tiltaket vil først og fremst være nyttig i forbindelse med kortvarige ekstremepisoder, og ha mindre effekt ved langvarig regn; da vil retensjonsdammene fylles opp og ikke lenger virke forsinkende på vannet.

I EU-prosjektet RECARE, har NIBIO undersøkt effekten av retensjonsdammer i skog, og snakket med bønder om hvordan tiltaket oppfattes (brosjyre). Utfordringer kan være finansiering av etablering og vedlikehold av dammene, men det kan søkes om SMIL-midler. I tillegg  kommer sikkerhet knyttet til ferdsel og vedlikehold. Det var mindre bekymring rundt tap av areal, siden disse dammene anlegges oppstrøms arealer med god matjord. 

Dammene etableres gjerne øverst i små nedbørfelt og bør dimensjoneres riktig. NIBIO har utført et prosjekt om dimensjonering og plassering av dammer i vannområder på Østlandet, og fokuserte da på demninger i konsekvensklasse 0 (Damsikkerhetsforskriften §4-1). Dimensjonering av denne typen demning er begrenset til en høyde på 2m og/eller et lagringsvolum på maksimalt 10,000 m³. Se rapport fra Barneveld og Stolte (2020) nederst på denne siden.

Kvistdammer

Kvistdammer er en relativt enkel metode hvor det bygges små demninger av kvist eller trær i (ofte) bratte dråg.  Demningene slipper gjennom en del vann, men de bremser likevel vannet ved kraftige nedbør (eller snøsmelte-) episoder. Materialet i demningene vil råtne etter en tid, og må derfor fornyes, men de er likevel rimelige å drifte.

Gjenåpning av bekker og utviding av bekkeløpet

Gjenåpning av lukkede bekker, etablering av fangdammer, terskler, bredere bekker og etablering av flomarealer kan dempe flomtoppene, og da særlig de ekstreme toppene etter kortvarige regnskyll. En åpen bekk kan holde tilbake mer vann enn en bekk i rør over samme strekning.

Utbedring av foreldet hydroteknikk

I dag har deler av jordbrukslandskapet på Østlandet flere utdaterte dreneringssystemer og bakkeplaneringer som er i ferd med å kollapse. Disse kan utgjøre en fare for både miljø og mennesker. I kapittel 4 i Hauge og Haraldsen (2017; se nederst på denne nettsiden) finnes råd om hvordan hydroteknikk kan oppgraderes.

Konsesjonsplikt?

Noen tiltak kan være så omfattende at de er konsesjonspliktige. Vannressurslovens § 8 sier at ”Ingen må iverksette vassdragstiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for noen allmenne interesser i vassdraget eller sjøen, uten at det skjer i medhold av reglene i § 12 eller § 15, eller med konsesjon fra vassdragsmyndigheten.” Hvem som er «Vassdragsmyndigheten» varierer etter type inngrep, og kan omfatte NVE, statsforvalteren, kommunen eller «den departementet bestemmer».