Grønn bioraffinering

Grønn bioraffinering er en prosess der biomasse fra grønne vekster fraksjoneres inn i sine ulike bestanddeler gjennom ulike prosesseringsmetoder, for å slik øke nytteverdien av for eksempel gras og andre engvekster. Gjennom en slik prosessering kan vi lage fraksjoner med spesielle egenskaper som blant annet kan brukes som fôr og til andre formål, der ett av produktene er ett grønt proteinkonsentrat. Dette kan bli en viktig fremtidssatsning, og det forventes at grønt protein vil kunne få en stor betydning for bærekraftig produksjon av fôr og mat.   

Klimatiske forhold er avgjørende for avlingsnivå og næringsinnhold, men også hva som kan dyrkes hvor. Norge ligger i ytterkanten av dyrkingsområdet for flere viktige landbruksvekster. Kommersiell dyrking av klassiske proteinvekster som erter, bønner, raps og ryps er begrenset til våre beste jordbruksområder.  I store deler av landet er gras langt på vei er eneste mulige planteproduksjon. Med det er ikke sagt at Norge har ett dårlig potensial for proteinproduksjon. 

Proteinet i gras og engvekster har en gunstig sammensetning av essensielle aminosyrer, hvilket gjør den ernæringsmessige verdien av grasprotein sammenlignbar med soyaprotein. Avhengig av høstetidspunkt inneholder gras 10-20 % protein av tørrvekt. Dette, sett sammen med grasets potensiale for å gi flere store avlinger i løpet av en vekstsesong, tilsier at det allerede er en stor proteinproduksjon i Norge. 

Dette proteinet er dog ikke lett tilgjengelig for å tas opp i fordøyelsessystemet til enmaga dyr, så som svin, fjørfe og fisk. I grasets naturlige form er omtrent halvparten av grasproteinet bundet til de fiberrike og ufordøyelige celleveggene. Den andre halvparten er hovedsakelig å finne innenfor denne tungtfordøyelige barrieren. For å få tilgang på disse næringsemnene behøves fra naturens side en bakteriell fordøyelse, slik drøvtyggere og hester har. 

Ved å mekanisk knuse disse celleveggene, og slik frigi en grassaft som inneholder mesteparten av de vannløselige elementene i plantecellene, vil tilgjengeligheten og fordøyeligheten av proteinet i graset kunne økes betraktelig også for enmaga dyr. 

For å stabilisere dette proteinet for lagring og å beskytte det mot nedbrytning, kan en felle ut proteinfraksjonen fra grassafta til ett konsentrat egna til for eksempel kraftfôrproduksjon. En blir da sittende igjen med tre paralelle råvarestrømmer: grønt proteinkonsentrat, en sukker og mineralrik myse, og en fiberrik pressrest kalt pulp.