Utskrift
Per Holm Nygaard
Forsker
-
Divisjon for skog og utmark
(+47) 911 38 138 per.holm.nygaard@nibio.no Kontorsted: Ås - Bygg H8
Denne rapporten bygger videre på rapporten Egnede industritreslag for skogbruket tilpasset et framtidig klima (Landbruksdirektoratet 2025). Samlet gir de to rapportene et kunnskapsgrunnlag om utenlandske treslag som kan brukes i Norge i et klima i endring. Grunnlaget omfatter flere tiår med norske forsøk, tidligere foredlingsprogrammer, historiske data om frøforsyning, dagens frøbeholdning og erfaringer fra skjøtsel og produksjon, supplert med erfaringer fra fagmiljøer i ni andre land. Klimaendringene forventes å gi økt risiko for vårfrost, tørke, skogskader og skogskadegjørere. Dette aktualiserer behovet for målrettet planteforedling. De aktuelle treslagene viser stor variasjon i vekst, frost- og tørketoleranse, noe som understreker betydningen av riktige valg av provenienser og tilgang på genetisk materiale som er tilpasset framtidige klimaforhold. Planteforedling vurderes derfor som en nødvendig forutsetning for å kunne ta i bruk nye industritreslag på en bærekraftig måte. Internasjonale erfaringer viser at systematisk foredling kan gi betydelige gevinster i produksjon, kvalitet og klimatilpasning. I land som Storbritannia, Danmark, Sverige, Finland, Tyskland, Frankrike, Tsjekkia, USA og Canada, pågår foredlingsprogram med tydelige mål om økt volum, bedre stammeform og større toleranse for frost, tørke og sykdom. Disse foredlingsprogrammene legger også vekt på klimatilpasning gjennom assistert migrasjon og bevaring av høy genetisk variasjon. Norge har tidligere hatt foredlingsprogram for sitkagran (Picea sitchensis (Bong.) Carrière), lutzgran (Picea × lutzii Little), vrifuru (Pinus contorta Douglas ex Loudon.), sibirlerk (Larix sibirica Ledeb.) og engelmannsgran (Picea engelmannii Parry ex Engelm.). Disse foredlingsprogrammene ble i stor grad avsluttet på grunn av lav etterspørsel, men for noen av treslagene gir eksisterende avkomforsøk, frøplantasjer, klonarkiver og plantefelt et verdifullt utgangspunkt for å gjenoppta foredlingen, uten å måtte starte helt på nytt. Nyere teknologiske verktøy, som genomiske markører, slektskapsanalyser og effektiv fenotyping, gir i dag andre muligheter for raskere, mer presis og kostnadseffektiv foredling, sammenlignet med tidligere. Metoder som "Breeding Without Breeding" gjør det mulig å utnytte eksisterende plantefelt som grunnlag for genetiske utvalg. Resistens mot tørkestress er nevnt som en særlig viktig egenskap for treslag som skal trives i et klima i endring. Det finnes genetisk variasjon for egenskapen, men metodene for testing og seleksjon er krevende og kostbar. Frøforsyning er et annet sentralt tema i rapporten, og beskrives som en avgjørende forutsetning for å kunne ta i bruk nye industritreslag i større skala. Flere av treslagene har uregelmessige frøår og begrenset frøproduksjon i Norge, og mange av de tidligere frøplantasjene er avviklet. En eventuell satsing på utenlandske treslag vil dermed kreve import av frø i en tid framover. Erfaringer fra andre land viser både variasjoner i hyppigheten av frøår, og at klimaendringer allerede påvirker frøsetting og kongleutvikling for enkelte arter. Internasjonale fagmiljøer peker også på at markedstilgangen for frø kan være uforutsigbar, blant annet på grunn av konkurranse om frøressurser, plantesunnhetskrav og regulatoriske barrierer. For å kunne produsere skogplanter av utenlandske treslag, er det behov for en forutsigbar og nasjonalt forankret frøforsyning. Dette vil kreve både etablering av nye frøplantasjer og modernisering av produksjons‑ og behandlingskapasiteten. Skogskjøtsel omtales også som en viktig del av kunnskapsgrunnlaget. Erfaringer fra norske forsøk viser at treslagene reagerer ulikt på tiltak som tynning, omløpstid, foryngelsesmetode og planteavstand. Den internasjonale spørreundersøkelsen bekrefter disse variasjonene og viser at skjøtselstilnærminger for de aktuelle treslagene varierer mellom land. Planting er den mest brukte foryngelsesmetoden, og flere land vurderer endringer i omløpstid og tynningsstrategi for å møte økt klimarisiko. Noen land anbefaler kortere omløpstider for å redusere risiko for tørke, skadedyr og stormskader, mens andre vurderer dagens praksis som tilstrekkelig. Bruk av treslagsblanding, justert plantetetthet og større oppmerksomhet på klimatilpasning trekkes fram som viktige tiltak. Samlet viser rapporten at Norge har et godt utgangspunkt for å videreutvikle både foredling, frøforsyning og skjøtsel for nye industritreslag, men at dette krever målrettet innsats, tilgang på egnede arealer for frøplantasjer, feltforsøk og tilstrekkelig, langsiktig finansiering av forskning og utvikling innen fagfeltet. I 7 Landbruksdirektoratet tillegg vil en oppskalering av bruk kreve en endring av norsk regelverk for utsetting av utenlandske treslag. Den kombinerte kunnskapen fra norske forsøk og internasjonale erfaringer gir et solid grunnlag for å vurdere hvordan disse treslagene kan bidra til framtidig produksjon og verdiskaping i norsk skogbruk, som i økende grad må ta hensyn til klimaforandringer. På bakgrunn av dette kunnskapsgrunnlaget drøfter rapporten hvilke tiltak som kan være aktuelle, og hvilke forutsetninger som må være oppfylt for en vellykket gjennomføring.
På 1900-tallet, og spesielt etter 1945, var det omfattende skogreising i Nord-Norge. Gran (Picea abies) var det mest vanlige treslaget å plante, men det ble også plantet andre arter, deriblant sitkagran (Picea sitchensis) og lutzgran (Picea x lutzii). Det er begrenset med undersøkelser av trelast av gran fra Nord-Norge, men en undersøkelse på 1980-tallet viste at trelasten hadde relativt svake styrkeegenskaper. Studier fra andre områder i Norge har vist at styrke og stivhet til konstruksjonsvirke blir bedre når trærne har høyere alder, og i dette prosjektet har vi studert trelast fra eldre bestand av gran i nord. I tillegg er det gjennomført en begrenset undersøkelse av trelast av lutzgran. Trelast av norsk gran ble samlet inn fra fire steder i Troms, fire steder i Salten og fire steder på Helgeland, og visuelt styrkesortert etter NS-INSTA 142 før densitet, e-modul og bøyefasthet ble testet i henhold til NS-EN 408. Tilsvarende undersøkelse ble gjennomført på trelast av lutzgran samlet inn fra tre steder i Lofoten og Vesterålen. Resultatene viste at gran fra Nord-Norge har høyere gjennomsnittlig densitet, e-modul og bøyefasthet enn det som ble funnet av Nagoda i 1985, og forskjellene er størst i Troms og Salten. Dette skyldes trolig at trærne i denne undersøkelsen er eldre, med mindre andel ungdomsved og smalere årringer, noe som gir høyere densitet og bedre mekaniske egenskaper. Sammenlignet med Sør-Norge er likevel gjennomsnittsverdiene lavere, noe som kan forklares med lavere temperatursum og dermed lavere densitet i nord. E-modul og bøyefasthet er positivt korrelert med densitet. Størst andel trelast havnet i sorteringsklasse T2 (51,1 %), mens T1 og T3 utgjorde henholdsvis 25,1 % og 21,8 %. Dette skiller resultatene fra studien til Nagoda, hvor det var en større andel i beste sorteringsklasse. Sorteringsutfallet er i stor grad avhengig av valg av prøvemateriale, og det er usikkert hvor representative materialene er for områdene. Gran sortert til T1 oppfyller kravene til fasthetsklasse C18. T2 eller T2 og bedre oppfyller kravene til C24. T3 oppfyller kravene til e-modul og bøyefasthet til C30, men ikke alltid kravet til densitet. Lutzgran hadde lavere gjennomsnittlig densitet enn gran fra Troms og Salten, men tilsvarende e-modul og bøyefasthet. Dette tyder på at lutzgran kan oppnå samme mekaniske egenskaper som gran, selv med raskere tilvekst og lavere densitet. Sorteringsutfallet for lutzgran viste høyere andel T1, lavere andel T3, og omtrent lik andel T2 sammenlignet med gran. Likevel oppnås tilsvarende mekaniske egenskaper, og Lutzgran sortert etter NS-INSTA-142 ser ut til å oppfylle kravene til fasthetsklassene som gjelder for sitkagran. Resultatene viste at sorteringsklasse T1 oppfyller kravene til C18 og sorteringsklasse T2 eller T2 og bedre oppfyller kravene til C24. Uttaket av lutzgran er begrenset til tre bestand i Lofoten og Vesterålen, og det bør testes trelast fra flere steder for å få et mer representativt materiale.
Det er ikke registrert sammendrag
