Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2022

Til dokument

Sammendrag

I 1921 kjøpte Vestlandets forstlige forsøksstasjon 340 dekar av utmarka på Auestad i Gjesdal kommune i Rogaland, der formålet var å gjera vitskaplege undersøkingar av skogetablering og produksjon i ulike treslag. Arealet var snaumark og i all hovudsak røsslynghei, ein arealtype som ofte gir langvarig veksthemming etter planting av granartar. Feltet ligg på Høg-Jæren 240-310 m o. h. på næringsfattig grunn. Litt under halvparten av arealet vart før anlegg klassifisert som eigna mark for skogreising. Jorda er morene med frisk råme, og med råhumus som dominerande humustype. Frå 1922 til 1933 vart det planta om lag 120 dekar med vanleg gran, sitkagran, engelmannsgran , blågran, vanleg furu, bergfuru, vrifuru, europeisk edelgran, douglasgran, nutkasypress og europeisk lerk. Plantinga vart gjort i ruter på om lag 70 x 70 m, med ei rute for kvar proveniens og treslag, og seinare i mindre ruter med vestamerikansk hemlokk og douglasgran. Det vart òg gjort forsøk med såing av dunbjørk. I åra 1953 til 1984 vart det oppretta 15 skogproduksjonsforsøk i planteruter med vanleg gran, sitkagran, engelmannsgran, europeisk lerk, edelgran, furu og bergfuru. Alle forsøksflatene har vore tynna ein eller fleire gonger, og forsøka har vore jamleg reviderte med nokre års mellomrom. Sju forsøk finst framleis i 2022, resten er nedlagde på grunn av ulike skadar eller hogst. Forsøksfelta i Auestad inngår i mange vitskapelege skogundersøkingar, og nokre resultat etter om lag 100 år med målingar og observasjonar er tekne med her. Alle treslaga i produksjonsforsøka, unnateke europeisk lerk, har hatt ein differanse mellom brysthøgde- og totalalder på 20 år eller meir, som viser at etableringa på lyngmark har teke tid. Produksjonen i vanleg furu etter 100 år har vore rundt 6 m3/ha/år. Lerka fekk mykje lerkekreft og forsøket vart tidleg lagt ned. Bergfurua har vist produksjon på høgde med vanleg furu, men har på grunn av sopp- og vindskadar vorte nedlagt. Tyngda av forsøksrutene i sitkagran har over eit omløp på 100 år hatt ein produksjon på 12-14 m3/ha/år, medan produksjonen for vanleg gran og edelgran ligg mellom 8 og 10 m3/ha/år. Engelmannsgrana har vist ein produksjon noko lågare enn vanleg gran og er det einaste treslaget som til no har kulminert. I furubestanda er det i biomassen bygd opp om lag 125 tonn C per hektar i løpet av 100 år, medan det i vanleg gran- og sitkagranbestanda er bygd opp høvesvis 200 og 320 tonn C. Furu-, vanleg gran- og sitkagranplantefelta inneheld høvesvis 5, 8 og 13 gonger meir karbon enn skoglaus røsslyngmark. I tillegg til eit stort kvantum med tømmer er det på dei skogreiste areala i Auestad gjennom 100 år bunde om lag 9 600 tonn CO2-ekvivalentar i biomassen. Dette utgjer skyggeverdiar estimert til 19,2 mill. kr. På hogstflater og mellom forsøksrutene er det rike oppslag av lauvtre. Areala dekkjer fleire økosystemtenester der til dømes jakt kan verdsettast, medan andre er fellesgode som det er meir vanskeleg å verdsette, mellom anna sopp- og bærplukking og bruk av stiar og vegar til rekreasjon.

2021

Sammendrag

NIBIO, avdeling for kulturlandskap og biologisk mangfold, ved Synnøve Nordal Grenne, har utført et oppdrag som besto i å kartlegge status for utbredelsen av sitkagran på Storfosna i Ørland kommune. Hensikten med dette prosjektet var å gi en oversikt over arealer med den fremmede arten sitkagran (Picea sitchensis) begrenset til øya Storfosna i Ørland kommune. Forarbeidet besto i at kartleggingsområdet ble flybildetolket, områder med potensiell sitkagran ble digitalisert og avgrenset vha. kartverktøy (GIS) før feltarbeidet. Tilgjengelige flyfoto (Norge i Bilder) og arealressurskart (AR5) ble benyttet som datagrunnlag for flybildetolking. Feltarbeidet har verifisert om de forhåndsdigitaliserte områdene er sitkagran. Ved sitkagranobservasjoner ble det satt av punkter i en artsapp som er utviklet av Miljødirektoratet. Resultatet av prosjektet er levert i denne rapporten, i tillegg til shapefiler og bildefiler fra kartleggingen. Punktene satt av i artsapp er levert i en egen shapefil.

2020

Sammendrag

Rapporten tar for seg effekter av fjerning av sitkagran i kystlynghei på Svinøya i Vikna kommune. Det ble valgt å se på spredning og frøspiring med sitkagran over tre vekstsesonger som respons på skjøtselstiltak i form av: 1. hogst av plantasjer med sitkagran, 2. brannflater i kystlyngheia, 3. beite. Resultatene viser at sitkagran re-etablerer seg forholdsvis tallrik første vekstsesong etter hogst med frøspirer fra frøbanken i hogstflater der sitkagrana er hugget ut. Andre og tredje vekstsesong reduseres overlevelsen til førsteårs-spirer betydelig. Helårsbeite fra rasen gammelnorsk sau ser ut til å være hovedårsaken til denne tilbakegangen. I tilgrensende kystlynghei ble det registrert flest frøspirer 10 m. fra hogstflata, mens tettheten var lavere ved avstand 3 og 20 m, og med mindre utslag mellom første og andre vekstsesong. Det ble ikke påvist frøspirer med sitkagran i brannflater beliggende 300 m. fra nærmeste hogstfelt...

2019

Til dokument

Sammendrag

I denne undersøkelsen har vi sammenlignet bestandsutvikling og produksjon (m3/ha/år) hos sitkagran og vanlig gran i kyststrøk i Norge. Rapporten bygger på data fra langsiktige feltforsøk som er fulgt med jevnlige målinger og takseringer over en lang periode fra 1952 på de første feltforsøkene og frem til 2015 på de feltene som er målt sist. Måleperioden var maksimalt 53 år, mens noen forsøk er fulgt over en kortere periode. Forsøksfeltene er lokalisert fra Rogaland i sør til Troms i nord (58°- 69°N). I alt er data fra 36 forsøksskoger benyttet i denne analysen der vi både har forsøksfelt med sitkagran og felt med vanlig gran slik at langsiktige produksjonsdata fra begge treslagene kan sammenlignes. Det var i gjennomsnitt 5 år mellom hver måling, og i alt 174 tilvekstperioder inngikk i analysen. Stående kubikkmasse varierte fra 71 til 1319 m3/ha. Forskjellen i tilvekst er beregnet som den gjennomsnittlige tilveksten hos sitkagran i prosent av tilveksten hos vanlig gran for hver forsøksskog.

2018

Sammendrag

Rapporten tar for seg effekter av fjerning av sitkagran i kystlynghei på Svinøya i Vikna kommune. Det ble valgt å se på spredning og frøspiring med sitkagran over to vekstsesonger som respons på skjøtselstiltak i form av: 1. hogst av plantasjer med sitkagran, 2. brannflater i kystlyngheia, 3. beite. Resultatene viser at sitkagran re-etablerer seg forholdsvis tallrik første vekstsesong etter hogst med frøspirer fra frøbanken i hogstflater der sitkagrana er hugget ut. Andre vekstsesong reduseres overlevelsen til førsteårs-spirer betydelig. Helårsbeite fra rasen gammelnorsk sau ser ut til å være hovedårsaken til tilbakegangen for frøspirer mellom første og andre år. I tilgrensende kystlynghei ble det registrert flest frøspirer 10 m. fra hogstflata, mens tettheten var lavere ved avstand 3 og 20 m, og med mindre utslag mellom første og andre vekstsesong. Det ble ikke påvist frøspirer med sitkagran i brannflater beliggende 300 m. fra nærmeste hogstfelt.......

Sammendrag

Rapporten tar for seg effekter av fjerning av sitkagran i kystlynghei på Troningen i Åfjord kommune. Det ble valgt å se på spredning og frøspiring med sitkagran over to vekstsesonger som respons på skjøtselstiltak i form av: 1. hogst av plantasjer med sitkagran, 2. brannflater i kystlyngheia, 3. beite. Resultatene viser at sitkagran re-etablerer seg tallrik første vekstsesong etter hogst med frøspirer fra frøbanken i hogstflater der sitkagrana er hugget ut. Andre vekstsesong reduseres overlevelsen til førsteårs-spirer betydelig. Helårsbeite fra rasen gammelnorsk sau ser ut til å være hovedårsaken til tilbakegangen for frøspirer mellom første og andre år. I tilgrensende kystlynghei ble det registrert flest frøspirer nærmest hogstflata, mens tettheten avtar raskt videe utover, og med mindre utslag mellom første og andre vekstsesong. Det ble ikke påvist frøspirer med sitkagran i brannflater med høy brannintensitet fra ryddet kvistavfall i hogstfeltene...........

Sammendrag

NIBIO har utført et oppdrag for Leka kommune der hensikten var å gi en oversikt over arealer med den sterkt trua naturtypen kystlynghei og den fremmede arten sitkagran begrenset til Leka kommune. Rapporten gir en oversikt over arealer med sitkagran, men avgrenset til et presisjonsnivå som var mulig å oppnå ved tolking av flyfoto. I tillegg ble informasjon fra arealressurskart (AR 5) og andre digitalt tilgjengelige kilder sammenstilt for å identifisere arealer som potensielt er kystlynghei. Oppdraget var å anse som et forprosjekt.

Til dokument

Sammendrag

Forekomst av utenlandske treslag i Norge skyldes for det meste skogreising i kyststrøkene i perioden 1950 til 1980, samt planting av contortafuru på Østlandet. Litt under én prosent av det produktive skogarealet er dominert av utenlandske treslag. I volum utgjør dette cirka 14 millioner kubikkmeter, drøyt én prosent av samlet tømmervolum. Utenlandske treslag gir i mange områder økt skogproduksjon og kan på enkelte voksesteder være eneste alternativ, men bruken av dem er omdiskutert på grunn av endringer i landskap og skogøkosystem. Sitkagran er det mest utbredte av våre utenlandske treslag.

Sammendrag

Utarbeiding av skjøtselsplanen for Kjellerhaugvatnet naturreservat har blitt gjennomført på oppdrag fra Vega verneområdestyre på vegne av grunneiere og beitebrukere. Skjøtselsplanen er en revidering av planen fra 2007 og gir faglig funderte anbefalinger for videre skjøtsel den verdifulle våtmarka og andre viktige naturtyper i Kjellerhaugvatnet naturreservat i Vega kommune. Uttak av resterende felt av sitkagran, samt rydding og tynning av bjørk og andre lauvtrær og busker er de viktigste anbefalte tiltak for å åpne opp landskapet ytterligere. Beitetrykket må vurderes og justeres slik at man holder nede oppslaget av bjørk etter rydding og tynning, men unngår for hard nedbeiting i de sårbare områdene knyttet til våtmarka sentralt i reservatet. Det er foreslått opplegg for oppfølging og overvåkning for å fange opp endringer som gir grunnlag for å justere tiltak underveis.