Sitka – lovprist og svartelista

Planting av sitkagran er ikke forbudt, men det må sendes søknad til Fylkesmannen i hvert enkelt tilfelle. Tillatelser eller avslag gis i henhold til forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål. Snart blir kravene til planting strengere. Fra 1. januar 2016 trer en ny forskrift om fremmede organismer i kraft. Da vil det bli krav om en aktsomhetsvurdering. Det vil si at den som planter, så langt det er mulig, er ansvarlig for å forhindre uheldige konsekvenser for det biologisk mangfoldet i området.

- For å kunne bruke den nye forskriften trenger vi å vite hvordan sitka sprer seg og etablerer seg i ulike naturtyper og landskap, sier Knut Anders Hovstad, seksjonsleder for kulturlandskap og biologisk mangfold i NIBIO.

Hovstad leder et prosjekt som skal kartlegge hvordan vegetasjonen utvikler seg etter hogging av sitkagran, og tar spesielt for seg forvaltningstiltak i verneområder.

Ny kunnskap om hvordan sitkagran sprer og etablerer seg kan hjelpe Miljødirektoratet med å vekte motstridende interesser opp mot hverandre når den nye forskriften trer i kraft. 

Forsker på hvordan sitkaen sprer seg etter hogst

Frøene fra sitkagran er lette og tilpasset spredning med vind, noe som gjør at sitka potensielt kan spre frø over store avstander. Studier fra andre land viser at spredningsriskoen er størst i områdene rundt plantefeltene, og at det er svært få planter som etablerer seg mer enn 200 meter fra bestandskanten. Et enkelt tre som etablerer seg langt borte fra frøkilden kan likevel ha stor betydning for spredning dersom treet får fullføre livssyklusen og sette nye frø.

Miljødirektoratet har engasjert forskere i NIBIO i et pilotprosjekt som skal gi mer kunnskap om hvordan sitka kan fjernes fra verneområder.

- For å kunne restaurere vegetasjonen etter hogst best mulig, ønsker vi å hente inn mer kunnskap om blant annet spredningsrisiko, og hvordan virke og kvist bør håndteres etter hogst, sier seniorrådgiver Vibeke Husby i Miljødirektoratet i en artikkel på direktoratets hjemmeside.

Pilotområdene er lagt til de to naturreservatene Gule-Stavikmyrane og Sandblåst-Gaustadvågen i Møre og Romsdal. Om lag 3000 kubikkmeter sitkagran i kystlynghei og myrlandskap er hogd, for å i størst mulig grad gjenopprette den opprinnelige vegetasjonen. Det undersøkes nå hvordan hogst bør gjennomføres for å unngå at det vokser opp nye sitkatrær.

- Vi må vite om sitkaen kommer opp igjen ved frigjøring av frø fra hogstavfall, eller ved spredning fra sitka som står rundt. Det spesielle med sitka er at trærne kan sette frø fra de er ganske små, på størrelse med et juletre, sier Hovstad.

På Gule Stavik er det gjort forsøk med å fjerne hogstavfallet noen steder, mens det har fått ligge igjen andre steder.

- Det er mye jobb å fjerne hogstavfall, så vi må vite at det virker. Vi har også testet å brenne avfallet. Spørsmålet da er hvordan vegetasjonen vil utvikle seg i bålplassene etterpå.

Hovstad forklarer at disse områdene ble vernet da sitkaen sto der som små planter. Da plantefeltene ble etablert var det våtere og sitkaen kom ikke i gang med veksten.

- Områdene ble vernet på tross av at det var plantet. Men så kom trærne opp og endret karakteren på landskapet. Før de ble hogget så du bare en vegg av skog. Sitkaen sprer seg også ut i myrene mellom plantefeltene, på lang sikt ville de blitt kledd med sitka.

Vokser raskt, binder karbon, og trives i sjøsprøyt

Når det er så mye strev med å bli kvitt disse trærne, hvorfor blir de i det hele tatt plantet? Tilhengerne av sitka har flere kort på hånden.

Få arter tåler saltvann og blest så godt som sitkagran. Dette var en av årsakene til at sitka ble plantet langs kysten under den såkalte skogreisingsperioden mellom 1950 og 1980. Målet var å kle kysten, for senere å høste hogstmoden skog. I tillegg til plantefelt for hogst ble det også oppført sitka som skulle gi le for mulig oppdyrkingsareal. Disse leplantingsfeltene ble altså ikke plantet med tanke på hogst.  

Sitkagran (Picea sithensis) ligner på vår hjemlige gran, men den vokser raskere og har derfor en større produksjon enn både norsk gran, furu og bjørk.

- På tilsvarende voksested i kyststrøk viser feltforsøk at sitka vokser mer enn tre til fem ganger raskere enn bjørk og dobbelt så raskt som vanlig gran, forteller forsker i NIBIO, Kjell Andreassen.

Sitkagran binder også mer karbon enn vanlig gran. Mens 60 000 dekar med sitkagran binder tilsvarende 100 000 tonn CO2, kreves det 100 000 dekar for å binde det samme med vanlig gran. Et dekar er det samme som et mål (1000 m2). Disse tallene har gitt sitkagran en plass i den norske debatten om skogplanting som et mulig klimatiltak.

Skogeiere kan få tilskudd til nyplanting av skog gjennom Skogsfondsordningen. Ordningen er en tvungen fondsavsetning der midlene for eksempel kan brukes til skogkultur, bygging og vedlikehold av skogsveger, skogbruksplanlegging og miljøtiltak. Skogbruksloven krever at skogeierne setter av mellom fire og 40 prosent av brutto salgsverdi av tømmer og ved på en egen skogfondskonto.

Truer kystlynghei og verneområder

Samtidig som det gis tilskudd til nyplanting av sitka brukes det, ifølge Miljødirektoratet, store ressurser på å fjerne plantede og spredde bestander av sitkagran fra verneområder. Debatten om sitkagran har til tider vært svært stormfull når hensynet til kommersiell skogsdrift møter hensynet til vern av sårbar natur.

- Sitkagran er svartelista på grunn av stort potensiale for spredning. Den krever lys, og den åpne kystlyngheia gir den ypperlige vekstforhold. Trærne er en trussel mot den tradisjonelle husdyrbeitinga som er nødvendig for å ivareta kystlyngheia som landskap og naturtype. Det ødelegger også for turismen i mange områder ved at de tar utsikten. Turistnæringen selger utsikten til havet, horisonten og et åpent landskap, sier forsker Line Johansen i NIBIO.

Kystlynghei har mye dvergbusker, og er uten et dominerende tresjikt. Landskapstypen er menneskeskapt gjennom flere tusen år med jevnlig avsviing av busker, rydding av skog og kratt, og dyr som beiter året rundt. Den viktigste arten i kystlyngheier er røsslyng. Nylig fikk kystlynghei status som en «utvalgt naturtype», fordi den vurderes som truet. Det innebærer et krav om at hensynet til naturen skal veie tungt i arealplanleggingssaker. Kystlyngheiene trues blant annet av oppdyrking, opphør av bruk, planting av skog, nitrogenforurensning, hus- og hyttebygging og industrivirksomhet.

Gir råd om fjerning av sitka

Johansen i NIBIO jobber med å lage skjøtselsplaner for kystlynghei.  Skjøtsel av kystlynghei skjer tradisjonelt gjennom lyngsviing og beite. Av og til gir hun råd om fjerning av sitkatrær når de konkurrerer med kystlynghei eller beitegrunnlaget til husdyr.

- I skjøtselsplanen for kystlynghei på Stokkøya i Sør-Trøndelag anbefalte vi å fjerne alle sitka-plantasjene da det var stor spredning inn i kystlyngheia som ble benyttet som beite for sau. I tillegg ble det anbefalt å fjerne alle sitkgran som var spredd seg inn i kystlyngheia, sier Johansen.

Grunneieren eller brukerne av området får planen, som finansieres av fylket. På Stokkøya fikk de tilskudd til å fjerne plantasjen. Frivillige, blant annet WWF, har bidratt til å fjerne mindre sitkatrær som har etablert seg i kystlyngheia.

- Et viktig spørsmål er å få oversikt over hvor den rødlistede naturtypen kystlynghei, som sitka kan spre seg til, befinner seg. Det er en av grunnene til at vi har kartlagt kystlynghei i Nord-Trøndelag og Nordland, fordi forvaltningen trenger å vite hvor utsatte naturtyper befinner seg, i forhold til sitkagranplantasjene, sier Johansen.

På sikt håper Johansen å dra nytte av forskningen på spredning av sitkagran i kystlynghei, slik at hun kan gi enda mer presise råd i tilfeller hvor det anbefales at sitkaplantasjer fjernes.

Pilotprosjektet i Møre og Romsdal løper til 2017. Hovstad mener prosjektet kan gi ny og nyttig kunnskap om spredning av sitkagran i kystlandskapet, og forvaltningstiltak knyttet til sitkagran i verneområder. Han ser også frem til å samarbeide med et styrket fagmiljø i NIBIO, som er en fusjon av Skog og landskap, Bioforsk og NILF.

- Jeg håper at etableringen av NIBIO vil føre ulike fagmiljøer sammen, og at dette på sikt vil gi et bedre kunnskapsgrunnlag for forvaltningen av sitkagran og andre fremmede treslag.