Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2014
Forfattere
Herbert N. Mbufong Magnus Lund Mika Aurela Torben Röjle Christensen Werner Eugster Thomas Friborg Birger Ulf Hansen Elyn R. Humphreys Marcin Jackowicz-Korczyński Lars Kutzbach Peter M. Lafleur Walter C. Oechel Frans-Jan W. Parmentier Daniel Rasse A.V. Rocha Torsten Sachs Michiel K. Van Der Molen M.P. TamstorfSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Mål og metode: I denne rapporten for Hedmark fylke presenteres materiale som er samlet inn i forbindelse med etableringen av et arealregnskap for utmark med basis i en nasjonal utvalgs-undersøkelse av arealdekket. Materialet omfatter 86 utvalgsflater lagt systematisk ut over fylket. Disse flatene utgjør en liten, men likevel statistisk forventningsrett utvalgsundersøkelse av arealdekket. Spesielt vil materialet gi opplysninger om utmarka som utfyller registerdata og data fra andre undersøkelser. For arealtyper med mindre arealdekning enn 5 % vil usikkerheten være stor. Metoden som blir benyttet i ”Arealregnskap for utmark” er en utvalgskartlegging, nær knyttet til den europeiske Lucas-metoden, men tilpasset norske forhold. Målet er å gi noenlunde presise resultat samla for Norge og for større regioner. Metoden tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 1818 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM-33/WGS84. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500 600 meter (0,9 km2). Denne flata blir vegetasjons-kartlagt etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging på oversiktsnivå. I tillegg blir det samla inn data om arealdekke og arealbruk i 10 punkt innenfor flata. Naturforhold: Hedmark strekker seg i sør-nordretning fra Magnor til Kvikne. Landskapet hever seg i store trekk fra 125 moh i sør til topper i nordvest nær 2200 moh. Flere nord-sørgående hoveddaler, samt mange sidedaler med tilhørende elver, er et viktig hovedtrekk i det overveiende barskogdominerte landskapet. Østerdalen, som Glåma renner gjennom, er lengst og størst. I sør preges fylket av et kupert, barskogdominert åslandskap med innsjøer, myrer og grender med dyrka mark. Øst for Mjøsa finnes vidstrakte flatbygder med store jordbruksarealer. Lenger nord og øst har skoglandskapet rolige former med langstrakte åser og vide myrer, samt flere smale daler med spredt kulturlandskap. Nord i Østerdalen er det videre dalformer og større kulturlandskap. De høgere områdene midt og nord i fylket preges av vidder, rolige lågfjell, grunne daler og store sjøer, stedvis med karakteristiske fjelltopper. Rondane i nordvest er et fjellområde med utpreget alpin natur i sentrale deler. Varierende næringsinnhold i berggrunnen har lokalt og regionalt stor betydning for hvilke vegetasjonstyper som opptrer. Vegetasjonstypefordelingen og artsmangfoldet på næringsrike bergarter øst for Mjøsa, og nord i fylket, skiller seg klart ut fra næringsfattige sandsteiner, kvartsitter, granitter og gneiser som har størst areal i Hedmark. Løsmassene domineres av morene med forskjellig mektighet. Næringsinnholdet varierer med berggrunnsgeologiske forhold, alt fra nærings- og kalkrik morene på kambrosiluriske bergarter, til næringsfattigere innhold og grovere masser der sandsteiner, gneiser og granitter dominerer eller er opphav. Hedmark har også betydelige avsetninger med grove smeltevannsavsetninger, samt større arealer med elveavsetninger. Nord i fylket finnes også større avsetninger med finkorna bresjøsedimenter. I nordøst finnes områder med store blokkforekomster over morenen. Hedmark har i hovedtrekk et typisk innlandsklima med kalde vintrer og varme somrer. Store forskjeller i topografi og høgdeforhold kan likevel skape merkbare lokale variasjoner i temperatur og nedbør. Størst temperatuvariasjon har nordlige dalstrøk der vintertemperaturen er blant de lågeste i landet. Årsnedbøren varierer fra rundt 750 mm sør i fylket, til stedvis under 400 mm i regnskyggene i Nord-Østerdal og Folldal. Enkelte åsområder og kjøler har en viss orografisk effekt, bl.a. områdene ved Sjusjøen, med årsnedbør over 1000 mm.
Forfattere
Stein Michael TomterSammendrag
Skogens alder og utviklingstrinn er viktig for virkesproduksjon, miljø og rekreasjon. Skogen i Norge blir stadig eldre, og andelen trær med diameter over 30 cm er nær firedoblet siden 1920-tallet. Skogarealet med svært lav, eller ingen tresetting er gradvis blitt redusert og utgjør nå cirka to prosent av arealet.
Forfattere
Agnar HegrenesSammendrag
Formålet med dette notatet er å sjå på utforminga av det rekneskapsopplegget som Håkon Five utvikla rundt 1910. Bakgrunn for notatet, formål og problemstillingar er nærare omtala i kapittel 1. Håkon Fives argument for å føre rekneskap er omtala i kapittel 1. Five hevda at utviklinga i jordbruket var komen så langt at ein måtte føre rekneskap for å ha oversikt og for å kunne vurdere kva som svara seg eller ikkje. Sentrale spørsmål i dette notatet er: Kva slags rekneskapssystem tilrådde Five for praktisk landbruk? Kva system nytta han i dei første rekneskapsundersøkingane? Kva viste rekneskap for dei første åra om økonomien i jordbruket? Produserte jordbruket rundt 1910 hovudsakleg for sal og for ein stor del på innkjøpte råstoff? Kor sterkt var kreditten teken i bruk? Kapittel 1 inneheld òg ein kort omtale av materialet som er nytta. For å svare på dei nemnde spørsmåla fann eg det naudsynt å ta med ein omtale av følgjande tema (sjå kapittel 2): Utviklinga i folketal og fordeling på by og land. Tilstand og endringar i landbruket. Produksjon av innsatsfaktorar til jordbruket. Five hadde utarbeidd eit gjennomtenkt system, men i tida etterpå har det vorte gjort mange endringar i opplegget. Enkelte, viktig endringar i opplegg og presentasjon er omtala i vedlegg til dette notatet. Trass i mange endringar i dei hundre åra som har gått sidan 1910, er det ikkje vanskeleg å finne att trekk frå Fives system i dagens system.
Forfattere
Stein Michael TomterSammendrag
I Norge omtales skogreising som arealer i kyststrøk som tilplantes med et treslag som normalt gir høyere produksjon på lokaliteten enn det opprinnelige, eller som skogplanting der det tidligere ikke har vært skog. Skogreisingsaktiviteten startet på 1950-tallet, og hadde sitt høydepunkt på 1960- og 1970-tallet, med over 14 000 hektar tilplantet areal årlig. Frem mot 2000-tallet sank skogreisingen betraktelig, og utgjør i dag bare noen få hundre hektar per år. De siste årene har det imidlertid vært en svak økning i skogreisingsaktiviteten.
Forfattere
Stein Michael TomterSammendrag
Stående volum av skogen i Norge, med bark, er på over én milliard kubikkmeter. De dominerende treslagene, gran, furu og dunbjørk, utgjør over 90 prosent av dette. Areal med forekomst av kun ett treslag utgjør den største gruppen, og det er en svært liten del av skogarealet hvor fire eller flere treslag vokser sammen innenfor samme areal. På samme måte som for gran og furu har volumet av lauvtrær økt i perioden 1990–2010. Osp og gråor, som er de mest utbredte lauvtreslagene etter dunbjørk, har økt med 40–50 prosent i volum.
Sammendrag
Usnea longissima Ach. is a circumboreal epiphytic lichen draping tree canopies in moist coastal and mountainous forests. It is extinct from many European and North-American localities, presumably due to industrial forestry and air pollution, but still has a stronghold in parts of Scandinavia and U.S. and Canadian Pacific Northwest. In 2005/06 we used a comparative and retrospective approach to evaluate how present and historic tree and stand characteristics influenced the occurrence and abundance of the lichen (Storaunet et al. 2008). In 2012, we re-inventoried ten Norway spruce forest stands with 401 U. longissima-bearing trees and recorded changes in the number of U. longissima thalli. Seven of the stands had been experimentally, selectively logged 5–8 years before, where the lichen-bearing trees had been marked in the field and were avoided during the logging operation. Total number of lichen-bearing trees decreased slightly (2.9%), whereas the number of thalli had increased with 34%. Number of thalli increased more where the forest was open (low basal area, m2ha-1) whether or not the low tree density was caused by the logging events. At high tree densities the change in number of thalli was negligible. We suggest that selective logging, securing lichen-bearing trees, may be a viable management option to keep tree density from becoming too dense, thereby enhancing growth and establishment of U. longissima.
Forfattere
Aaron Smith Rasmus Astrup Pasi Raumonen Jari Liski Anssi Krooks Sanna Kaasalainen Markku Åkerblom Mikko KaasalainenSammendrag
The accurate characterization of three-dimensional (3D) root architecture, volume, and biomass is important for a wide variety of applications in forest ecology and to better understand tree and soil stability. Technological advancements have led to increasingly more digitized and automated procedures, which have been used to more accurately and quickly describe the 3D structure of root systems. Terrestrial laser scanners (TLS) have successfully been used to describe aboveground structures of individual trees and stand structure, but have only recently been applied to the 3D characterization of whole root systems. In this study, 13 recently harvested Norway spruce root systems were mechanically pulled from the soil, cleaned, and their volumes were measured by displacement. The root systems were suspended, scanned with TLS from three different angles, and the root surfaces from the co-registered point clouds were modeled with the 3D Quantitative Structure Model to determine root architecture and volume. The modeling procedure facilitated the rapid derivation of root volume, diameters, break point diameters, linear root length, cumulative percentages, and root fraction counts. The modeled root systems underestimated root system volume by 4.4%. The modeling procedure is widely applicable and easily adapted to derive other important topological and volumetric root variables.
Forfattere
James David Mervyn Speed Gunnar Austrheim Alison J. Hester Erling Meisingset Atle Mysterud Jean-Pierre Tremblay Dag-Inge Øien Erling Johan SolbergSammendrag
Understanding the responses of ecological communities to perturbation is a key challenge within contemporary ecology research. In this study we seek to separate specifi c community responses from general community responses of plant communities to exclusion of large cervid herbivores. Cervid herbivory and forestry are the main drivers of vegetation structure and diversity in boreal forests. While many studies focus on the impact of cervids on trees, a high proportion of the biodiversity and ecosystem services in boreal forests is found in the fi eld layer. However, experimental approaches investigating the infl uence of herbivory on understory vegetation are highly localised. In this study we use a regionalscale design with 51 sites in four boreal forest regions of Norway, to investigate the infl uence of cervid herbivory on the physical and ecological structure of fi eld layer vegetation. Our study sites cover a range of forest types diff ering in productivity, management and dominant cervid species, allowing us to identify generic responses and those that are specifi c to particular conditions. We found that the height of the fi eld layer and the abundances of individual species were most susceptible to change following short-term cervid exclusion across diff erent forest types and cervid species. Total vegetation density and vascular plant diversity did not respond to cervid exclusion on the same time scale. We also found that the fi eld-layer vegetation in clear-cut forests used by moose was more susceptible to change following cervid exclusion than mature forests used by red deer, but no strong evidence that the response of vegetation to herbivore exclusion varied with productivity. Our study suggests that the parameters that respond to cervid exclusion are consistent across forest types, but that the responsiveness of diff erent forest types is idiosyncratic and hard to predict.
Sammendrag
Meldingen om årsveksten 2013 gir en oversikt over vekstforhold og avlinger i 2013 for en del av jordbruksvekstene; grønnfôr, poteter, rotvekster, eng og beite. Avlingene for disse vekstene baseres nå på oppgaver fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Tidligere var dette basert på fylkesvise oppgaver over avlingene, oppgitt i prosent av normalårsavling. Landbruksavdelingene hos Fylkesmannen i de enkelte fylkene gir imidlertid fortsatt oppgaver over avlingene i prosent av normalåret. Omtalen av vekstforholdene er i hovedsak basert på oppgaver fra rådgivningsenheter under Norsk landbruksrådgivning. Kornavlingene er holdt utenom avlingsoversikten i meldingen om årsveksten. Dette skyldes at disse bygger på registrerte oppgaver fra kornmottakene. Disse oppgavene ligger til grunn for SSBs avlingsstatistikk. Disse oppgavene er langt sikrere enn de oppgavene for de øvrige jordbruksvekstene som bygger på oppgaver fra et utvalg av produsenter. For oversiktens skyld har en tatt med serier for registrerte avlinger og normalårsavlinger fra 1975 og framover både for jord- og hagebruksvekster. For 2013 er det dessuten tatt med fylkesvise normalårsavlinger for de forskjellige vekstene. Dette er nærmere omtalt i kapitel 5.