Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2002
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Wenche Dramstad Wendy Fjellstad Geir-Harald Strand Henrik Forsberg Mathiesen Gunnar Engan Jogeir N. StoklandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Geir-Harald StrandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Geir-Harald StrandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Tore SkrøppaSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
2001
Sammendrag
Denne rapporten presenterer resultatene fra vannfugltellingene i Øvre Pasvik 2000 og 2001. Undersøkelsene er gjort i og omkring Pasvik naturreservat – et våtmarksområde som på grunn av sin rike og spesielle vannfuglfauna fikk internasjonal vernestatus som Ramsarområde i mars 1996. Vannfuglfaunaen ble kartlagt etter samme metode som de fire foregående årene, noe som også innbefatter supplerende registreringer i de tilgrensende myrområdene til naturreservatet på norsk side. I rapporten presenteres også resultatene fra en taksering av våtmarkskomplekset langs Lille Mennika på russisk side lengst nord i Pasvik zapovednik våren 2000, samt registreringer fra området ved Lille Skogøy (Mennikaholmen) på norsk side i 2001. For første gang siden Wikan (1987), gir denne rapporten en samlet oversikt over status for alle vannfugler som er påtruffet i Pasvikdalen sør for Skrukkebukt. For hver art gis opplysninger om forekomst og trekkforhold. Videre presenteres ekstremumsobservasjoner vår og høst, spesielle observasjoner, samt observasjoner av store antall. Vårtellingene av vannfugl i Øvre Pasvik har nå foregått kontinuerlig i seks år. Hvert år, i overgangen mai-juni, har området blitt undersøkt fra båt, en på russisk og en på norsk side. To tellinger har blitt gjennomført med noen dagers mellomrom. I 1996, 1997 og 2000 deltok både norske og russiske ornitologer under vårregistreringene, mens vi fra norsk side hadde eneansvaret de øvrige årene. Ved høsttellingene i september har man kun registrert en dag og kun fra norsk side. Rapporten gir en oppsummering etter seks år med faste registreringer. Resultatene fra vårtellingene ultimo mai/primo juni har avdekket stor variasjon i antall vannfugl. Det største registrerte totalantallet var drøyt 1450 individer i 1996 og det minste registrerte antallet var omlag 725 året etter. De reelle antallene er nok vesentlig større ettersom det er en stadig gjennomstrømming av vannfugl på trekk gjennom området. Blant annet foregår hovedtrekket av sangsvaner og gjess like etter at de første råkene har åpnet seg i elva, dvs vanligvis i begynnelsen av mai. I 2000 ble det i Fjærvannområdet, inklusive den norske delen av Hestefossdammen og myrlokalitetene nord og vest for Hestefossdammen, til sammen registrert om lag 1300 vannfugler. De fire tidligere årene har største registrerte antall variert mellom omlag 770 og 1470 individer. Disse store variasjonene skyldes trolig ulike fenologiske forhold. På grunn av manglende finansiering ble det ikke foretatt opptellinger av myrområdene i 2001, slik at vi mangler et totalantall for dette siste året. Antall registrerte vannfugler i Fjærvannområdet under høsttrekket (opptalt i midten av september) har variert enda mer, med 324 individer i 1999 som det minste antallet og vel 800 individer de to første årene som det største. I 2000 ble det talt opp 758 individer på denne høstopptellingen, og siste år 549. I våtmarksområdet rundt Lille Mennika på russisk side av reservatet ble det opptalt 160 vannfugl under besøket her den 6.6.2000. og ved Lille Skogøy på norsk side ble det opptalt henholdsvis 238+ og 215+ vannfugl ved registreringene 5. og 6.8.2001.
Sammendrag
Denne rapporten er utarbeidet av Svanhovd miljøsenter på oppdrag for Fylkesmannen i Finnmark. Rapporten gir en oversikt over registreringene av grensekryssende elg i Sør-Varanger 1981-2001 og fellingsstatistikk for perioden 1961-2000. Et betydelig arbeid er nedlagt i å kartlegge vandringene fra Russland til Norge i den snødekte delen av året. Tellingene foregår fra snøen legger seg i oktober-november til elgtrekket sørover gjennom Pasvikdalen er over i februar-mars. Systematiske undersøkelser har vært utført hvert år siden høsten 1981, dog med unntak av sesongene 1996/97 og 2000/01 da det bare ble foretatt begrensede tellinger. De første årene ble arbeidet utført som et samarbeidsprosjekt mellom Aust-Finnmark Skogforvaltning (nå Statskog), Fylkesmannens miljøvernavdeling og Sør-Varanger kommune. Siden høsten 1994 har ansvaret for prosjektet ligget hos kommunen alene. Foruten resultater fra tellingene omhandler rapporten blant annet forekomst av kalver, vårtrekket, rein- og sperregjerdenes betydning, dødelighet og predasjon. Rapporten bygger på flere tidligere rapporter til Fylkesmannen i Finnmark og Sør-Varanger kommune. Konklusjonen av undersøkelsene viser at elgtrekket var økende eller stabilt fram til 1990. Etter den tid har det gått raskt nedover med bunnår i sesongen 1995/96. Deretter har det vært en viss økning, men de siste sesongene har det igjen vært en markert tilbakegang i elgtrekket fra Russland til Norge i Nedre Pasvik.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Lunfartsverket har Jordforsk, Aquateam og NGI vurdert miljomcssigc forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Harstad/Narvik lunhavn, Evenes. I vurderingen er det lagt til gnmn antatt maksimalforbruk av fly- og baneavisingsmidler per sesong og per uke. l'lyvisingsmidlcne er basert på glykol, mens det til baneavising kan benyttes midler basert på fonniat, acetat eller urea. Flyavisingsmidler inneholder i tillegg enkelte ginige tilsetningsstoffer. Antatt maksimalforbruk av bancavisingsmidler per sesong er stipulert til 70 tonn handelsvare (produktuavhengig) og maksimalt glykol forbruk er stipulert til ca 139 tonn. Lunhavnen har en utslippstillatelse for bruk av baneavisingsmidler tilsvarende et teoretisk oksygenforbruk på 30 tonn KOF/sesong og onsker også å sokc om en okning til 35 tonn KOF/sesong (tilsvarende ca. 100 tonn fonniat, 33 tonn acetat og 16 tonn urea). Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og losmasser samt tilforsel og virkning i resipienten. Behov for tiltak er vurdert på gnmnlag av mulige negative virkninger i resipienten. Ved vurdering av naturlig selvrensing er jord/losmasser og klimaforhold vurdert opp mot belastning/spredning av avisingsmidler. Baneavisingsmidler vil spres i hele rullebanelengden og hoveddelen er antatt å infiltrere 0-5 111 fra banekant. Avrenning fra rullebanen drenerer på ,·egetasjonsdekte arealer langs rullebanen mot overflateresipientene Langvatn (25%) og Lavangsvatn (50%) i Tårstadvassdraget og til Kjerkevatn (25%) med eget ncdborfclt. Flyavisingsvæsken samles opp og går til kommunal overvannsledning som munner ut i Ofotfjorden. Det anslås at 75 % av glykolen nonnalt går i kommunal spillvannsledning, 15 % drenerer mot Langvatn, 5 % spres utenom lunhavnens område og 5% spres på samme måten som baneavisingsmidlene. Det har vært problemer med overlop til Langvatn på gnmn av pumpestans, samt direkte avrenning fra snodeponict til l,1ngvatn i perioder med mye sno. I tilknytning til vassdragene er det verneområder (hekkeplasser for fugl). Tårstadvassdraget er et av fil naturlige eutrofierte vassdrag på Nordkalotten og er derfor vcmeverdig. Tålegrensen for Langvatn står i ferd med å overskrides ved tilforsler av flyavisingsvæske. Dette gjelder både glykol (oksiderbart organisk materiale) og tilsetningsstoffet S3/S 13. De ovrigc vannkilder berores bare i mindre grad. Tiltak for å oke oppsamlingsgraden av glykol og tiltak for å sikre at det ikke skjer direkte avrenning fra snodeponiet bor iverksettes. Det bor etableres sikring ved det kommunale spillvannsystemet for å hindre pumpestans slik at overlopct renner ut i Langvatn. Ved bruk av fonniatbasertc baneavisingsmidlcr vil tilfort organisk materiale kunne brytes ned i kantarealene langs banesystemene, forutsatt at nedbrytningskapasitetcn til jorda i kantarealene optimaliseres gjennom gjodsling. For acetat vil maksimalbelastningen såvidt overstige nedbrytningskapasiteten til kantarealene langs banesystemene. For urea vil maksimalbelastningen i betydelig grad overstige nedbrytningskapasitcten til kantarealene langs banesystemene. Framtidig bruk av urea anbefales ikke på grunn av okt fare for eutrofiering og mulig dam1else av ammoniakkgass som er ginig for fisk i resipientene. Ved et årlig utslipp av 35 tonn KOF fra baneavisingsmidler vil mesteparten brytes ned i kantarealene langs banesystemene. Et program for vannkvalitctsundcrsokelse av resipientene er foreslått.