Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2010
Forfattere
Trygve S. Aamlid Bjørn Molteberg Lars Nesheim Trond Olav Pettersen Frank Enger Lasse Weiseth Åge Susort Jan TangsveenSammendrag
Norske fotballbaner har tradisjonelt blitt etablert med engrapp (Poa pratensis) som viktigste grasart, enten ved direkte såing eller legging av ferdiggras. Den største ulempen med engrapp er at den spirer og etablerer seg seint, noe som gjør at tunrapp (Poa annua) ofte kommer inn i etableringsfasen. Ved resåing har det derfor vært vanlig å bruke (flerårig) raigras (Lolium perenne), som etablerer seg raskere og er vel så slitesterkt, men mindre vinterherdig enn engrapp. Ved gjentatt resåing vil raigras utgjøre en større og større del av plantebestandet, og spørsmålet er derfor om vi kan spare penger ved å direkteså raigras allerede ved første gangs etablering av nye baner. Formålet med dette prosjektet er (1) å undersøke hvilken av etableringsmetodene "Ferdiggras av engrapp" eller "Direktesåing av raigras" som gir best banekvalitet ved nyetablering av fotballbaner i ulike landsdeler; og (2) å dokumentere tilslag, dekningsprosent og slitestyrke etter resåing med frøblandinger bestående av raigras eller forspirt engrapp enten like etter sesongavslutning om høsten (oktober), før sesongstart om våren (april) eller i fotballferien (månedsskiftet juni/juli). Fra og med 2009 har vi på en av lokalitetene også lagt til et delmål (3), nemlig å studere hvordan fotballbaner med ei grasmatte av engrapp eller raigras reagerer på ulike klippehøyde. Forsøk ble anlagt på Bioforsk Landvik (Grimstad), Apelsvoll (Østre Toten) og Kvithamar (Stjørdal) i juni 2008. Forsøksopplysinger og resultater fra etableringsåret er gitt i Bioforsk Rapport 4(24). Våren 2009 var raigraset på Kvithamar dødt, sannsynligvis på grunn av 2-3 måneders isdekke, og denne delen av forsøket måtte derfor reetableres. På Apelsvoll og Landvik var henholdsvis 73 og 9 % av raigraset angrepet av snømugg, men graset vokste denne skaden av seg i løpet av 1-2 måneder. Engrapp hadde praktisk talt ingen vinterskade på noen av forsøksstedene. Resåing i eksisterende plantedekke ble foretatt etter lufting, men før dressing. På Kvithamar kunne det ikke observeres spirende planter uansett resåingstid. På Apelsvoll og Landvik var det lite eller ikke noe tilslag etter resåing av engrapp, men bruktbart tilslag etter resåing av raigras, særlig som sommeren. Årsaker til dette kan være høy jordtemperatur, redusert konkurranse fra eksisterende plantedekke på grunn av daglige maksimumstemperaturer > 25 ºC, og rikelig med naturlig nedbør i dagene etter såing. På Landvik var andelen raigras i engrapp ved vekstavslutning i 2009 henholdsvis 3, 4 og 10 % etter resåing høsten 2008, våren 2009 og sommeren 2009. Sammenlikna med ordinær klipping med rotorklipper (30-35 mm) to ganger i uka førte klipping med sylinderklipper (15 mm) på de samme dagene til mer åpne flekker / bar jord i feltet på Landvik. Virkningen var størst ut over høsten, da det ble kjørt kraftig slitasje. I motsetning til hva vi hadde forventet ble det ikke påvist mer tunrapp eller dårligere rotutvikling etter en sesong med lav klipping. Spilleoverflaten på de direktesådde raigrasrutene var jamt over hardere og hadde større skjærfasthet (motstandsevne mot skliing) enn spilleoverflaten på engrapprutene. Feltene ble regelmessig utsatt for komprimering / slitasje fra en to-tromla slitasjemaskin med påmonterte fotballknotter og marktrykk som en voksen fotballspiller, og ferdiggraset fungerte da som en beskyttende støtpute som hindret overflaten fra å bli for hard. Til tross for mer filt hadde engrapprutene bedre infiltrasjonskapasitet enn de hardere raigrasrutene på Landvik og Kvithamar. På Apelsvoll var forholdet motsatt, sannsynligvis på grunn av mer dressing i forhold til veksthastighet og lavere innhold av organisk materiale i topplaget. Prosjektet fortsetter til og med vekstsesongen 2011. Så langt ser til ut til at nyetablering av fotball-baner med 100 % raigras ikke kan anbefales i Trøndelag, og sannsynligvis heller ikke i innlandsstrøk på Østlandet, selv om et legges opp til regelmessig resåing. Ved resåing av raigras i eksisterende plante-dekke ser det ut til at såing om sommeren gir bedre tilslag enn såing seint om høsten eller tidlig om våren. Resåping av engrapp i eksisterende plantedekke ser ut til å være bortkasta penger, iallfall på kort sikt.
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Engsmelle hører til den biologske gruppen flerårig stedbundne ugras med pålerot. Den voksne planten er 20-60 cm høy. Påleroten er kraftig og greinet. Stengelen er oppstigende eller opprett, blågrønn og glatt, og greinet i toppen. Oftest flere stengler fra samme rot. Bladene er motsatte, smalt lansettformet, tilspisset og blågrønne. De nedre bladene har kort stilk, de øvre er sittende. De hvite blomstene er lutende i mangeblomstret kvast med hinneaktige høgblad. Begeret er oppblåst og innsnørt i toppen. Forekommer i grasmark og på veikanter og skrotemark. Opptrer som ugras i kunstig og naturlig eng og beitemark, men er ikke blant mest brysomme ugras. Motarbeides ved forebyggende tiltak som god gjødsling og god jordkultur.
Forfattere
Helge SjursenSammendrag
Engtjæreblom hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende på andre måter, ved å ha pålerot med forgreininger som vokser på skrå opp gjennom jorda. Den voksne planten er 20-60 cm høy. Stengelen er opprett, ugreinet, øverst med brune, klebrige ledd, ellers blågrønn og glatt. Bladene er lansettformet, de nedre bladene er ullhåret langs kantene. Rosettbladene er stilket, stengelbladene motstående og sittende. De mørkt, rosenrøde blomstene er sittende eller kortskaftet i kvastformet topp. Forekommer i grasmark, på vei- og jernbaneskråninger, langs hekker og skogkanter, tørr eng og grunt jorddekket berg, på kalkfattig grunn. Opptrer som ugras i gammel eng og beite. Kan lett bekjempes ved god jordkultur, kalking og rikelig gjødsling. Kjemisk kan den bekjempes med fenoksy- og mekoprop-preparater.
Forfattere
jihong liu clarkeSammendrag
The world population is expected to reach an estimated 9.2 billion by year 2050. Therefore, food production globally should increase by 70 percent in order to feed the world, while total arable land, which has reached its maximal utilization, may even decrease. Climate change adds yet another challenge to the food security problem. In order to feed the world in 2050, biotechnological advances in modern agriculture are essential. After the first green revolution, plant genetic engineering has offered a new tool to incease global crop production and this will continue to play an important role in modern agriculture to meet global challenges. To enhance crop biomass through improved agronomic traits and increase photosynthetic capacity via the chloroplast genome will be of importance in the years ahead. Chloroplast genome engineering, with several unique advantages, especially transgene containment, has made significant progress in the last two decades in various biotechnology applications including development of crops with high levels of resistance to insects, bacterial, fungal and viral diseases, different types of herbicides, drought, salt and cold tolerance, cytoplasmic male sterility, metabolic engineering, phytoremediation of toxic metals and production of many vaccine antigens, biopharmaceuticals and biofuels. Chloroplast genomes of several major crops have been transformed. These advances should promote crop productivity under a changing climate. This talk will give a brief insight into the current state of the art of plastid engineering in relation to agricultural production, especially for engineering of agronomic traits and improvement of crop biomass. The future direction of this technology and challenges for improvement of cereal crops to enhance their biomass for food security in a changing climate with special emphasis on elevated CO2 will be presented.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
The exponential increase in the use of engineered nanomaterials (ENMs) in a variety of commercially available products has raised concerns about their release into environmental compartments. Soils in particular have been pointed out as a major environmental sink for ENMs, e.g. through the application of sewage sludge to soil. However, data are scarce on the fate of ENMs in soils and on their bioavailability to organisms once ENMs interact with the soil matrix. The main reason for this knowledge gap has been the methodological challenges to trace and quantify ENMs in complex matrices like soils due to the presence of abundant natural nanoparticles (e.g. clays, iron oxides, organic matter). Methods able to overcome this hurdle will be introduced, as well as their limitations. The aim of this lecture is to present the current state of knowledge on the fate, behavior and toxicity of some of the most commercialized ENMs (carbon nanotubes, fullerenes, metal and metal oxides) in terrestrial ecosystems. We will see the potential modifications ENMs may undergo in soils, namely agglomeration, adsorption to soil constituents, dissolution of particles, effects of pH and organic matter on their speciation, and how these parameters can influence their transport in soil and their bioavailability to organisms. Ecotoxicity will also be addressed, through studies on bacteria, nematodes and earthworms.
Forfattere
Line Emilie Sverdrup Christine Bjørge Ole Martin Eklo Torsten Källqvist Ingeborg Klingen Marit Låg Edgar Rivedal Erik Ropstad Steinar Øvrebø Merete GrungSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Per Gundersen Ari Laurén Lena Finér Eva Ring Harri Koivusalo Magne Sætersdal Jan-Olov Weslien Bjarni D. Sigurdsson Lars Högbom Jukka Laine Karin HansenSammendrag
Riparian forests (RF) growing along streams, rivers and lakes comprise more than 2% of the forest area in the Nordic countries (considering a 10 m wide zone from the water body). They have special ecological functions in the landscape. They receive water and nutrients from the upslope areas, are important habitats for biodiversity, have large soil carbon stores, but may emit more greenhouse gases (GHG) than the uplands. In this article, we present a review of the environmental services related to water protection, terrestrial biodiversity, carbon storage and greenhouse gas dynamics provided by RF in the Nordic countries. We discuss the benefits and trade-offs when leaving the RF as a buffer against the impacts from upland forest management, in particular the impacts of clear cutting. Forest buffers are effective in protecting water quality and aquatic life, and have positive effects on terrestrial biodiversity, particularly when broader than 40 m, whereas the effect on the greenhouse gas exchange is unclear.
Forfattere
Arnold ArnoldussenSammendrag
In 2004 the Terrestrial Environmental Monitoring Project in Central Asia (TEMP-CA) was established. The project will be closed in 2010. In the project, financed by the Ministry of Foreign Affairs, Kyrgyzian, Tajik, Uzbek and Norwegian scientists cooperated. Objective for the project was the establishment of terrestrial environmental monitoring reference areas around the Fergana Valley. In total 10 monitoring reference sites were established. As many of the monitoring sites are situated in and around the Fergana valley it is also possible to say something about the environmental status and challenges of this area, including the surrounding mountainous areas. The Fergana Valley was always very important for the food supply of the total region. Today the area has many big challenges concerning management of its natural resources and environmental status.
Forfattere
Andrea FickeSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag